Psykiatere må ta vare på sin egen psykiske helse

Like før sommeren tok Ieva Ratke over som leder av Utvalg for samfunnspsykiatri i Norsk psykiatrisk forening. Det var ikke opplagt at det var psykiater hun skulle bli, men hun trives i dag godt som overlege i en post som tar imot mennesker med akutte psykoser. Hun er svært engasjert i jobben, men opptatt av å ha en god balanse mellom arbeid og fritid.
Bilde av Ieva Ratke
Ieva Ratke representerte Utvalg for samfunnspsykiatri på den halvårlige samlingen for styret og utvalgslederne i juni. Foto: Anne Kristine Bergem

Interesse for psykiatri

Ieva Ratke er oppvokst i en legefamilie i Litauen. Å studere medisin var derfor et naturlig valg. Begge foreldrene arbeidet innen kirurgi, og det var plastikkirurgi som var Ievas plan med tanke på spesialisering. Da hun som medisinstudent hadde sommerjobb på en plastikkirurgisk avdeling, oppdaget hun at jobben var svært annerledes enn det hun hadde sett for seg.

En sterk interesse for hjernen, en biografi om Sigmund Freud og beskrivelser av arbeidshverdagen fra en kollega med LIS 3-stilling i psykiatrien gjorde at psykiatri raskt ble det foretrukne alternativet da Ieva gikk bort fra tanken om å bli kirurg.

- Jeg tror kanskje mine foreldre ble litt skuffet over at jeg valgte psykiatri som medisinsk spesialitet, smiler hun.

Selv er hun svært fornøyd med valget. Etter endt medisinstudium begynte Ieva på spesialiseringsløpet i hjemlandet. Utdanningen er ganske likt organisert som i Norge, så da hun besluttet å flytte til Norge i 2011, var det uproblematisk å gå inn i en LIS 3-stilling her.

Mye likt i Norge og Litauen

Hun synes ikke overgangen fra Litauen til Norge var så stor.

- Jeg var selvfølgelig ung, og det bidro sikkert til at jeg syntes det var ganske lett å tilpasse meg. Noen kulturforskjeller var det, men de var ikke så store.

Det hun opplevde som den største forskjellen, var at psykiatrien i Litauen var påvirket av tysk psykiatri, og svært biologisk orientert. På det universitetssykehuset Ieva arbeidet, ble diagnostikk og medikamentell behandling vektlagt, mens fagmiljøene var mindre opptatt av psykoterapi og sosiale forhold.

- Det var først da jeg kom til Norge at jeg ble opptatt av pasientens boforhold og økonomi. I Litauen var det de pårørende som tok seg av pasientene etter utskrivelse fra sykehus.

Ieva tror at psykiatrien i Litauen har endret seg i løpet av de siste ti årene, og at sosiale forhold og psykoterapi har fått større plass der også. Organiseringen av helsevesenet, med fastleger, spesialister og sykehus oppfatter hun som ganske likt mellom landene, diagnoser og medikamenter likeså.

- En forskjell jeg har blitt klar over, er at mennesker med dom til behandling er i egne rettspsykiatriske institusjoner i Litauen, og ikke i ordinære psykiatriske institusjoner slik som i Norge.

Å møte mennesker i akutt psykose

Som ferdig spesialist var det mye Ieva var opptatt av og interessert i.

- Det var egentlig vanskelig å velge hvilket felt jeg skulle gå inn i, men jeg synes nok at psykose faglig sett er det mest interessante. Jeg synes spesielt det er givende å møte mennesker som er i en akutt psykose. Vi ser raskt effekten av behandlingen vi gir. Symptomene er ofte veldig uttalte, og man er sjelden i tvil om at det foreligger en psykose. I slike møter får jeg være dokter, og kan kjenne at jeg gjør en forskjell.

Ieva trives med arbeidshverdagen på posten. Hun synes hun har en utfordrende og spennende jobb.

- Det er aldri kjedelig, og jeg vet aldri hva dagen vil bringe, smiler hun.

Legelivet

At livet som lege skulle bli travelt og tidvis slitsomt, var Ieva godt forberedt på.

- Jeg vokste nærmest opp på vaktrommet selv. Foreldrene mine jobbet veldig mye, ler hun.

Hun tenker derfor at det er helt naturlig å jobbe mye, og opplever selv at det er blitt en del av hennes identitet. Og selv om hun kan være sliten iblant, trives hun godt som psykiater.

Som overlege og faglig ansvarlig, kjenner hun ansvaret for yngre kolleger. Hun er klar over risikoen for utbrenthet, kanskje særlig hos småbarnsforeldre, og er opptatt av å ivareta LISene i egen post.

- Jeg legger vekt på åpen dialog. Hvis vi har god kommunikasjon oss imellom, kan de si ifra hvis de kjenner at det blir for mye. Da prøver jeg å avlaste. Jeg vil ikke at de skal bli utbrente. Jeg snakker også med alle om hvilken kapasitet de opplever at de har, og legger til rette så godt det er mulig for at ingen skal ha for mye.

