Overgrep i terapi
Overgrep skjer også i terapeutiske relasjoner. Psykologspesialist Irene Michalopoulos ved Traumepoliklinikken Modum Bad i Oslo kan fortelle at pasienter kommer til poliklinikken med slike erfaringer. De seksuelle overgrepene kan ha skjedd i forbindelse med at pasienten har vært innlagt i en krise, eller det kan ha vært under individuell psykoterapi i privat eller offentlig regi. Men hun er også opptatt av at overgrep kommer i flere varianter.
- Psykiske overgrep fra behandlere er også utbredt. Mange har opplevd negativ og nedlatende holdning og mistro i forhold til symptomer de søker hjelp for. Pasienter kan fortelle at de er redde for å fortelle om hva de sliter med. De har opplevd at behandlere tror de spiller eller later som og hørt utsagn som «du burde ta deg sammen», kan Michalopoulos fortelle. – Slike erfaringer brenner seg fast.
- Det er heller ikke uvanlig å oppleve negative situasjoner og følelse av å bli straffet, fortsetter hun. – Jeg har blitt fortalt at noen leger syr uten bedøvelse når pasienter søker hjelp etter selvskade. For pasienten kan det bli en bekreftelse på opplevelsen de allerede har av å ikke ha verdi som menneske og ikke fortjene anerkjennelse og respekt.
Tidligere traumeerfaringer
På Traumepoliklinikken møter terapeutene mennesker som har vært utsatt for gjentatte og alvorlige relasjonstraumer gjennom barneår. De kan ha opplevd omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep.
- Med en traumehistorie i bagasjen koster det mye å oppsøke hjelp, sier Michalopoulos. En naturlig konsekvens av slike erfaringer er at det er svært vanskelig å stole på og ha tillit til andre. For mange pasienter kreves tid før de tør å åpne opp for terapeutisk arbeid.
- Å vise fram sårbarhet og forsøke å ha tillit til en annen oppleves som ekstremsport, forklarer hun. - Typisk strever de med en indre konflikt; de ønsker hjelp, men tør ikke og vet ikke hvordan. Mange beskriver å være i kontinuerlig alarmberedskap: de går og venter på neste fare. Mange strever med skam og selvforakt og preges av negative forventninger til hvordan de vil bli møtt.
Relasjonens betydning
-I psykoterapiforskning trekkes den terapeutiske relasjon fram som den viktigste endringsfremmende faktor i behandling, forklarer Michalopoulos. Uavhengig av terapeutisk tilnærming vil en trygg terapeut med gode grenser gi pasienten mulighet til å bli kjent med seg selv og egne reaksjonsmønstre, samt legge til rette for nye og korrigerende emosjonelle erfaringer.
Et viktig fokus i terapi er ifølge Michalopoulos er bevisstgjøring av erfaringer i fortid, som stenger for å oppleve og ta inn erfaringer i nåtid.
- Kjerneantakelser skapt i et barnesinn, som «verden er et farlig sted», «andre vil meg vondt» eller «jeg er ødelagt» kan bli tydelige. I rammen av den terapeutiske relasjon kan vi lete etter og skrittvis etablere en ny følelse av trygghet, som kanskje aldri før har vært til stede. For eksempel å erfare sammen med terapeuten «å være trygg nok», erfare å få lov å være seg selv, være sårbar og ha behov, eller sette grenser uten at det er farlig. Gradvis kan smerten fra fortid bearbeides og integreres: «det har skjedd, det har skjedd med meg, men det er over nå», utdyper hun.
Terapeuten
Terapeuten er ment å være den viktige andre som muliggjør at pasienten kan bli mer kjent med seg selv.
- Terapeuten skal være nysgjerrig og ønske å bli kjent med personen, samtidig som terapeuten tar ansvar for seg og sine reaksjoner, jamfør motoverføring, sier hun, og fortsetter: - Terapeuten har ansvar for å skape seg et reflekterende rom, og stoppe opp og søke veiledning når han eller hun kjenner impuls til handling eller impuls til å bryte vanlige rammer.
Det er svært alvorlig når en terapeut ikke tar et slikt ansvar.
- Når terapeuten utfører grenseoverskridelser og misbruker sin posisjon, så skapes sår som er vanskelig å tenke hvordan kan repareres. Pasienten har turt å åpne opp og vise sin sårbarhet og opplever på nytt at sårbarhet kan bli brukt imot en. På denne måten vil kjerneantakelser fra fortiden bekreftes: «jeg er til for andre», «andres behov går foran mine», «jeg har ikke verdi», «jeg må tilfredsstille andre, for å kunne leve» eller «jeg har ikke rett til å si nei», sier Michalopoulos.
