Ingen planer om pensjonering
Jan Olav Johannessen har passert 70, men har foreløpig ingen planer om å gå over i pensjonistenes rekker. Til det er jobben altfor meningsfull. I dag arbeider han som veileder, utreder og terapeut ved en poliklinikk i Helse Stavanger.
- Poliklinikken på Gausel er en spesialpoliklinikk, og en del av behandlingslinjen i Helse Stavanger for unge voksne som er nær psykose eller har en førstegangspsykose. Hos oss kan de gå så lenge de trenger det, eller så lenge de orker. Det er et godt tilbud, forteller han.
Ved poliklinikken arbeider om lag 20 psykoterapeuter med bakgrunn som leger, psykologer, sykepleiere og sosionomer. Til sammen følger de til enhver tid opp mellom 300 og 320 unge mennesker.
I tillegg til sitt terapeutiske arbeid, veileder Jan Olav i SEPREPs psykosepsykoterapi, holder foredrag om «Moderne psykoseforståelse», og er fremdeles aktiv i forskningsmiljøet knyttet til TIPS (Tidlig intervensjon ved psykose).
TIPS
Jan Olav hadde ingen ambisjoner om doktorgrad, men etter mange års engasjement i utviklingen av TIPS, hadde han så mange vitenskapelige artikler knyttet til prosjektet at det ble en dr.philosgrad ut av det.
- Det hele startet egentlig som et helsetjenesteutviklingsprosjekt. Vi ville undersøke om det var mulig å komme tidligere til enn vi gjorde når det gjaldt unge mennesker med psykose. Det viste seg å være mulig, og vi klarte å vise det.
Da prosjektet ble påbegynt, tok det i gjennomsnitt to år før et ungt menneske med psykose kom i kontakt med tjenestene. Når er tiden med ubehandlet psykose redusert til 4-6 uker (median).
- To år er lang tid i et ungt liv. Fremdeles er tiden av ubehandlet psykose alt for lang mange steder i verden. I USA tar det i dag i gjennomsnitt fire år før unge mennesker med psykose blir utredet og får et oppfølgingstilbud.
Forskningsmiljøet Jan Olav ble en del av, var godt forankret i Oslo, med blant annet Svein Friis, Bjørn Rishovd Rund, Per Vaglum, Stein Opjordsmoen, Ingrid Melle og Jan Ivar Røssberg, og de hadde også god kontakt med miljøer i Danmark.
- Vi i Stavanger ble de utøvende bidragsyterne i forskningen. Det var vi som gjennomførte prosjektet i den kliniske hverdagen. Det var en lærerik tid.
Fergeturen med Per Vaglum
Engasjementet i unge mennesker med psykose dukket tidlig opp hos Jan Olav. Han husker godt da han som ung assistentlege på begynnelsen av 80-tallet tok fergen hjem etter et forskningsseminar på Utstein kloster. Under overfarten kom han i samtale med Per Vaglum.
- Jeg husker godt at jeg spurte: «Du, Per, hvor mange nye mennesker får diagnosen schizofreni hvert år?» Svaret fra Per lød: «Det vet ingen. Det må du finne ut, Jan Olav». Min første vitenskapelig artikkel handlet om antallet nye med schizofrenidiagnose i et norsk fylke.
Den unge assistentlegen fant at mellom fem og 10 mennesker per 100 000 innbyggere per år fikk diagnosen.
- Jeg ble veldig overrasket over at det ikke var flere. Men jeg forstod fort at inntrykket av at det var flere kom av at mange hadde flere reinnleggelser. Inne i sykehusavdelingene fikk vi derfor inntrykk av at det var mange med schizofreni. Undersøkelsen min viste at insidensen egentlig var lav, men forløpene lange.
Resultatene fikk Jan Olav til å tenke at det ville være av stor betydning å komme tidlig i kontakt med de unge menneskene. Han oppdaget også at mennesker innlagt med en psykoseepisode i liten grad fikk oppfølging etter den første innleggelsen.
- De aller fleste psykoser går jo over. Pasientene ble da skrevet ut uten noen videre oppfølging, og måtte klare seg uten støtte fra behandlingsapparatet fram til neste episode med psykose. Det syntes som en dårlig løsning.
Bedre organisering av tjenestene i form av gode strukturer, god utredning og behandling i sammenhengende forløp, ble en hovedinteresse for Jan Olav. Engasjementet har vart hele livet.
