Pensjonisttilværelse og pandemi
Da Per Vaglum var 82, bestemte han seg for å gå av med pensjon. Han hadde da trappet ned sitt arbeid som behandler og psykoterapiveileder over noe tid. Beslutningen om å ikke lenger være bundet, men ha muligheten til å reise og ha helt fri, hadde vokst seg fram. Så kom pandemien.
- Det ble ikke noe av den reisingen jeg hadde planlagt. Heldigvis har jeg tre gode venner i nærheten, så vi lagde en kohort. Vi møttes gjennom hele pandemien. Ingen av oss ble smittet utenfra, så vi klarte oss i grunnen bra, smiler han.
Beslutningen om å endelig bli pensjonist holdt han fast ved. Det hender han snakker med kolleger som er i krise eller trenger en samtale med et medmenneske, men legelisensen har han ikke beholdt.
- Jeg har sluttet med legeoppgaver nå. Men å ha en fornuftig samtale med folk hender det jo fremdeles at jeg har, forteller han.
Fram til kona Sonja ble syk, holdt han også en rekke foredrag, lenge etter vanlig pensjonsalder.
- Da Sonja ble syk, begynte jeg å si nei. Det handlet om prioritering, men også om at jeg ikke ville være en foreleser som kunne komme til å melde avbud i siste øyeblikk.
Livet med Sonja
Kona døde i 2016 etter tre og et halvt års sykdom med kreft i bukspyttkjertelen. Det var et stort tap.
- Fordi hun hadde en opererbar kreftform, fikk vi litt ekstra tid. Det var gode år. Det var først de siste 6-8 ukene hun ble virkelig dårlig. Sonja valgte å være sammen med familien hjemme den siste tiden framfor å ligge med intravenøs ernæring på et sykehjem. Livet hennes ble noen dager kortere av den grunn, men det kjentes riktig for oss alle sammen. Barna og jeg fikk hatt mange gode samtaler den siste uken. Hun sovnet fredelig inn, og vi andre kjente også en fred i en ellers svært trist situasjon.
Per Vaglum tror at de gode dagene mot slutten av Sonjas liv har bidratt til at det ble mulig å gå videre etterpå. Selv hadde han tidligere i livet håpet på å få en brå død, men Sonjas død fikk han på andre tanker.
- Det er jo ikke slik at man kan velge hvordan man skal dø, men jeg fikk virkelig øynene opp for verdien av en god avslutning. Sonja ga meg et godt eksempel på hvordan det er mulig å rolig avslutte livet, sier han.
Med et smil føyer til at han har klart seg bra selv om Sonja alltid mente at hun burde overleve han. Hun ville klare seg bedre alene.
Per og Sonja traff hverandre i Stockholm i 1960 under medisinstudentenes “olympiade”.
- Jeg falt for henne med én gang. Men hun var ikke så interessert i en nordmann, husker han.
Sonja var svensk og studerte i Stockholm. De møttes igjen under neste medisinske olympiade, og ble da et par. Og da Sonja ble ferdig med medisinstudiene et år etter Per, slo de seg ned i Oslo.
- Jeg husker Sonja lurte på om barna våre ville forstå svensk. Vi kjøpte hytte på svenskeskekysten som vi fremdeles har. Det vil si, barna har overtatt nå. De snakker forresten flytende svensk, forteller han.
Hytta ble et sted for pauser og påfyll i en travel hverdag for legeparet.
Psykiatri for to
Både Per og kona Sonja spesialiserte seg i psykiatri.
- Sonja visste at hun ville bli psykiater allerede under studietiden. For min del ble det psykiatri etter utelukkelsesmetoden, smiler han. - Det var den eneste spesialitet jeg trodde jeg ville passe inn i. En venn av Pers foreldre var psykiater. Han hadde ikke selv barn, men hadde et nært forhold til Per.
- På et tidlig tidspunkt snakket han om hvor fint det var å være lege. Da jeg så startet på medisin, begynte han å framsnakke psykiatri som spesialitet. Han ga meg den berømte boken til Erik Erikson, som jeg forsøkte å lese uten særlig hell. Men han klarte nok å vekke en interesse i meg likevel.
Han har aldri angret på valget.
Nic Waal og leketerapi
Da turnustjenesten i Melhus kommune gikk mot slutten, så Per en assistentlegestilling utlyst i Tidsskriftet.
- Jeg hadde egentlig ikke peiling på hva barnepsykiatere gjorde, men søkte. Det var fem søkere med meg på bunnen av lista, husker han.
Etter å ha slått fra seg tanken om jobb på Nic Waal, fikk han plutselig en telefon: De fire øverst på lista hadde trukket seg. Om han fremdeles var interessert?
- Jeg takket ja. Og så begynte jeg der.
