Ærespris
I november i år fikk psykiater Jone Schanche Olsen Schizofrenidagenes ærespris.
- Det var stas! Og jeg må si jeg ble svært beveget, forteller han.
Prisen fikk han blant annet for sin sentrale rolle i etableringen av Transkulturelt senter i Stavanger, et psykiatrisk behandlingstilbud til flyktninger og asylsøkere. Fra senterets oppstart i 2014 er det her han har hatt sitt arbeidssted.
- Jeg gikk med stor glede inn i arbeidet der da jeg kom hjem etter et drøyt år i Zimbabwe. Jeg har vært der fram til jeg gikk av med pensjon tidligere i år. I de årene jeg var på senteret, gledet jeg meg til å gå på jobb hver eneste dag, smiler han.
Veiledning av hyrder på Madagaskar
Det går rykter om at Schanche Olsen i tillegg til sin pensjonisttilværelse som klinisk arbeidende overlege på døgnpost, har løse planer om å reise til Madagaskar. Eller rettere sagt: tilbake til Madagaskar.
- Jeg må begynne med begynnelsen. For mer enn 15 år siden ble det snakk om å utvide og utvikle den internasjonale profilen i PsykOpp-miljøet. Olav Thorsen var en pådriver for det, med basis i minnefondet som ble opprettet etter Gerd Ragna Bloch Thorsens død.
PsykOpp skaffet seg kunnskap om psykiatrien på Madagaskar, som lenge har hatt en svært utviklet infrastruktur knyttet til ivaretakelse av mennesker med psykiske lidelser. I tillegg til et sentralsykehus i hovedstaden, er det omtrent 140 landsbyer med behandlingsmiljøer.
- For over 100 år siden var det en profet på Madagaskar. En åndelig vekkelse ledet til etableringen av en hyrdebevegelse. I dag er hyrdebevegelsen forankret både i den lutherske, den anglikanske og den katolske kirke. Behandlingslandsbyene er ledet og drevet av kirkene, og hyrdene kan enten bo sammen med dem som er syke i landsbyen eller ha en sentral rolle gjennom å drive djevleutdrivelse og forbønn.
Sentralsykehuset i hovedstaden er drevet av fagpersoner med utdanning i fransk tradisjon, mens landsbymiljøene drives av hyrdene.
- Både på sykehuset og i landsbyene er det seanser hvor hyrdene kommer for å drive ut onde ånder. Jeg har selv vært med på slike. Åndeutdrivelsen skjer i hovedsak i gudstjenestesammenheng. Utdrivelsen skjer etterfulgt av forbønn og bibellesning.
Ifølge psykiateren er selve åndeutdrivelsen meget aggressiv, og åndene utsettes for mye kjefting og brøling. Selv om seansene er uvante, er Schanche Olsen ikke avvisende til effekten.
- Tilnærmingen virker. Det har jeg erfart. Ikke fordi jeg deler troen på onde ånder, men tradisjonen tilbyr mening og fellesskap. Det formidles mye omsorg gjennom det som gjøres, og må sies å være en type miljøterapi - om enn i en helt annen kontekst enn vår.
Sammen med psykiaterkollega Anne Kristin Dale Skjold, gjennomførte kan kurs på Madagaskar for allmennleger utdannet i Vesten. Kurset ble arrangert i samarbeid med Misjonsselskapet og ble finansiert av Minnefondet.
- Vi hadde psykofarmakologi og diagnostikk på timeplanen. Vi hadde også med oss en professor fra hovedstaden. Både hun og Anne Kristin snakket gassisk, mens jeg trengte tolk. Førti interesserte allmennleger deltok.
Schanche Olsen opplevde kurset som svært vellykket, inntil den siste dagen.
- Vi ble bedt om å forelese om homofili. Vi visste jo at homofili ble sett på som både tabu og djevelens verk på Madagaskar, og takket nei. Av en eller annen grunn lot jeg meg likevel overtale. Jeg gjorde en historisk gjennomgang og ga en status av dagens syn i Vesten. Jeg syntes selv jeg var ganske saklig.
Forelesningen førte til at Schanche Olsen og Dale Skjold ikke ble ønsket tilbake. De ble oppfattet som forkjempere for homofilisaken, og det tok 10 år før kontakten ble tatt opp igjen.
- Vi møtte sentrale aktører fra kirken i fjor sammen med Misjonsselskapet, helsedepartementet og andre aktører, og er nå sammen med psykiatrisk sykepleier Kristin Hatløy i dialog om et nytt kurs for hyrder og prester.
Med et minnefond som er tomt for penger, må midlene samles inn gjennom andre kanaler. Misjonsselskapet er i gang.