Når terapeuter misbruker sin rolle
Michalopoulos er helt klar på at overgrep fra en terapeut vil gjøre det enda vanskeligere å få til å bruke en terapeutisk relasjon senere.
-Pasienter som kommer til oss med overgrepserfaring fra terapi, preges av et ekstra lag med hindringer for å klare å motta hjelp. Forsvaret kan bli en ugjennomtrengelig vegg. Behov for å ta kontroll og beskytte seg er forsterket og opprinnelig problematikk kan ha blitt forverret. Overgrep fra terapeut blir en maksimal bekreftelse på at tillit ikke er mulig, ingen mennesker er til å stole på og det er farlig å trenge noe eller noen, forklarer Michalopoulos, og fortsetter: -Den indre konflikten mellom sårbarhet, det vil si det å trenge hjelp, og behov for kontroll/ikke tillate blir enda mer rigid og forstenet. Motstand mot å dele sårbarhet blir sterkere, og tilgang kan stenges helt. Indre kritikk vil øke: «det er din egen skyld». Funksjonen til forsvaret er åpenbar: beskyttelse fra å bli såret eller misbrukt igjen.
- Fobi mot tilknytning og fobi mot å forholde seg til egen problematikk er vanlige traumereaksjoner. Fragmenteringen av selvet, selvforakt, skam og redsel, og uvirkelighetsfølelse kan bli forverret, forteller hun.
Hun mener også at den manipuleringen og hjernevaskingen mange pasienter kan ha vært utsatt for gjennom barneår, gjentas når terapeuten begår overgrep.
- Det ytre kan «flytte inn». Pasientene klandrer seg selv for at de nye overgrepene, sier Michalopoulos. Hun understreker at det ikke er uvanlig at terapeuter kan ha pakket inn grenseoverskridelser i fagtermer eller gode intensjoner, for eksempel gjennom eksponering, ved å spille på den unike relasjonen, eller også komme med trusler som «ingen vil tro deg».
- I det indre kan slike erfaringer bekrefte at det ikke er mulig å ønske seg et verdig liv, eller ønske å få det bedre med seg selv. Mennesker som kan virke gode, vil snu og endre seg – kanskje likt slik det opplevdes i fortiden, sier hun.
Om pasienter tør å si ifra og melde ifra om overgrep, kan de etter Michalopoulos erfaring oppleve å bli mistrodd.
- Det blir som om pasienten har gjort noe galt. Som igjen kan likne på det han eller hun opplevde som barn, sier hun. - Det er ikke uvanlig at behandler er den som blir trodd og som beskyttes, noe som kan innebære at pasienten i tillegg kan få vansker med å kunne bruke eller ha tilgang til lokalt hjelpeapparat.
Overgrep i terapi innebærer at pasienten må ta alle omkostningene.
- Økte symptomer, mer indre kritikk og redsel og igjen bli stående alene med sin smerte, oppsummerer den erfarne traumeterapeuten.
Stiftelse 99
Grunnleggeren av Stiftelse 99, Mette Sundt Gundersen (f. 1950, d. 2018) var underveis i embetsstudiet i psykologi da hun ble utsatt for overgrep av sin terapeut. Hun anmeldte forholdet og det ble opprettet sak. I den påfølgende rettsbehandlingen fikk hun medhold. Terapeuten, en psykolog, ble dømt, fikk straff og måtte betale erstatning.
Opplevelsen av å stå helt alene, og den påkjenningen det var å anmelde og stå i hele prosessen førte til et ønske om å støtte andre i liknende situasjoner. Mens helsepersonell har støtte i sine profesjonsorganisasjoner også i situasjoner hvor de blir klaget på eller anmeldt, fantes det ingen organisert støtte for de utsatte.
Mette Sundt Gundersen skrev også en bok om tematikken. Den kom i 2007 med tittelen «Det skal ikke hende … Grenseoverskridelser og seksuelle overgrep i terapi» på Tapir akademisk forlag. I en omtale av boken hos Bokkilden står det: «Boka gir en oversikt over problemområdet overgrep i terapi. Forfatteren foreslår hvilke retningslinjer man bør følge i møte med pasienter som har opplevd overgrep i terapi. Hun viser hvilke faresignaler man bør kjenne til når det gjelder grenseoverskridelser, erotisering og seksuelle overgrep i behandling, og viser hvilke konsekvenser dette kan få for pasienten».
