Solospiller
Allerede i studietiden fattet Espen Anker interesse for psykiatri. Under veiledning av psykiater Ellen Hagemo, fikk han prøvd seg i klinisk arbeid på Blakstad.
- Jeg kjente fort at psykiatri var noe som passet godt for meg, husker han.
Etter turnus søkte han seg derfor til psykisk helsevern.
- Jeg var innom kirurgi underveis, men bestemte meg for å bruke hendene til å snekre på hytta isteden for å operere. Jeg har et godt håndlag med verktøy, men fant rett og slett ut at min kreativitet passet bedre i psykiatri, smiler han.
Hos Ulrik Malt på psykosomatisk avdeling på Rikshospitalet, lærte Anker mye. Han synes det var svært interessant å arbeide der. Han var også innom både Ullevål, Josefinesgate og Gaustad, og minnes spesielt tiden på sikkerhetsavdelingen under kollega Per Føyns ledelse som berikende.
Men da han på et ganske tidlig tidspunkt i karrieren ble invitert inn i en privatpraksis, takket han ja.
- Jeg må innrømme at privatpraksis fristet. Det har nok mye å gjøre med at jeg liker å jobbe alene. Jeg er ikke laget for å jobbe i tverrfaglige team. Det passer ikke for meg. Jeg er en solospiller som trives best med å bestemme selv, ler han.
Interessen for ADHD
Så vidt Espen Anker husker, lærte han ingenting om ADHD verken i studietiden eller i spesialiseringen.
- Det var egentlig en erfaring i privatlivet som gjorde at jeg fikk øynene opp for hva det betyr å leve med ADHD.
I sin privatpraksis begynte han å få henvendelser fra mennesker som lurte på om de hadde ADHD, og selv om han i realiteten ikke kunne så mye om tilstanden, tok han imot dem.
- Jeg leste alt jeg kom over og sendte søknader til det som den gang het «Sakkyndig team» for godkjenning av utprøving av sentralstimulerende midler. Jeg fikk prøvd ut ganske mange behandlinger før sakkyndigteamet ble avviklet i 2005.
Espen Anker fikk raskt ord på seg for å være en psykiater som kunne hjelpe, og også ADHD-foreningen ble interessert i samarbeid.
- Ja, det har i grunnen bare ballet på seg etter 2005. Det har blitt flere og flere mennesker som har henvendt seg til meg, og jeg samarbeider med ADHD-foreningen om blant annet foredrag.
At han fremdeles driver spesialistpraksis for egen regning og risiko, er ikke etter eget ønske.
- Tidligere har jeg søkt på utlysninger fra Helse Sør-Øst om driftsavtale, men så langt har jeg ikke lykkes med å få en.
Han har tatt toårig kurs i kognitiv terapi og gått på alt han har kommet over av kurs i biologisk psykiatri inkludert det årlige Gardermoenkurset for å styrke sin formelle kompetanse. Og så har han nylig fått i havn en doktorgrad. Han håper det skal bidra til at han lykkes å få en avtale med det offentlige i fremtiden.
- Det går jo rundt, økonomisk sett, og jeg har stor frihet, men jeg ønsker meg en avtale dersom det skulle bli mulig.
Fersk dr.philos
I august i år forsvarte Espen Anker sin doktoravhandling om voksne diagnostisert med ADHD. Studien er i sin helhet gjennomført på materiale fra hans privatpraksis i Oslo. Hele 922 pasienter fra 2005 til 2018 ble inkludert. Både Legeforeningen og Nasjonalt kompetansesenter for nevroutviklingsforstyrrelser og hypersomnier har bidratt med økonomisk støtte.
Anker har i mange år vært opptatt av den store personlige kostnaden mennesker har ved å gå med udiagnostisert og ubehandlet ADHD.
- Myndigheten bør ta dette på alvor og anerkjenne utfordringene til denne gruppen mennesker, understreker han.
Tanken på å ta en doktorgrad dukket opp etter at hans kone, Bothild Bendiksen, disputerte i 2016 om ADHD hos barnehagebarn (Mor-Barn studien). Bendiksen er spesialist i barne- og ungdomspsykiatri.
- Jeg ble veldig inspirert. Og litt misunnelig, ler han.
Da Anker litt senere tilfeldigvis traff Trond Heir, psykiater og professor ved NKVTS, fortalte Anker Heir om sin idé.