- På Madagaskar er det Gud og djevelen som er årsakene til psykisk lidelse. Jeg har ingen ambisjoner om å få til et paradigmeskifte, men håper å kunne bidra til å endre holdningene i retning av at psykofarmaka kan være bedre enn lenker, kjettinger og innesperring. Noen leger forskriver antipsykotika, men de gjør det i hemmelighet, og kan kun møtes i skjul for å dele erfaringer.
Ut i verden
Jone Schanche Olsen trives godt med å komme ut i verden og møte folk som tenker annerledes. Har han alltid tenkt slik?
- Jeg tror interessen for hva som skjer andre steder i verden dukket opp da jeg jobbet med flyktninger i allmennmedisin i Stavanger, noe jeg begynte med i 1989. Jeg ble leder for Flyktningehelsetjenesten med ansvar for undersøkelser av asylsøkere og nyankomne flyktninger.
Etter 5 år i jobben, stod lærebøkene i tropemedisin nokså urørte i bokhyllen.
- Menneskene jeg møtte hadde tilpasningsproblemer, psykisk lidelser og traumer etter det de hadde opplevd.
Erfaringene gjorde at Schanche Olsen fikk lyst til å lære mer psykiatri. På psykiatrisk avdeling på Stavanger universitetssykehus traff han Andreas Landsnes, en kollega som hadde mye interessant å fortelle om å jobbe i andre land. Schanche Olsen lyttet.
- Ikke lenge etter at Landsnes sluttet, ringte han meg og spurte om jeg var interessert i å ta et evalueringsoppdrag i Bosnia-Herzegovina for International Organization for Migration.
Schanche Olsen lot seg overtale, ikke minst for å få erfaringen.
- Jeg kom til Mostar i november. Det var kaldt, og leiligheten var utrivelig og ikke et sted det var aktuelt å oppholde seg mer enn høyst nødvendig. Utenom jobb, ble det mye kaféliv. Og jeg søkte fellesskap med den norske antropologistudenten som senere ble leder i NOAS, Morten Tjessem.
Mostar var på de tiden full av amerikanske og spanske hjelpemannskaper i hvite landrovere. Det krydde av folk og aktører.
- Jeg skulle finne ut hva slags psykiatriske tiltak som var meningsfulle i en krigsherjet by. Alle var luta lei av å svare på den type spørsmål. Jeg trengte dessuten tolk hele tiden.
Etter tre uker, endte Schanche Olsen opp med en rapport som stort sett handlet om at det store asylet i byen ble tømt i forbindelse med krigen, og at pasientene var forsvunnet. Han konkluderte med at pasientene måtte finnes og gis hjelp der hvor de var.
- Jeg kunne ikke tilby noe som handlet om barn eller noe annet som ville bevege folk, så rapporten ble kanskje litt annerledes enn ønsket. På tross av resultatene og den bitende kulden, var det spennende å ha vært med på evalueringen.
Gaza og Kambodsja
Schanche Olsen ble i psykiatrien. Han kom etter hvert kontakt med psykososialt team for flykninger, og fikk anledning til å reise på konferanse i Gaza.
- Konferansen ble arrangert av Rehabiliteringssenteret for torturofre i København.
Med konferansen friskt i minne var han positiv da psykiater Carl Ivar Dahl spurte om Jone Schanche Olsen kunne dra en uke til Gaza for å holde en ukes undervisning om traumer og traumebehandling
- Jeg sa ja, men det var egentlig helt absurd. Det var snakk om 6 timer og dagen i fem dager for fagfolk som var utsatt for traumatiske hendelser hele tiden. I tillegg skulle alt filmes og gjenbrukes. På flyet nedover var jeg ganske så bekymret. Det er nokså klart at alt jeg sa den uken ikke var like evidensbasert. Men det gikk på et vis.
Erfaringen fristet til ytterligere engasjement for mennesker utsatt for krig og tortur, og da det ble utlyst en ettårsstilling i Tidsskriftet med tjenestested Phnom Penh, Kambodsja, søkte han.
- Underveis ble jeg også denne gangen bekymret for hva jeg hadde tatt på meg. Det gikk opp for meg at jeg skulle møte en gjennomtraumatisert befolkning. Hvem var jeg til å lære dem noe som helst?
Med god støtte fra psykiater Edvard Hauff i Oslo, som var «far» for prosjektet og også kom på besøk til Phnom Penh underveis, gikk Schanche Olsen i gang med undervisning av kolleger.
- De startet alltid dagen med en unisont «Good morning, professor». Det var uvant å møte mennesker med en så stor respekt for autoriteter. Mine «blue eyes og big nose» hadde stor betydning.