I tillegg til å støtte utsatte, som er stiftelsens formål nummer én, ønsket grunnleggeren å bidra til å forebygge at overgrep skjer i terapi. Forebygging ble derfor formål nummer to for stiftelsens arbeid, med opplysningsarbeid som en viktig del.
Opplysningsarbeid
Psykiater og spesialist i rus- og avhengighetsmedisin, Svein Skjøtskift, og psykologspesialist Gry Kristin Lia er to av fagpersonene som er engasjert i stiftelsen i dag. De kan fortelle at opplysningsarbeidet så langt i stor grad har foregått innenfor etikkundervisning for psykologer og leger i spesialisering, som er en del av de felles kompetansemålene.
Svein Skjøtskift har også vært aktiv i Norsk forening for rus- og avhengighetsmedisin (NFRAM), og overgrep i terapi har vært et tema som har vært løftet fram på interne kurs i foreningen. Foreningen står også bak en «Vær varsomplakat» (pdf).
- Det kan være utfordrende å sitte bak lukkede dører. Terapeuter kan fristes til intimisering og privatisering av behandlingsrelasjonen. Av og til kan en relasjon gå fra et sunt engasjement via overinvolvering til overgrep, sier hun.
- Vi kan oppleve liten respons når vi inviterer til seminar o.l. som omhandler overgrep i terapeutiske relasjoner, sier Gry Kristin Lia.
- Imidlertid merker vi stort engasjement når vi tematiserer dette for eksempel i veiledning. På den ene siden er temaet svært tabubelagt. Jeg tror det rører ved mye ubehagelig. Unngåelsen er forståelig, men det er viktig at vi snakker om makt og overgrep likevel, føyer hun til.
- På den andre siden viser engasjementet at dette er tematikk som de fleste har erfaring med og synes er vanskelig å håndtere. Vi opplever at mange setter pris på å få anledning til å snakke om dette.
Stiftelsen møtte også Pasientovergrepsutvalget da utvalgsarbeidet pågikk. Mer om arbeidet og den ferdige rapporten kan leses her:
Hvem tar kontakt med Stiftelse 99
Stiftelse 99 har snart 25-årsjubileum. Hva kan Skjøtskift og Lia fortelle om aktiviteten i disse 25 årene?
- Antallet henvendelser har vært noenlunde parallelt med antall saker hos Helsetilsynet, kan Skjøtskift fortelle. - Det vil si overraskende få. Vi tror det er store mørketall.
- De fleste henvendelsene vi får handler om alvorlige forhold, supplerer Lia. - Vår erfaring er at det sitter langt inne for mennesker å snakke med noen om det de har erfart i terapi. Jeg husker en kvinne som trodde at hun ikke kunne fortelle om overgrepene fordi hun var usikker på om hun hadde taushetsplikt. Jeg måtte forklare at pasienter aldri har taushetsplikt. De kan snakke med hvem de vil om det som skjer i terapirommet. Vi erfarer stadig at pasienters lojalitet til terapeutene sine er svært stor.
Skjøtskift føyer til at på slutten av 2022 økte pågangen til stiftelsen. Det at Hilde Rød-Larsen stod fram med sin historie har sannsynligvis gjort det lettere for andre utsatte å stå fram, selv om Rød-Larsen ikke var i en terapeutisk relasjon til den psykiateren hun har fortalt om.
Hvorfor er det så få som tar kontakt?
Skjøtskift og Lia tror det er flere årsaker til at de ikke får så mange henvendelser.
- Vi er dessverre ikke så godt kjent som vi skulle ønske, sier Skjøtskift. Han tror at mennesker finner Stiftelse 99 først når de allerede aktivt googler «overgrep og terapi», og da har de allerede kommet et stykke på vei i sin prosess.
- Det tar ofte tid å forstå at det man har erfart er overgrep, sier Lia. -Det kan være et uttrykk for forsøk på selvivaretakelse ikke å ta innover seg det man har opplevd som overgrep. Vi møter gang på gang mennesker som feilfordeler skyld. Det er vanlig hos overgrepsutsatte å tenke «jeg ville det selv». Vi kjenner mekanismene godt fra barn som er utsatt for overgrep. Det hender barn oppsøker overgriper eller tar initiativ til seksuell kontakt i et forsøk på å ta kontroll over den situasjonen de er i.