Hun vet ikke om leger har det mer travelt nå enn tidligere, men er sikker på at dokumentasjonskravene har økt. For egen del liker hun stort sett travelheten.

- Jeg opplever at jeg får gjort mest når det er litt travelt. For meg kan det bli kjedelig hvis det blir for lite å gjøre. Ellers er det å se at mennesker blir bedre en veldig god «belønning». Å få lov til å gjøre en forskjell, er virkelig verdt innsatsen. Det hender vi jobber intenst for å finne ut av kompliserte problemstillinger og situasjoner. Når vi lykkes, og kan tilby virksom hjelp, er det en virkelig god dag på jobb, sier Ieva engasjert.

Kolleger og faglig fordypning

I tillegg til at jobben er meningsfull, trekker Ieva fram gode kolleger og et stimulerende fagmiljø som betydningsfulle faktorer for at hun trives på jobb.

- Vi er heldige som har et miljø med flere leger. Vi har også et godt tverrfaglig samarbeid med andre faggrupper. Vi støtter hverandre, og har god stemning oss imellom. Lederen vår er også flink til å se den enkeltes ressurser og sterke sider. Det har mye å si, forteller hun.

Hver fredag har hun avsatt tid til faglig fordypning og forskning. Det bidrar også til trivsel på jobb.

- Vi er i ferd med å gjøre ferdig en artikkel om kjønnsforskjeller i inflammasjonsmarkører hos mennesker med schizofreni. Jeg gleder meg til vi kan sende den inn.

Balanse mellom jobb og hjemmeliv

Ieva er opptatt av å opprettholde en god balanse mellom jobben og privatlivet.

- Jeg har nok blitt mer bevisst mer årene på at jeg selv har ansvaret for å bevare min egen psykiske helse. For meg betyr det at jeg ikke tar med arbeidsoppgaver hjem. Jeg leser heller ikke jobbeposter på fritiden. Jeg gir alt på jobb, men når jeg kommer hjem, er jeg ferdig. Det hender jeg snakker jobb i bilen på hjemveien. Men det slutter når jeg er framme, sier hun.

Hun kobler også av på reiser.

- Når jeg har ferie drar jeg ofte til steder uten dekning, smiler hun.

Trening er også god mentalhygiene for Ieva. Fysisk aktivitet gir muligheter for å lufte ut frustrasjon. Hun er også glad i å danse, og selv om dansingen nå er mere «ustrukturert», som hun beskriver det, har hun tidligere vært innom klassisk dans, streetdance og latinsk.

- Ellers er jeg veldig glad i å lese. Stephen King er en favoritt. Å glemme seg selv helt ved å forsvinne inn i en historie er god avkobling. Både bøker og filmer gir den muligheten.

Hun har en bokanbefaling til medisinstudenter og unge kolleger som ikke er avkoblende, men snarer egnet til å koble seg på legelivet.

- Alle burde lese de to bøkene «House of God» og «Mount Misery» av Samuel Shem. Den første handler om å bli lege, den andre om å bli psykiater. Jeg synes forfatteren beskriver godt hvor krevende, men også meningsfullt det er. Han har også laget ti bud, hvorav det ene er «Check you own pulse first». Det er viktig å ta vare på seg selv for å kunne hjelpe andre.

Utvalg for samfunnspsykiatri

Under pandemien ble Ieva kontaktet av leder av valgkomiteen i Npf. De hadde møttes i en tidligere sammenheng. Hun fikk spørsmål om hun kunne tenke seg å stille til valg i et utvalg.

- Både Utvalg for alderspsykiatri, etikk og grunnlagsspørsmål og samfunnspsykiatri hadde behov for nye medlemmer, men etter å ha diskutert litt med sjefen min, som kjenner meg godt, bestemte jeg meg for å si ja til Utvalg for samfunnspsykiatri.

Ieva ble valgt inn i 2021, og nå, to år etter, ble hun valgt til leder. Hun synes utvalgsarbeidet er interessant.

- Jeg har fått innblikk i hvordan en fagmedisinsk forening kan arbeide for å påvirke beslutninger både i Legeforeningen og hos helsemyndighetene. Arbeidet med høringer har vært helt nytt for meg. Det er også spennende å se hvordan styret jobber og få innblikk i ulike diskusjoner og arbeidsprosesser.

At det ble Utvalg for samfunnsmedisin hun valgte, begrunner hun med interesse for blant annet temaer som selvmord, tvang og synet på psykisk sykdom, som endrer seg fra generasjon til generasjon.

- Utvalget holder også på med å planlegge kurs for LIS 3 og sesjoner på Psykiatriveka. Samfunnspsykiatri er veldig interessant, avslutter hun.