Barna på Lesvos
- Mor forteller at barnet har løpt bort fra teltet. Startet i 4-årsalderen. Ville ikke sove etter ny brann. Redd. Aggressiv adferd, leker ikke med andre barn.
- Biter negler og river ut hår. Adferd forsterket etter brannen i Moria.
- 3-åring med gjentatte kraftige sinneutbrudd etter brannen i Moria.
- Jente har mareritt etter brann, var mentalt frisk før brann.
- Sjuåring sliter med søvn. Aggressiv mot andre barn. Bisarr oppførsel. Mistet helt kontroll etter brann.
- Åtte år. Flashbacks etter brann, mulig PTSD-lidelse, sover mindre, spiser mindre, sengevæting. Sier til alle: Det er ikke noe håp for oss her. Alle drar, og vi står fast her.
- Gutt opplevde voldtekt etter brann. Sliter med å sove. Hukommelsestap Selvmordsforsøk.
Alle sitatene over er hentet fra henvisninger psykolog Katrin Glatz Brubakk har mottatt under sitt arbeid i flyktningeleiren på Lesvos. Hun delte disse i Adresseavisa i romjulen (de er gjengitt her med tillatelse fra både Katrin Glatz Brubakk og Adresseavisa).
Hele intervjuet med Adressa kan leses her
Barn trenger trygghet, forutsigbarhet og struktur
Helst skulle man selvsagt ønske at barn ikke trengte å flykte, eller at de kunne få nye, trygge hjem umiddelbart. Slik er det dessverre ikke. Katrin Glatz Brubakk er psykologspesialist med lang erfaring fra arbeid i flyktningeleiren på Lesvos gjennom Leger uten grenser. Hun mener man kunne hjulpet de barna hun har møtt på en bedre måte.
- Å være på flukt vil til en viss grad alltid være forbundet med usikkerhet. I flyktningeleiren Moria i Hellas er barna i et slags limbo – man er kommet til et trygt land, likevel er det stor usikkerhet knyttet om man får bli og hvordan fremtiden vil arte seg. I tillegg lever de under betingelser der de er redde for branner og vold eller slåsskamper, og de har ingen struktur på dagene da det ikke er skole- eller barnehagetilbud i leiren, forteller hun.
Glatz Brubakk forteller at også asylprosessen er svært uforutsigbar, og noen barn venter i over 3 år før de får svar på hva som skal skje videre.
- Alle disse tingene er med på å forsterke opplevelsen av verden som et usikkert og utrygt sted, sier hun. - Barn på flukt ville vært hjulpet i stor grad dersom de fikk oppholde seg i betingelser som var trygge, forutsigbare og med en god struktur på dagene. I tillegg selvsagt til tilbud om psykisk helsehjelp om de har behov for det, legger hun til.
Den erfarne psykologspesialisten har arbeidet med flyktninger og barn på flukt i lengre tid for Leger uten grenser. Etter hennes erfaring har kombinasjonen av opplevelser i tidlig barndom, graden av traumer før og under flukt, omsorgspersoners tilgjengelighet og evne til å trygge og barnets konstitusjon stor betydning for barns psykiske helse og utvikling.
- Likevel var det påfallende mange barn som fikk betydelige psykiske vansker etter en tid i Moria. Å leve under så dårlige og stressende betingelser over tid uten noen som helst mulighet til hverken å påvirke eget liv eller hvor lenge man skal være der, tærer på resiliens og håp. Mange barn begynte å selvskade, hadde voldsom motorisk uro og strevde med søvn, eller de ble helt apatiske til et nivå der de måtte mates med babymat og ikke klarte å gå ut på egen hånd, forteller Katrin Glatz Brubakk bekymret.
Hun kan fortelle at etter den store brannen i Moria for to år siden, økte barnas symptomer ytterligere. Opplevelsen av å bli revet ut av søvnen for å springe fra det Brubakk beskriver som et branninferno, var sterkt retraumatiserende for mange.
Aldri for sent
Det beste for barn er selvfølgelig at de ikke trenger å oppleve krig, flukt og traumatiske belastninger. Men som Katrin Glatz Brubakk og flere med henne har erfart, er det alt for mange barn som får slike livserfaringer. Psykologspesialisten er likevel opptatt av at det aldri er for sent å bidra med hjelp og støtte.
- Vi kan aldri miste troen på at vi kan gjøre noe, sier hun bestemt. -Hjernen er mer fleksibel enn vi tidligere har tenkt, og alle nye, gode erfaringer enten det er relasjonelt, med tanke på ferdigheter og mestring eller reguleringsmessig, vil også sette nevrologiske spor og bidra til å hjelpe barnet tilbake til en bedre utvikling. Men det er klart at jo lenger barn lever under så mye stress og utrygghet med sjanse for retraumatisering, desto lengre og mer hjelp vil de trenge for å komme på det gode utviklingssporet igjen, legger hun til.