Det tar lang til før barn som er utsatt for overgrep forteller om det. LISA-undersøkelsen (f.eks.: https://psykologtidsskriftet.no/vitenskapelig-artikkel/2016/11/langvarig-taushet-om-seksuelle-overgrep - https://psykologtidsskriftet.no/fra-praksis/2017/01/hvorfor-tar-det-sa-lang-tid-fortelle-om-seksuelle-overgrep) har vist at det går i gjennomsnitt 17 år. Lia mener at overgrep fra terapeut mot pasient på mange måter kan sammenliknes med overgrep fra foreldre mot barn. Det er ikke uvanlig at mennesker innser hva de har opplevd først lenge etter at terapien er avsluttet. Noen våger å snakke med andre om det, og noen av disse går også videre til å melde fra.
- En terapeutisk relasjon handler også om tilknytning og asymmetri, sier Lia. - Barn forventer og trenger både grenser og omsorg fra sin forelder. På samme måte er pasienten «barnet» i den terapeutiske relasjonen, og trenger en terapeut å se opp til og stole på. Derfor kalles ofte seksuelle overgrep i en slik relasjon «profesjonell incest».
- Personer med rusmiddelavhengighet har ofte erfaringer fra barndom og oppvekst med overgrep, legger Skjøtskift til. -Mange har levd med grenseoverskridelser i årevis, og kan ubevisst legge opp til det samme i terapi. Det er kjent at mennesker som har opplevd overgrep i barndommen har økt risiko for slike erfaringer også i voksen alder. Det kreves trygge og reflekterte terapeuter for å forstå hva som skjer og unngå en uheldig utvikling av relasjonen. - Overgrepsutsatte kan ofte repetere dårlige erfaringer, sier han, -men det er alltid terapeutens ansvar å ikke la seg involvere.
Hva Stiftelse 99 kan bidra med
De tre spesialistene i stiftelsen tilbyr støtte til enkeltpersoner og driver opplysnings- og forebyggingsarbeid på fritiden.
- Når noen sender oss en e-post, får de svar. Men det kan ta litt tid, forteller Lia.
Tilbudet til enkeltpersoner fra stiftelsen er støttesamtaler, gjerne over telefon på ettermiddagstid eller i helgene. Oppfølgingen kan gå over tid, men er som regel ikke tett. De tre frivillige kan også gi tips og råd om hvordan kontakte tilsynsmyndigheter, politi og andre aktuelle instanser.
- Vi kan vel si at vi loser folk på veien til de rette stedene, sier Lia, - og at vi kan støtte dem gjennom prosessen. Det er svært belastende å melde saker til både politi og tilsynsmyndigheter. Folk får generelt sett lite informasjon og det tar lang tid. Det er ikke for alle. Folk må eie prosessene sine selv, men vi kan støtte og lytte.
Skjøtskift og Lia forteller at det oppleves godt for mennesker når de får medhold i en klage. Det bidrar til å plassere skylden på rett sted, og kan være helende. - Men det er alltid en risiko for ikke å få medhold. Det betyr ikke at overgrep ikke har skjedd, men at det ikke er mulig å bevise det i tilstrekkelig grad, sier de.
Økonomisk støtte
Det står på stiftelsens nettsider at den har en økonomisk kapital, og at det er mulig å søke om økonomisk støtte.
- Det var kan tilby er mer av symbolsk karakter, sier Lia. - Vi har ikke store midler, men av og til kan selv et mindre beløp være et håndfast bevis på anerkjennelse og støtte.
Stiftelsen er avhengig av å få inn noe penger for å holde hjulene i gang. De frivillige får ikke honorar eller lønn, men i tillegg til noe støtte til enkeltpersoner, ønsker stiftelsen å kunne arrangere seminarer og annen opplysningsvirksomhet. Det er mulig å melde seg som støttemedlem til stiftelsen. Den årlige kontingenten er p.t. på 300 kr. - Vi har også anledning til å ta imot pengegaver til arbeidet vårt, føyer hun til.
Rekruttering og veien videre
Stiftelsen er selvrekrutterende. Foreløpig har det ikke vært systematisk samarbeid med Psykologforeningen eller Norsk psykiatrisk forening, men Skjøtskift og Lia er åpne for å diskutere et samarbeid om forslag til eller oppnevnelse av nye frivillige til støttearbeidet.
- Det er svært viktig at de som skal støtte mennesker som har vært utsatt for overgrep i terapi er til å stole på, sier Lia bestemt. - Vi kan ikke risikere å ta inn noen som har skjulte motiver.
Lars Lien, leder i Norsk psykiatrisk forening har engasjert seg i den offentlige debatten om asymmetriske relasjoner og overgrep begått av terapeuter som har oppstått de siste månedene. Mer om engasjementet kan leses på Npfs nettsider og FB-side.