- 70% av ressursene i psykisk helsevern brukes på behandling av mennesker med de mest alvorlige psykiske lidelsene. Da er det viktig at ressursene brukes på riktig måte.
I tillegg til interessen for tjenesteutvikling, er den erfarne psykiateren svært opptatt av psykoterapi knyttet til psykose.
- Det å forstå og behandle mennesker som er nær psykose eller i en første gangs psykoseepisode er nok en av mine kjerneinteresser, særlig ved psykose hos unge mennesker.
Schizofrenidagene i Stavanger
Sammen med gode læremestre og rollemodeller, Jan Haslerud, Eivind Haga, Gerd Ragna Bloch-Thorsen m.fl. i Stavanger på 80-tallet, var Jan Olav med på å starte folkeopplysning om psykiske lidelser i hjembyen. Han var assistentlege på den tiden.
- Jeg husker det første foredraget veldig godt. Det skulle gjennomføres på Kulturhuset i Stavanger. Temaet for kvelden var schizofreni, og det var lang kø utenfor. Jeg skalv litt i buksene da, ja, smiler han.
Foredraget var bare begynnelsen. En fin sommerdag på hytta i 1989 formet en idé seg i hodet hans.
- Det slo meg plutselig at antistigmaarbeid omkring schizofreni, folkeopplysning og faglig oppdatert påfyll for kolleger kunne forenes i et felles konsept.
Med inspirasjon fra Modum Bad, Blakstad og Dikemark, som på den tiden alle var læresteder med stor aktivitet, etablerte Jan Olav Schizofrenidagene.
- Jeg ville forene kunst, kultur, utstillinger, foredrag for folk flest og faglig fellesskap. Da jeg presenterte idéen til en kollega, spurte han «Du føler deg bra? Du er ikke manisk?», ler han.
Men selv om idéen ikke ble møtt med stående ovasjoner i begynnelsen, tok det ikke lang tid før Schizofrenidagene nærmest ble for en sensasjon å regne.
- Både NRK og alle de store avisene skrev om Schizofrenidagene, husker han.
Kunstutstillingene som har vært en del av kongressen, løfter han fram som svært viktige.
- Tilgang til egne følelser er kunstens fremste funksjon, mener han.
I begynnelsen var det likevel demonstrasjoner utenfor Kulturhuset, hvor kongressen ble gjennomført de første årene.
- Flere kunstnere stilte opp med plakater og demonstrerte utenfor. De skulle ikke ha det på seg at kunst og psykisk lidelse hang sammen.
I dag er det ingen som demonstrerer mot de kunstneriske innslagene på Schizofrenidagene. Både utstillinger, konserter og bokbad tilbys rundt om i hele byen den uka kongressen gjennomføres. I år gjennomføres arrangementet for 35.gang.
Folkeopplysning
Engasjementet for tidlig kontakt med unge mennesker med psykose og Schizofrenidagene går hånd i hånd, mener Jan Olav.
- Alt har med informasjon, opplysning og kunnskap å gjøre. Vi får ikke til tidlig intervensjon om ikke folk vet at tilbudet finnes eller hva psykose er. Vi må fortelle om både symptomer og behandling.
Han mener at han og hans samarbeidspartnere på 90-tallet var heldige.
- Det var noen gode politikere på de tiden som forstod betydningen av arbeidet vårt. Ved god hjelp av Werner Christie fikk vi 50 millioner i fire år i tillegg til at både fylket og sykehuseier så viktigheten av tidlig oppdagelse.
Schizofrenidagene har vært og er en viktig arena for å spre kunnskap og bygge ned fordommer. Jan Olav er fremdeles med.
- Det har heldigvis kommet til mange flinke folk, så jeg har vært litt mindre involvert de siste årene.
Det første uken i november er satt av i kalenderen vært eneste år, og også i år ser Jan Olav fram til å delta på kongressen.
- Jeg ser spesielt fram til å høre professor James Delgadello snakke om «Advances in personalized and precision mental health».
Psykiaternes plass på Schizofrenidagene
Selv om Schizofrenidagene ble etablert av psykiater Jan Olav Johannessen, er det få psykiatere som har vært faglige leder de siste 10 årene.
- Jeg tror kanskje psykologene er litt mere frampå?
Han forteller også at konferansen aldri har vært spesielt opptatt av biologi og medisin, selv om det ikke foreligger noen uttalt motstand mot psykofarmakologi i miljøet som i dag står bak Schizofrenidagene.
- Kanskje psykiatere har opplevd konferansen som noe mindre matnyttig i den kliniske hverdagen, undrer han.