Maktesløshet og håp
Det må være lett å kjenne på maktesløshet i møtet med slik nød Katrin Glatz Brubakk og hennes kolleger har vært vitne til på Moria. Hvor finner hun styrken til å fortsette med arbeidet midt i all nøden? Klarer hun å unngå å bli misantropisk?
- På spøk pleier jeg å si at jeg er misantropisk et par ganger om dagen. Men mest av alt er jeg veldig håpefull! Maktesløsheten kommer dersom jeg tar inn over meg omfanget av lidelse og ikke vet hvordan jeg kan bidra. Da gjelder det å smalne fokus og se hva jeg kan gjøre for det enkelte barnet. Enten det handler om at vi sammen drømmer om en bedre fremtid slik at håpet kan holdes levende, eller jeg opplever at blikkene våre møtes og jeg tilbys et smil fra et barn som ikke har sett noen i øynene på flere år. Det er små glimt, men livgivende og livsviktige for det enkelte barnet. Det slår enhver følelse av misantropi, sier hun.
Fagpersoner i Norge kan bidra
Mange fagpersoner i Norge gir pengegaver til Leger uten grensers arbeid. Noen er faste givere, andre bidro under TV-aksjonen i 2022. Glatz Brubakk oppfordrer fagfolk i Norge til å engasjere seg også på andre måter.
- Vi som er fagfolk har masse å bidra med for barn på flukt, rett og slett i kraft av at vi vet hva slike opplevelse og betingelser gjør med barn. Vi må tørre å ta plass i den offentlige debatten, tørre å snakke om de medisinske og psykologiske konsekvensene. Dette er alt for alvorlig til å overlates til politikerne. Hvis ikke vi, som står så støtt faglig, tør å ta denne debatten, hvem skal gjøre det da? spør hun.
Hun oppfordrer fagfolk til å snakke om hva som skjer på Lesvos og andre steder i verden i lunsjen, til å skrive kronikker og til å gjøre det som skjer til tema på konferanser eller seminarer. Hun mener fagpersoner bør stille sin faglighet til rådighet når journalister spør, og at alle kan bidra til å dele informasjon i sosiale medier.
- Slik holder vi debatten levende, mener hun. - Politikken i dag går i retning av at flyktninger sperres inne i lukkede leire med svært begrenset adgang, også for hjelpere, og presse får ikke komme inn. Slik blir betingelsene de lever under gjemt bort – og med det konsekvensene for de som lever der. Og når folk glemmer, er det også vanskelig å samle inn penger og tilby helsehjelp for eksempel gjennom LUG, føyer hun til.
- Mitt slagord er: «Sammen kan vi få til det umulige» og det tror jeg fullt og helt på!, avslutter den engasjerte psykologen.
Utfordret foreldrefungering
- Mer enn 100 millioner mennesker er nå fordrevet fra sine hjem på grunn av krig, vold og forfølging. Antallet har økt kraftig de siste årene. Hele tiden har ca. halvdelen vært barn, sier psykiater Sverre Varvin, som hele sitt yrkesliv har arbeidet med mennesker med erfaring fra flukt. Han bidro i fjor med en artikkel i The Nordic Psychiatrists temanummer om psykiatri og krig om barn i krig og betydningen av foreldreskap. Han har lest intervjuet med Katrin Glatz Brubakk om situasjonen på Lesvos.
- Barn må flykte, enten alene eller med familie fordi de og deres nærmeste blitt truet med eller utsatt for umenneskelige overgrep. Mange har blitt alvorlig traumatisert og de fleste har i hjemlandet og spesielt under flukten blitt utsatt dehumaniserende forhold med alvorlige menneskerettsovergrep, sier han.
Varvin vet gjennom sitt mangeårige forskningsarbeid og av egen erfaring fra arbeid med flyktninger at å bli traumatisert er en gjennomgripende prosess som kan medføre alvorlige utviklingsforstyrrelser, spesielt for barn.
- Barns evne til å håpe på noe bedre kan bli skadet. Dette er noe av det alvorligste som skje for et barn. Håp kan vekkes, men også slukkes, sier han.
Varvin kan opplyse at gjennomsnittlig lengde for en treåring i flyktningleiren Mavrovouni på Lesvos i perioden 2020-2021 var på to til tre år, og det i forhold beskrevet som umenneskelige, med dårlige hygieniske forhold, dårlige hus/telt, lite aktiviteter og få muligheter for utviklende lek.
- Under slike forhold er det vanskelig for foreldre å vise omsorg, spesielt når det er vold og overgrep i leiren, forteller han.
Grove brudd på barnekonvensjonen
Varvin forteller videre at den psykososiale hjelpen er mangelfull, selv om han løfter fram den viktige innsatsen til blant annet barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk.
- Brubakk og hennes kolleger gjør en formidabel innsats under vanskelige forhold, sier Varvin.
Forholdene i flyktningleiren Mavrovouni er lik forholdene i mange flyktningleirer, kan Varvin fortelle, noe som betyr at millioner av barn tilbys ekstreme, umenneskelig forhold.
- Det barna opplever er klare brudd på barnekonvensjonen og andre konvensjoner ment å beskytte menneskers rettigheter, slår han fast.