- Han sa «jeg kan veilede», og da var egentlig prosjektet i gang. Jan Haavik i Bergen ble med på laget som biveileder. Anne Halmøy, Ylva Ginsberg og Geir Øgrim har vært verdifulle samarbeidspartnere. Bothild Bendiksen har vært til fantastisk hjelp med kontinuerlig veiledning «dag og natt». Hun er jo min mest interessante kollega og beste venn!
I alt fem artikler inngår i doktorgradsarbeidet sammen med kappen.
- Den første artikkelen min handlet om ADHD og komorbide lidelser. Jeg har i alle år gjort MINI på pasientene mine, så der hadde jeg mye datamateriale. Det viste seg at 50% hadde psykiske plager i tillegg til sin ADHD.
Biveileder Jan Haavik oppfordret Anker til å skrive om ADHD og deltakelse i arbeidslivet. Anker kan fortelle at denne artikkelen er den mest siterte, og den han selv kjenner ble det viktigste bidraget.
- Under «sosiale forhold» hadde jeg notert pasientenes arbeidssituasjon. Det interessante ble å se på hva som kjennetegnet dem som var i arbeid og dem som ikke var det. Det viste seg at graden av ADHD ikke var av betydning. Heller ikke komorbide lidelser. Om folk var gift, hadde barn og andre sosiale faktorer var det som hadde størst sammenheng med det å være i arbeid.
Artikkel nummer tre omhandlet ADHD og rus, nummer fire var om ADHD og kriminalitet.
- Det er faktisk mange av mine pasienter som er involvert i ulike former for kriminalitet, selv om jeg har det mange vil kalle en typisk «vestkantpraksis». Jeg hadde stor glede av å samarbeide med Ylva Ginsberg om den artikkelen.
Da tiden kom for den femte og siste artikkelen, kikket Anker på materialet sitt for å se hva mer han kunne hente ut. Han endte med å skrive det han kaller en «nullfunnsartikkel» om emosjonell dysregulering og nevropsykologiske testresultater.
- Det ble en svær artikkel med mange tabeller, men selv etter å ha prøvd flere ganger, fant jeg ingen sammenhenger. Min søken etter objektive mål for ADHD alvorlighetsgrad var dessverre uten resultater.
Espen Ankers doktoravhandling kan leses her.
En givende prosess
I sitt dr.philosløp jobbet Anker stort sett på egen hånd. Han var ikke del av et stipendiatmiljø eller fulgte et ferdig program.
- Fordelen var at jeg gjorde alt i mitt eget tempo. Det var ikke noe stress. SPSS lærte jeg meg via YouTube, og så hadde jeg fått litt metodekunnskap via en master i helseadministrasjon som jeg tok for noen år tilbake. Jeg er ingen statistiker, men det gikk greit med enkel databehandling og logistisk regresjon. Å jobbe med forskingen var morsomt.
Da disputasen skulle avholdes, synes Anker det var spesielt morsomt at tidligere leder og kollega fra psykosomatisk avdeling på Rikshospitalet, Ulrik Fredrik Malt, var disputasleder.
- Ringen var på en måte sluttet.
Disputasen ble avholdt i Gamle festsal i urbygningen i Karl Johansgate med full sal.
- Jeg tror det var nesten 300 mennesker som kom! Jeg vet at mange pasienter og folk fra ADHD-foreningen var der. Det åpnes alltid for spørsmål ex auditorium etter at opponentene er ferdig. Alle vet at det ikke er meningen at man skal spørre om noe, men i min disputas haglet spørsmålene inn. De måtte til slutt begrenses, smiler han.
Samfunn og individ
Espen Anker har stor forståelse for at DPSene må prioritere behandling av dem med de mest alvorlige sykdommene, men han mener det også må være tilbud til dem som «nesten» er i jobb eller er i fare for å falle ut av arbeidslivet.
- Det er så mange mennesker som lider! I tillegg har vi de samfunnsøkonomiske kostnadene ved psykiske lidelser og tilstander. Samfunnsøkonomisk vil det helt klart lønne seg å satse på disse menneskene. Får de tidlig behandling, vil de unngå å få komorbide psykiske lidelser, de vil kunne gjennomføre studier og holde seg i arbeid og betale skatt. Det er en god investering på så mange nivåer.
Han er derfor ikke i tvil om at han ønsker å fortsette å jobbe med det han jobber med. I hyggelige omgivelser og med et tilrettelagt og velfungerende administrativt system, tenker han også at han ikke trenger å bruke krefter på noen annet enn selve pasientbehandlingen.