Overgangen fra turnuslegeliv i Trøndelag til barne- og ungdomspsykiatrien var stor.
- Jeg var svært heldig. Det skulle startes et treårig seminar i lekepsykoterapi, og jeg ble anbefalt å søke. En forutsetning for å ta utdanningen var at man måtte ha gått i eller gå i psykoanalyse selv. Det var en Guds lykke, for det medførte at jeg begynte i analyse. Uten den hadde jeg ikke klart meg så godt som psykiater, og livet hadde blitt mer strevsomt.
Den unge assistentlegen hadde på dette tidspunktet mye vondt i magen og slet med søvn.
- Jeg knyttet ikke plagene til min egen personlige sårbarhet, men trodde de bare hadde med jobben å gjøre. Hadde det ikke vært for at jeg ble nødt til å gå i analyse, tror jeg det kunne ha gått mange år før jeg søkte hjelp. Og hjelp trengte jeg.
Den erfarne psykiateren forteller om en tøff bakgrunn med mange traumatiserende opplevelser knyttet til familieproblemer. Det tok år før han ble helt klar over hvordan disse påvirket han.
- Når folk spurte, svarte jeg stort sett «helt fint» på spørsmål om hvordan jeg hadde det. Jeg trodde jeg snakket sant. Første gangen jeg satte ord på alt det som slett ikke var fint, var i analysen.
Sine vonde barndomsopplevelser har også vært tema i bøkene hans.
- Jeg tror ikke jeg egentlig gjennomarbeidet alt i analysen. I arbeidet med de siste to romanene mine er jeg kommet et godt stykke videre.
Romanen «La oss snakke om noe annet» kom i 2019 og «Jeg elsker, jeg lever» i 2022. Per Vaglum forteller at begge bøkene i stor grad er selvbiografiske.
Tillit, svik og skuffelser
Per Vaglum følte det svært betryggende å gå i analyse. Han beskriver seg selv som noe engstelig for analyseprosessen da han begynte, men opplevde den rolige tryggheten terapeuten formidlet som god.
- Jeg gikk til han fire ganger i uken. Jeg husker han sa «Analyse er en prosess som går sin gang om ikke du og jeg hindrer den».
Etter over 60 timer i analyse, kom imidlertid beskjeden: Du må slutte i analyse om fire uker fordi jeg skal flytte utenlands.
- Han sa at han trodde det ville gå helt fint for meg, men jeg husker jeg opplevde hans brå avslutning som et stort svik. Det ble vel egentlig en gjentakelse av sviket jeg opplevde som barn. Jeg ble forlatt nok en gang.
Til tross for skuffelsen, våget han seg inn i en ny terapeutisk relasjon etter noen måneder.
- Jeg fikk god hjelp. Men jeg var skuffet, og var hele tiden forberedt på å bli forlatt igjen av den nye analytikeren, husker han.
Sin fars synder
Blant det Per oppdaget i analysen, var at han gjennom hele sitt liv hadde båret på skam og skyld til tross for at hans far aldri erkjente noen skyld for sitt NS-medlemsskap.
Far ble i likhet med mange andre anklaget etter krigen. Han nektet å forsvare seg fordi han trodde at selv om han jobbet for Hjemmefronten og nesten ble skutt under flukt, ville han bli dømt uansett. For meg bidro det til at det ble vanskelig å snakke om krigen i hele oppveksten.
Per husker godt flere anledninger hvor han trakk seg unna vennegjengen og andre mennesker når krigen var tema.
Det var en stor befrielse å forstå åket han han hadde tatt på seg, og både i analysen og i skrivingen av boken «Den første pasienten» begynte bearbeidelsen.
Kliniker og veileder
Hans egen historie og erfaringene fra oppveksten har hatt stor betydning for hans virke som psykiater.
Jeg tror kanskje at mine egne erfaringer har bidratt til at pasientene har fornemmet en slags likeverdighet i møtene med meg. Selv om jeg har vært sosial usikker i andre sammenhenger, kjente jeg aldri på det i møtet med pasientene.
- Jeg opplevde det som en gave å få god kontakt med de menneskene jeg arbeidet for å hjelpe.
Å vise fram egen sårbarhet har også vært viktig for Per i veiledningen av unge kolleger.
- Unge kolleger trenger å erfare at eldre kolleger også kan være «wounded healers», mener han.
Omtrent femti leger i spesialisering har fått psykoterapiveileding av Per Vaglum. Veiledningskandidatene beskriver han som ærlig, nær og åpen.
- Jeg begynner alltid veiledningskontakten med blant annet å spørre legene om de har opplevd noe som kan få betydning i møtet med pasienter eller meg som psykoterapiveileder. Min erfaring er at en samtale omkring slike temaer skaper en tryggere atmosfære.