På spørsmålet om ivaretakelsen av barn på flukt kan gjøres annerledes, er svaret fra Varvin et ubetinget ja.
- Vi har kunnskap, vi har midler og metoder. Ressurser burde komme, sier han. - Det at det ikke gjøres mer er en menneskerettslig skandale og et tegn på moralsk forfall i de politiske og samfunnsmessige systemer som skal ivareta disse menneskers behov.
Varvin forteller at barna på Lesvos kommer fra områder med krig, systematiske overgrep og forfølgelse. De har blitt tvunget til å forlate sine hjem, enten alene eller sammen med familie, og legge ut på en flukt full av fare og uforutsigbarhet.
- Når det internasjonale samfunnet ikke sørger for barnas sikkerhet under flukt, er de overlatt til menneskesmugleres vilkårlighet og profitthunger. De har derfor vært utsatt for alvorlige og ofte traumatiserende hendelser både før og under flukten. De ankommer til flyktningleirer der de i stor grad ikke blir beskyttet, og der de igjen kan bli utsatt for alvorlige overgrep. Ofte er foreldre og andre familiemedlemmer mentalt skadet og deres evne til å være foreldre er svekket, forklarer han.
Varvin har i mange år forsket på hva som skjer med mennesker under krig, tortur og flukt.
Gode erfaringer er reparerende
- Alvorlig traumatiserende forhold er skadelig for barn, men det som er mest avgjørende for hvordan det vil gå, er hva som skjer etter traumatiseringen. Hvis barna opplever trygghet i gode relasjoner med ivaretakelse og bekreftelse kan prognosen selv etter svært alvorlige overgrep bedres. Hvis det er omvendt, slik forholdene er for mange barn i Mavrovouni leiren og andre leire, hemmes foreldrenes evne til å ta seg av barna. Heling gjennom lek og trygge relasjoner forhindres. Da blir grunnen lagt for alvorlige utviklingsforstyrrelser, og mulighetene for senere psykiske lidelser øker, sier han.
Den erfarne psykiateren mener det er opplagt hva som må gjøres.
- Leirenes fysiske forhold må selvsagt forbedres, sier han, og fortsetter: -Barna må ha kortest mulig opphold før de kan komme i tryggere og mer forutsigbare omgivelser. 2-3 år for en tre-åring er katastrofalt under slike forhold.
- Hovedprioriteringen må være å skape trygge, stabile og forutsigbare forhold. Barn må ikke være i situasjoner der de kan bli utsatt for overgrep, sier han bestemt. - Trygge relasjoner må etableres rundt barna. For at foreldre skal kunne gi barn den tryggheten de trenger for å kunne utvikle seg, må det være sosiale forhold som gir foreldre trygghet. De som trenger psykososial støtte, må få det. Det betyr at forholdene i leiren må tilpasses familier både psykologisk, sosialt og materielt, legger han til.
Varvin er opptatt av at det må legges til rette for at foreldre og andre voksne skal kunne fortsette å fungere som trygge voksne selv i flyktningeleirer.
- Når foreldre har psykiske belastninger vil det ofte gå ut over deres evne til å fungere som foreldre og gi trygghet til barna. Barn som er alene, må da kunne knytte seg til andre trygge voksne over tid, voksne som kan fungere som erstatningsforeldre, mener han.
Den erfarne psykiateren mener at man kan forebygge psykiske lidelser hos barna ved å organisere leiren med vektlegging av å skape trygghet for barna og foreldrene. Han er enig med Glatz Brubakk i at det må være tilgjengelig psykososial støtte til alle som trenger det.
- Det må være hovedprioriteringen. Alt annet må underordnes dette formålet, sier han.
Alvorlige belastninger og traumatiseringer barn og foreldre har vært utsatt for, er potensielt sykdomskapende. Varvin er opptatt av det er mulig å legge til rette for helende prosesser hvis tiltak settes inn så tidlig som mulig. Gjennom sitt lange virke har han erfaring for at sykdomsutvikling kan forebygges.
- Ikke minst må barn må få leve under forhold der de kan håpe på noe bedre. Håp er sentralt for barns utviklingen. Det innebærer en indre drivkraft, selv om det viser seg i utagerende atferd hos barnet. De stille, tilbaketrukne barna, de som ser ut til å gi opp, resignere, er de som sannsynligvis er i størst fare. Dette er grundig dokumentert, sier han bestemt.
- Det må skje en radikal endring i de politisk bestemte visjoner om hvordan barn på flukt skal ivaretas og tas hånd om. De må bevilges millioner til leiren på Lesvos og til andre leire. Barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk har gjennom et meget viktig arbeid dokumentert forhold som er skadelig og utviklingshemmende for barn, både psykologisk og biologisk. Vi har solid kunnskapsgrunnlag for å organisere en bedre organisering og hjelp til barna, sier han.
Vi kan faktisk forebygge og forhindre varige skader hos barn.
Om dette koster mer er likegyldig. Kostnadene ved å la være vil bli mye større, avslutter Sverre Varvin.