- Jeg tror det er helt avgjørende å ha gode rammebetingelser for å jobbe med psykiatri. Faget er krevende, og pasientene har sine utfordringer som det er opp til meg å få tak i. Arbeidet er såpass vanskelig at jeg er nødt til å ha det rolig rundt meg.
Gammel nok til å mene noe
De siste årene har det vært mye diskusjon omkring ADHD, både om selve diagnosen og om behandlingen.
- Jeg har ligget lavt. Men nå tenker jeg at jeg er gammel nok til å tørre å mene noe i den offentlige debatten. Jeg er blitt over 60. Doktorgraden hjelper også. Jeg har bestemt meg for å svare når journalister spør. Så får det bære eller briste.
Anker er blitt stadig mer opptatt av transdiagnostiske faktorer.
- Det er så mye mer enn selve diagnosen som er viktig. To mennesker med samme diagnose er vidt forskjellige og har ulike utfordringer.
Når det gjelder ADHD, mener Anker at det ikke er nyttig å tenke på ADHD som noe sykt eller unormalt.
- ADHD er friskt og normalt og slett ingen sykdom. Men jeg er ikke enig i utsagn som «hvis alle er ute og leker, trenger ingen medisiner». For vi har laget et samfunn hvor det er skoleplikt, og hvor det er blitt slik at hvis du ikke klarer skolen, så kan du ikke jobbe. Ikke en gang en karriere som lastebilsjåfør er mulig uten utdanning. Før kunne du bli skikkelig god til noe gjennom praktisk øvelse hvis du var sterk og konfirmert. Sånn er det ikke lenger. Alt er blitt akademisert. Samfunnet deler mennesker opp i A-lag og B-lag, og er du ikke på A-laget går det ikke så bra med deg, sier den engasjerte psykiateren.
Anker mener derfor at selv om han ikke tenker på ADHD som en sykdom, er behandling nødvendig i det samfunnet vi har laget. ADHD er samfunnsskapt gjennom at normen er blitt for trang. Han tror også det er forklaringen på den økningen som sees.
- Det er mange tilstander som er normale, men som gjør at vi trenger hjelpemidler. Jeg er selv blitt «normalt» langsynt med alderen, som de fleste andre, og trenger derfor briller for å kunne lese. Og lese er endel av det jeg må gjøre i mitt arbeid og i samfunnet ellers. Da må jeg ha briller. Livet er vanskelig nok om vi ikke skal ta i bruk de hjelpemidlene som finnes for å klare oss bedre.
Selvivaretakelse
Espen Anker er gitarist i et band, går på ski med kamerater og snekrer på hytta. Han har en familie han setter stor pris på. Utover det, har han beskjedne sosiale behov.
- Jobben min krever mye av meg, så jeg er helt avhengig av å ha et ganske rolig sosialt liv utenom. Jeg kunne heller tenke meg flere interessante kolleger å diskutere fag med, så jeg er åpen for å engasjere meg i Utvalg for biologisk psykiatri i Npf.
Ellers mener Anker at han også får påfyll og energi av jobben og faget.
- Jeg jobber med noe jeg synes er kjempespennende! Kommer jeg over en fagartikkel, kan jeg kjenne stor glede over å lese den – jeg får et kick, rett og slett. Jeg innrømmer at jeg er en fagnerd, ler han.
Det er nok også en bok som må skrives.
- Jeg tror det. Jeg tror «Den nye ADHD-boken» må skrives. Foreløpig vet jeg bare at den må inneholde veldig mange figurer. Jeg har etter hvert utviklet et helt batteri, forteller han.
Anker har i møte med mange pasienter erfart at de strever med verbalt arbeidsminne. Han har god erfaring med å bruke visuell støtte i form av tegninger, kart og figurer.
- Mennesker med ADHD er en veldig fin pasientgruppe å jobbe med. Det finnes ingen kjedelige mennesker blant dem, ler han.
Pasientene kommer fra hele landet, og det er ikke uvanlig for Anker å få henvendelser fra helsepersonell og forskere som ønsker hjelp for egen del. En person som har vært pasient hos Anker, er den kjente kunstneren Pushwagner (1940-2018). Behandlingsforholdet er beskrevet i Pushwagners biografi fra 2018, så det er ingen hemmelighet.
- Det er en hyggelig omtale.