Han har også lagt vekt på å dele egne erfaringer, både kliniske situasjoner han har håndtert godt og situasjoner han har håndtert dårlig. Hva kan vi lære av dette?
- Det er en måte å inkludere de ferske legene i kollegafellesskapet på. Jeg mener det er viktig at de kan identifisere seg med meg som veileder framfor å idealisere. Det siste har ingen hensikt. Men når jeg forteller om egne feil, blir de unge kollegene med åpne.
Per har erfart at enkelte unge leger kommer med problemstillingen «Skal jeg bli psykiater», blant annet fordi tidligere minner er blitt aktivert i arbeidet i psykiatrien. Andre er i samlivskrise eller i en vanskelig situasjon på jobb.
- Jeg har pleid å tilby tre samtaler om slike temaer. De som trenger å snakke om egne erfaringer ut over det, blir anbefalt å oppsøke terapi. Jeg er opptatt av å skille mellom terapi og veiledning, men to-tre timer for å sortere må være i orden. Kriseintervensjon er veldig nyttig, og mange klarer seg fint med en slik runde.
Melkekartonger og fakultetsledelse
Per Vaglum har hatt høye stillinger og framtredende posisjoner. Han mener at mulighetene bare har dukket opp, og at han aldri har oppsøkt posisjoner aktivt.
- Jeg har vært privilegert, mener han.
Selv tror han at det egentlig begynte på Katta (Oslo Katedralskole).
- Mitt første tillitsverv var å hente kassen med melk til alle elevene i min klasse. Av en eller annen grunn ble jeg pekt på. Da ville jeg ikke si nei. Det samme skjedde da klassen skulle velge elevrådsrepresentant. Og så fortsatte det egentlig slik i livet.
Også da han ble dekan på medisinsk fakultet på begynnelsen av 90-tallet, bare «ble det sånn».
- Noen hadde foreslått meg til fakultetsstyret. Og så var det slik at dekanen måtte være en fra nettopp fakultetsstyret. De andre i styret foreslo meg. Det kom helt overraskende.
Selv hadde Per egentlig andre planer. Han skulle i gang med et stort forskningsprosjekt.
- Men Sonja sa at det er ikke sikkert det er så ofte en psykiater får et slikt tillitsverv på medisinsk fakultet. Hun hadde rett. Psykiatriens posisjon i fakultet ble forandret. Jeg er glad for at jeg takket ja, selv om jeg var litt redd.
Han fikk anledning til å velge prodekan, og valgte sin gode kullkamerat, barnelegen Eirik Monn. Planen var å være dekan i tre år, men endringer i lovverket bidro til at det ble nok en treårsperiode.
- Etter at jeg hadde sagt ja den første gangen, ble jeg skikkelig deprimert. I tre-fire uker fikk jeg god hjelp og støtte av Sonja, og kom til hektene igjen.
Depresjonen
Denne depresjonen var ikke Pers første.
Tidligere i sitt arbeidsliv, jobbet Per på Lien, en avdeling på Dikemark for unge mennesker. På den tiden var pasientene på Lien delvis unge mennesker med schizofreni, delvis unge mennesker med rusmiddelbruk og delvis mennesker med borderline personlighetsproblematikk. I arbeidet hans der dukket spørsmålet opp om et slikt terapeutisk samfunn var det rette for unge mennesker med schizofreni? Svaret han landet på var «nei».
- Mitt doktorgradsprosjekt reddet mennesker med schizofreni ut fra disse avdelingene. Jeg fulgte opp over 140 unge mennesker, pasienter, og samlet inn store mengder data. Jeg husker jeg var glad og stolt over arbeidet.
Veien gikk videre til stilling som førsteamanuensis og arbeid på Vinderen i Oslo. Under et ukentlig forskningsmøte skulle Per legge fram sitt prosjekt.
- Jeg glemmer aldri professoren som kommentert følgende: «Du, Per, har du virkelig kastet bort tiden på dette? Ingen i USA vil noensinne være interessert».
Per gikk rett i kjelleren etter dette møtet. Han ble det han i dag vil karakterisere som «moderat klinisk deprimert».
- Heldigvis var det sommer. Vi dro på hytta og Sonja tok hånd om meg i noen måneder. Om høsten tok jeg kontakt med en annen professor som sa ja til å veilede meg. Jeg snakket med han kanskje to ganger i løpet av to år. Men jeg fant min egen vei.
Forskningsprosjektet ble fullført, og Per ble etter hvert invitert av APA (American Psychiatric Association) til USA for å fortelle om resultatene. Schizofrenidagenes ærespris har han også fått for sitt arbeid.
- Professoren tok feil.
Breddefotball
Det er ikke bare innen psykiatrien Per Vaglum har satt spor etter seg.
En dag fikk han telefon fra Nicken Johansen, generalsekretær i Fotballforbundet.
