Drømmen om å bli lege
17 år gammel begynte Zhanna Kan ved den Kirgisiske Statens Medisinske Institutt for å oppfylle drømmen sin om å bli lege, fem år før oppløsningen av Sovjetunionen.
Fire år ut i studiet, stod psykiatri på programplanen. Hun syntes det var interessant, og tanken om å bli psykiater var absolutt til stede. Etter klinisk praksis på en lukket avdeling preget av militær disiplin og kummerlige materielle forhold, ble hun desillusjonert.
- Jeg husker det gikk rykter om at psykiatrien i hemmelighet hadde en straffende funksjon. Institusjonene skulle brukes til å undertrykke dissidenter som ikke kunne straffes gjennom ordinære sanksjoner. Dissidentene var mennesker som hadde andre idéer og meninger enn styresmaktene.
Hos den 21 år gamle medisinstudenten vekket ryktene frykt og avsky. Hun ville bli lege for å hjelpe mennesker, ikke for å straffe eller plage andre. Hun bestemte seg for å holde seg langt unna psykiatrien.
- Jeg glemmer heller aldri en ung mann som jeg møtte på avdelingen. Jeg kjente han fra tidligere. Vi var på samme speiderleir som 14-åringer. Nå stod han med tomt blikk bak en dør med gitter.
Zhanna forteller at de fleste psykiatriske sykehusene i Kirgisistan ble bygget i Sovjettiden, og at det ble satset på store institusjoner.
- Organiseringen av psykiatriske sykehus måtte blant annet tilfredsstille kravene til mulighet for tvangsutøvelse med isolering av pasienter og muligheten for direkte observasjon av dem. På flertallet av sykehusene ble det bevart gitter foran vinduer og dører. Pasientrommene var store og beregnet på 10 eller flere personer.
Zhanna la idéen om å bli psykiater bort, og valgte isteden spesialiseringsløp innen indremedisin, kardiologi og endokrinologi. Parallelt med klinisk arbeid forsket hun, og satte i gang et doktorgradsarbeid der hun blant annet undersøkte strukturelle og funksjonelle endringer i myokard hos pasienter med diabetes type 2 og hypertensjon. Hun disputerte i 2006.
Flytting til Norge
Zhanna giftet seg med en kollega, som fremdeles er en fremtredende kardiolog og forsker i Kirgisistan, men ekteskapet tok slutt i 2002. Den nye mannen i hennes liv, var norsk, og i 2007 flyttet hun til Norge.
I Norge gjorde hun seg erfaringer med psykiatri som skulle få stor betydning for yrkeslivet videre.
- Som en del av veien til norsk legeautorisasjon måtte jeg gjennomføre seks måneders praksis i psykiatrien. Jeg var heldig og fikk i 2014 muligheten til å hospitere på Thorsberg døgnseksjon ved Drammen DPS.
På døgnseksjonen opplevde hun å bli tatt godt imot. Hun fikk eget kontor og egne pasienter. Hun fikk også være med i gruppesamtaler og individualterapi.
- I tillegg fikk jeg ukentlig klinisk veiledning fra en dyktig overlege, Andreas Falk, og deltok i den vanlige LIS-undervisning på Lier sykehus. Jeg mottok ikke lønn under hospiteringen, men ellers var det som å være LIS.
Annerledes psykiatri
Både under hospiteringen og på kurs for utenlandske leger ble Zhanna overrasket over vektleggingen av selvbestemmelse i norsk psykiatri.
- Jeg fikk definitivt et annet syn på psykiatri som spesialitet etter det, men det tok likevel tid før jeg tok den endelige beslutningen om å gå den veien.
Det var da hun søkte jobb etter turnus at hun mer eller mindre tilfeldig fikk et seks måneders vikariat ved akuttpsykiatrisk avdeling på Ullevål. Hun takket deretter ja til fast stilling ved Søndre Oslo DPS som LIS sommeren 2017.
- Det var tøft å starte som fersk LIS i en poliklinikk. Det hjalp å ha mange års erfaring med pasienter, selv om det var i en annen spesialitet. Og så hadde jeg god veiledning og støtte fra kollegene.