Årets tema er «Endring». Konferansen har mange navn fra inn- og utland på programmet.
- Schizofrenidagene vektlegger en type metaforståelse og utviklingspsykologiske og psykososiale perspektiver. Jeg tror dessverre at mange psykiaterkolleger er så presset på tid og oppgaver i arbeidshverdagen at det blir mindre overskudd til det vi kan kalle langsiktig faglig tenkning.
Hva vil LIS og spesialister i psykiatri kunne få ut av deltakelse på konferansen?
- Jeg mener at det livsløpsperspektivet på psykiske helse og psykiske lidelser vi løfter fram på Schizofrenidagene er nyttig for alle profesjoner. Vi ønsker å spre forståelsen av psykiske lidelser som tilstandsbilder mer enn diagnoser hugget i stein. Psykiske lidelser må sees på som dimensjoner. Psykiske lidelser kan utvikle seg gradvis og være til stede i faser av livet.
Jan Olav understreker at psykiske lidelser er unges menneskers lidelse.
- Halvdelen av all psykisk lidelse har debutert i 14-15 årsalderen. Det utviklingspsykologiske perspektivet er viktig å ha med seg. Hva som skjer i det indre kan være et uttrykk for noe som har skjedd i det ytre, mener han.
Han tror også at mange LIS og spesialister i psykiatri er motivert for sitt arbeid i psykiatrien av nysgjerrighet på sammenhenger av psykologisk og psykososial art.
- Hvorfor blir vi som vi blir er et evig interessant spørsmål.
Noen dager i Stavanger den første uken i november vil også kunne gi et avbrekk i en travel hverdag, mener Jan Olav og reklamerer for fagpolitiske debatter og diskusjoner på kveldstid på pub´er og treffsteder rundt om i byen. I tillegg blir det mulighet for kunstneriske opplevelser og å treffe kolleger og fagpersoner i feltet.
Se programmet for årets Schizofrenidager.
Selv om majoriteten av foredragsholderne er psykologer eller har annen bakgrunn, er flere kolleger å finne på programmet:
Jan Ivar Røssberg skal ha to innlegg, ett i plenum: «Postatmosfæren på sengeposter, fagets gul?», og et miniseminar, samt delta i to panelsamtaler. Sigmund Karterud skal bidra i et miniseminar, og det samme skal Synnøve Bjerke Ness, Melissa Weibell og Kjetil Hustoft.
De sistnevnte løfter fram den viktige diskusjonen omkring negative effekter av siste års endring av lovverket hva gjelder samtykkekompetanse og tvangsbruk.
Bredt engasjement
Jan Olav Johannessen er nok også kjent for mange som tidligere leder for Norsk psykiatrisk forening.
- Jeg følger fremdeles med på det som skjer i foreningen, og er svært glad for engasjementet og deltakelsen i den offentlige debatten fra nåværende leder og styre, sier han.
Engasjert er han også i ISPS, the International Society for Psychological and Social Approaches to Psychosis, hvor han har vært leder både i ISPS Norge og den internasjonale organisasjonen i flere perioder.
- ISPS er en viktig organisasjon for alle som arbeider med mennesker med psykoselidelser. Det er viktig for meg å understreke at psykologisk og sosial tilnærming til psykose ikke utelukker medikamentell behandling. ISPS er ikke imot medisiner. Det er den helhetlige tilnærmingen som appellerer til meg, forklarer han.
Til medisinstudenter og LIS er det helheten og sammenhengene han ønsker å fortelle om:
- Å være psykiater betyr å ha et perspektiv som går ut over det kroppslige. Vi må se kroppen, sinnet og samfunnet! Samvirket mellom deg selv og samfunnet du lever i har så stor betydning!
For hans egen del var det interessen for sammenhengene som drev han inn i faget.
- Familie, skole, fritid og boligbygging påvirker oss – rammer oss og helsen vår. Oppvekstvilkår påvirker oss og er med på å gjøre oss til dem vi er. Er du en nysgjerrig person, passer du i psykiatrien.
Han vil ikke underslå at krav til hurtigere «omsetning» er frustrerende, og at psykiatere jobber under stadig dårligere betingelser, men han synes det underkommuniseres hvor mange som faktisk bli bedre etter å ha fått hjelp i psykiatrien.
- Vi har gode behandlingsresultater! Det er tilfredsstillende å kunne være til hjelp for andre mennesker. Og det ér vi.