Psykiater og menneskerettighetsforkjemper
I disse dager er det ti år siden palestineren Dr. Eyad al-Sarraj døde av sykdom.
al-Sarraj var nasjonalt og internasjonalt respektert for sitt virke som psykiater og menneskerettighetsforkjemper. Han ble kjent for sitt utrettelige arbeid på Gazastripen der han som områdets første psykiater grunnla Gaza Community Mental Health Programme (som mottar støtte bl.a. fra Norge). Som generalsekretær for Palestinian Independent Commission for Citizen’s Rights talte han uredd palestinernes sak.
Han ble født i 1944 i Beersheba, Palestina, og flyttet med familien til Gaza under den arabisk-israelske krigen i 1948. Gaza kom etter denne krigen under egyptisk kontroll, og al-Sarraj ble vitne til at tusenvis av palestinske flyktninger strømmet til. Den voksende befolkningen på Gazastripen var fanget i et fremmed land uten mulighet for å reise ut. Det rådet en tilstand av håpløshet, vold og undertrykkelse som satte spor i sinnet til unge al-Sarraj. Han besluttet seg for å studere medisin ved universitetet i Alexandria. Da han i 1971 returnerte til Gaza, som i mellomtiden var blitt okkupert av Israel fire år før, ble han pediater ved Shifa sykehus i Gaza by, og psykiater ved Betlehem mentalsykehus på den israelsk-okkuperte Vestbredden. Deretter videreutdannet han seg ved University of Londons Institute of Psychiatry før han ble direktør for den psykiske helsetjenesten i Gaza.
Kritisk til begge parter
al-Sarraj var sterkt kritisk til israelsk okkupasjon, men også til Yasir Arafat og det palestinske selvstyre (Palestinian Authority, PA), den administrative organisasjonen som ble opprettet i 1994 som et resultat av Oslo-avtalen. Tre ganger ble han fengslet, torturert og holdt i isolat på grunn av kritikken av PA. Han var politisk motstander av såvel Fatah som Hamas.
Han behandlet mange traumatiserte barn og unge i Gaza, og var ikke nådig i sin kritikk av israelske myndigheter: «Israelerne vet hva de gjør når de angriper Gaza, de vet at barna lider og utvikler angst, de har psykologer som kan fortelle dem dette. Og de vet hva som skjer i hodet på selvmordsbomberne, de har selv skapt dem. Ydmykelsen, volden, og ubehandlede stress-symptomer medvirker til at unge menn, og noen kvinner, fra de palestinske områdene, ikke ser annen utvei enn å sprenge seg selv i luften i Israel.»
Undersøkelser al-Sarraj gjennomførte med kolleger i Gaza viste at 30 prosent av befolkningen hadde diagnosen posttraumatisk stressyndrom (PTDS).
En høyt respektert psykiater
al-Sarraj mottok mange æresbevisninger, bl.a. Olof Palme-prisen og Martin Ennals menneskerettighetspris, for sin selvoppofrende og utrettelige kamp for menneskerettigheter og for forsoning og fred mellom Palestina og Israel.
Han var et meget aktet ekspertvitne for FN etter Israels krig mot Gaza 2008-2009 (Operation Cast Lead). Han ga FNs undersøkelseskommisjon (under ledelse av den kjente sør-afrikanske tidligere høyesterettsdommer Richard Goldstone) verdifulle opplysninger om PTDS barn på Gazastripen var blitt påført under krigen.
Konsekvensene av dehumanisering
Som i alle væpnede konflikter er det et hovedtrekk ved den palestinsk-israelske konflikten at partene dehumanisererer hverandre. Spesielt dehumaniseres ofrene.
al-Sarraj forklarte Goldstone-kommisjonen konsekvensene av denne dehumaniseringen. Han la vekt på den onde sirkelen av aggresjon og viktimisering (victimization) ofrene for krigens vold utsettes for. Han sa blant annet følgende til kommisjonen:
«I israelske soldaters øyne er palestinere ikke likeverdige mennesker; noen ganger blir vi demonisert. I virkeligheten skapes en ‘demoniserings- og dehumaniseringskultur’ på begge sider, en tilstand av paranoia: både følelsen av at jeg er et offer for denne verden, hele verden er mot meg; og samtidig en følelse av overlegenhet, jeg er overlegen denne verden og kan undertrykke den.
Dette fører til maktarroganse på begge sider. Vi palestinere ser generelt på israelere som demoner: vi kan hate dem, det vi gjør mot dem er en reaksjon på hva de gjør mot oss, vi tenker at israelere bare forstår maktens språk. Israelere tenker i de samme baner, at vi palestinere bare forstår voldens og maktens språk. Israelerne bruker maktens arroganse mot oss, uten å tenke på vår menneskelighet i det hele tatt».
Krig, kulturell og psykologisk krise
Sitatet fortsetter: «Etter mitt syn har vi derfor ikke bare en krigstilstand, men også en kulturell og psykologisk tilstand. Jeg håper og ønsker at israelerne vil starte en endring av denne tilstanden. Det er mange jøder i verden og i Israel med selvinnsikt nok til å lindre frykten de bærer på, for det er en tilstand av frykt i Israel, til tross for all den makt Israel besitter. Måtte de begynne å håndtere konsekvensene av egen viktimisering, og begynne å behandle palestinere som fullverdige mennesker med de samme rettigheter som de selv har. Og tilsvarende, måtte palestinere håndtere seg selv, respektere seg selv og respektere forskjellene seg imellom så vi kan fremstå for israelerne som fullverdige mennesker med krav på like rettigheter og plikter. Dette er den virkelige veien til rettferdighet og fred.»
Jeg har tenkt på dette, og på Eyad al-Sarraj, mens grusomhetene har utspilt seg på Gazastripen de siste to måneder, i et omfang og med en brutalitet som sjokkerer en hel verden. Israels ledelse mener angrepene, og deres ødeleggende karakter, er et berettiget svar på Hamas’ massakre i Israel 7. oktober. Øye for øye ….
40 prosent av de tusenvis av drepte på Gazastripen er barn. De barna som overlever krigen vil være merket for resten av livet. Ekstremt traumatisert på så mange måter. Redde for det israelske militæret, redde for å gå ut av hjemmene sine, osv.
Jeg møtte Eyad al-Sarraj i Oslo i 1998, han kom til Norge etter invitasjon av Amnesty International Norge som jeg den gang ledet. Han gjorde et sterkt og varig inntrykk på meg.
Lesetips: Eyad al-Sarrajs sønn har skrevet en biografi om sin far: Mental Health and Human Rights in Palestine.