I november 2022 ble hun ferdig spesialist i psykiatri, og jobber nå som overlege.
Transkulturell psykiatri og utvalgsarbeid
I 2018 fikk hun en 50% forskningsstilling på forsknings- og innovasjonsavdelingen ved OUS, og fordypet seg i et forskningsprosjekt knyttet til biopsykososiale helseutfall hos pasienter som har vært utsatt for traumatiske hendelser. Under koronapandemien deltok hun aktivt i utformingen og gjennomføringen av studier knyttet til effekter av koronapandemien på pasienter med psykiske lidelser. Begge studier var knyttet til forskningsgruppen «Traumatisk stress, tvungen migrasjon og global mental helse» – et felles forum for forskere ved OUS og UiO. Veileder var psykiater Suraj Thapa. Det tok ikke lang tid før han engasjerte Zhanna i arbeidet i Utvalg for transkulturell psykiatri og global mental helse.
- Jeg var først LIS-representant, deretter vanlig medlem, og da ledervervet ble ledig, ble jeg oppfordret til å ta det. Jeg sa ja.
Gjennom utvalgsarbeidet håper Zhanna å bidra til å spre kompetanse innenfor transkulturell psykiatri til leger i spesialisering. Utvalget tilbyr to emnekurs årlig, og mye tid går med til å planlegge programmet og innholdet i kurset. Søndre Oslo DPS tilbyr i tillegg fordypning i transkulturell psykiatri til LIS-leger.
- Vårt neste kurs er 17.november. I tillegg svarer utvalget på høringer. I møtet vårt i slutten av oktober har vi dessuten planer om å definere målene for utvalgsarbeidet enda tydeligere. Vi ønsker å etablere kontakt og bygge faglige nettverk med andre kompetansemiljøer innen transkulturell psykiatri, både nasjonalt og internasjonalt. Vi vil blant annet videreutvikle samarbeidet med den ukrainske psykiatriforeningen.
Fag og fritid
Zhanna tror at hennes fortid som indremedisiner og kardiolog gjør at hun er spesielt opptatt av de biologiske aspektene ved psykiatri.
- Jeg tenker alltid at kropp og sjel henger sammen. De er uatskillelige og påvirker hverandre gjensidig. Dermed må interesse for pasientens fysiske helse være en naturlig del av all utredning og behandling av psykiske lidelser. Det er avgjørende å ha et helhetlig syn på behandling i psykisk helsevern.
Hun trives med klinisk arbeid, og finner det givende å møte ulike mennesker. Hun synes også at hennes egne erfaringer er nyttige å ha i arbeidet som psykiater.
- Jeg har kjent på egen kropp og sinn hvor utfordrende det er med flytting til et fremmed land og hvor krevende integreringsprosessen er. Alt som man har oppnådd tidligere blir på en måte nullstilt. Man starte på nytt og gjennomføre et helt nytt kvalifiseringsløp. Uavhengig av de ressursene man har til rådighet, kan det ta mange år å nå målene sine for utdanning og arbeid.
Ved poliklinikken på Søndre Nordstrand, hvor hun begynte LIS-løpet, var over 90% av pasientene opprinnelig fra andre land enn Norge.
- Jeg tror pasientene mine opplevde at jeg forstod dem. Jeg kunne i hvert fall validere mange av vanskene de opplevde.
Også på fritiden er Zhanna opptatt av fag.
- Når jeg oppdager at jeg mangler kunnskap om et tema, får jeg behov for å lese meg opp. Det blir endel lesing av fag på fritiden, ja.
Utenom det faglige, er hun glad i å tilbringe tid med familien.
- Familien er det viktigste jeg har. Når jeg ser tilbake, synes jeg at jeg jobbet litt mye da eldstemann var liten. Yngstemann har nok fått mere tid med meg. Men nå er han også i ferd med å bli stor, så da får jeg vel finne meg en hobby, ler hun. - Blant mye annet virker det fristende å endelig bruke tid på å lære mitt eget morsmål, som er koreansk.