- Nicken fortalte at forbundet hadde bestemt seg for å gjøre fotball til en idrett for alle barn og at de ville at jeg skulle lede det arbeidet.
Igjen var det Sonjas ord som gjorde utslaget.
- Sonja sa at jeg ikke kunne la være å bidra til noe som var så positiv for norske barn. Så da sa jeg ja. Verken før eller siden opplevde jeg å ha så frie hender og være uten økonomiske begrensninger. Jeg fikk lov til å gjøre det jeg mente var nødvendig.
Breddefotballen slik den er i dag, er det altså psykiater Per Vaglum som har noe av æren for. Ikke mindre enn ti år holdt han på med dette arbeidet. Artikkel i Tidsskriftet ble det også – «Fotball, mer enn et spill».
Topplegeprogrammet
Per Vaglum henter fram Erikson når han skal si noe om hverdagen som 85-åring.
- Det stadiet jeg er i nå handler om forsoning versus desperasjon. For min del prøver jeg å forsone meg med at jeg er i siste runde.
I løpet av intervjuet har han hentet kaffe og påfyll som han serverer ved siden av ferske croissanter han har vært ute og handlet på et bakeri i nabolaget. Han beveger seg lett og uanstrengt i den smakfullt innredede leiligheten hvor også bilder malt av Sonja pryder veggene.
- Litt småplager har jeg, og må regelmessig ta injeksjoner i øynene på grunn av makuladegenerasjon, men etter en vond tid i barndom og ungdomstiden opplever jeg at livet mitt har vært godt. Også nå.
Han har vondt av dem som ikke forsoner seg.
- Jeg husker en pasient jeg hadde i terapi. Han hadde hatt en dystymi i en årrekke. Langsomt kom han ut av tilstanden, for så å gå rett ned i en dyp depresjon utløst av fortvilelsen over alt han hadde gått glipp av i årene med dystymi. Han kom seg heldigvis opp igjen.
Selv har han arbeidet mye med forsoning, og opplever at å skrive den samtalen han skulle hatt med sin mor i «Vi må snakke om noe annet» - var terapeutisk.
- Alt bare kom da jeg begynte å skrive: jeg assosierte fritt.
Han har også hatt noen overraskende, men gode opplevelser sammen med slekten i Bohuslän. En slik episode utløste den første romanen.
Helt siden han giftet seg med Sonja, har det vært regelmessig kontakt med svenske slektninger.
- De kommer fra en slekt av industriarbeidere og bønder. Samtaletemaene har ofte handlet om praktiske gjøremål. Jeg tror jeg aldri har opplevd at de har spurt om hvordan jeg har det eller hva jeg gjør.
Plutselig under et kaffebesøk, spurte den ene slektningen om hvordan det var å være barn under krigen. Per fortalte.
- På veien tilbake slo det meg at det var en historie som ikke var fortalt. En historie som fantes inni meg og som bare ventet på å bli skrevet. Jeg fant ut at jeg kunne fortelle den til moren min, selv om hun ikke lever lenger. Idéen til romanen kom da.
En ny roman er under skriving. Temaet er noe annet denne gangen.
- Jeg skriver om det som nå skjer mellom leger og pasienter. Egentlig er det en dystopisk roman med litt krim og kjærlighet. Den skal hete «Hvorfor døde doktor Bø?». Jeg tror faktisk jeg må skynde meg før den blir virkelighet.
I boken skal myndighetene spare penger, og de konkluderer med at de ønsker å droppe legene fra helsevesenet. Etter hvert forstår de at det ikke er mulig, men lager da «Topplegeprogrammet» som går ut på å trene opp leger til å snakke med pasienter i to minutter. Programmet skal strippe legene for empati.
- I romanen følger vi tre leger som kommer til et omskoleringssted som del av en gruppe på 40. Det som er mest trist er at de klarer ikke å organisere noen form for motstand.
Ideen springer ut fra Per Vaglums bekymring for den økte standardiseringen i psykisk helsevern.
- Vi kan ikke se på mennesker som om hele dem beskrives av en diagnose. Selv om et menneske har en psykoselidelse, kan personen være kreativ. Se på Gunvor Hofmo! Hun fikk heldigvis spørsmål om hva kun kunne. Hun svarte «Jeg kan dikte». En annen pasient som fikk det samme spørsmål svarte at han kunne rappe. Og ble en kjent rapper. Vi må være nysgjerrige og se etter hva den enkelte pasient har talent for. En kronisk pasient kom videre da han, på samme spørsmål, svarte «Jeg kan koke kaffe». Han ble leder av kafeteriaen til en slektning. Vi må se det enkelte menneske! Jeg håper ikke myndighetenes tro på standardiseringen dreper legenes kreativitet, avslutter han.