På forhånd hadde han blitt advart om at «ingen» ville snakke om alle traumene folk og land hadde vært igjennom. Men Jone Schanche Olsen fikk erfare noe annet da han inviterte til individuelle medarbeidersamtaler.
- Jeg inviterte til lunsjsamtaler hvor at alle kunne snakke om det de ønsket. Da viste det seg at de ville fortelle historiene sine. Det var viktige og sterke samtaler, selv om mange av historiene var forferdelige.
I en befolkning hvor alle var traumatiserte, var det likevel behov for veiledning i behandling av mennesker med affektive psykoser og schizofreni.
- Jeg var der ett år. Det ble en skjellsettende opplevelse både for meg og for familien.
Hjem igjen – og videre
Schanche Olsen har hørt andre si at det er vanskelig å finne mening i arbeidet i trygge Norge etter å ha sett så mye nød og smerte ute i verden. Sånn har det ikke vært for han.
- For meg har jobben alltid vært meningsfull, også her hjemme.
I noen år var han avdelingsoverlege i Stavanger, men deretter ble det tre år med ukependling til København i jobb som sunnhetsfaglig koordinator ved Rehabiliteringssenteret for torturofre i København.
- Det var noen spennende år. Jeg traff dristige og kreative fagfolk hos organisasjonene vi samarbeidet med rundt om i verden, ble grundig lurt ved flere anledninger og fikk arrangere internasjonale konferanser i Danmark, i Manila og i Cape Town. Det var både vondt og spennende arbeid.
Oppdrag i Zimbabwe etter Mugabes massakre med tusen forsvunne mennesker er bare et annet eksempel på oppgavene hans.
- Det var en spesiell erfaring. Jeg jobbet sammen med vestlig utdannede psykologer, psykiatere og sosionomer, men det var vanskelig å få behandlingen til å fungere. Etter hvert forstod vi at det ikke var mulig for folk å komme videre ettersom de trodde åndene etter de døde ikke var falt til ro. De døde lå i massegraver og hadde ikke fått ordentlige begravelser.
En av legene dro til Storbritannia for å lære seg «forensic archeology» - å identifisere levninger. Massegravene ble åpnet, mennesker identifisert og begravet på en ordentlig måte.
- Det hjalp.
Legelivet
Minnene strømmer på mens vi snakker.
- Mens jeg jobbet i København, skulle jeg også en tur til Gaza igjen. Det var fint å være tilbake, selv om anledningen var tragisk. Israel hadde ødelagt en olivenlund. Jeg spurte mine palestinske kolleger om hva de hadde tenkt å gjøre. De svarte «det er det jo du som har lært oss». Det var sterkt.
Den pågående krigen mellom Israel og Hamas berører ham veldig.
- Jeg er gammel palestinaaktivist. Det er fryktelig det som skjer i Gaza nå. Vi psykiatere kan ikke la være å engasjere oss politisk når vi ser urettferdighet, krig og nød.
Men også livet i Norge, som psykiater i klinikken, har gitt mange gode øyeblikk.
- Det har vært kjekt å være veileder for LIS. Å treffe unge kolleger og snakke ordentlig med dem, er både lærerikt og morsomt.
Det er liten tvil om at intervjuet kunne blitt en biografi med tanke på alt den pensjonerte psykiateren har vært med på i sitt yrkesliv. Foreløpig har det ikke blitt noen bok ut av erfaringene, men Schanche Olsen leser gjerne andres bøker og snakker med dem om innholdet.
I fem år har han bidratt i forfattersamtaler på Bokhuset i Stavanger.
- Den første gangen jeg gjorde en forfattersamtale var i forbindelse med Psykiatriveka i Stavanger i 2015. Da snakket jeg med Tore Renberg. Det var litt vanskelig og veldig spennende. Men mest var det så kjekt at det ga mersmak. En ny samtale med Renberg er på trappene i forbindelse med Psykiatriveka 2024.
Han synes han er i en privilegert posisjon som får lov til å snakke med interessante folk.
- Å være psykiater handler jo egentlig om det – å snakke med folk om viktige ting. Både samtaler med pasienter, kolleger og forfattere har gitt meg svært mye innsikt og glede.
Under pandemien, ble det podcast av forfattersamtalene. Selv om samtalene har gått over til å bli gjennomført fysisk med publikum igjen, ligger de syv pandemiepisodene ute på nett for dem som er interessert i å lytte.
Jone Schanche Olsen har fremdeles mye han ønsker å snakke om, ikke minst med forfattere. Hvem er drømmegjesten?
- Hvis jeg kunne velge på aller øverste hylle, må det bli 19-åringen som nylig vant bokhandlerprisen, Oliver Lovernski, med boken «Da vi var yngre». Han vil det være veldig spennende å snakke med.