Rekruttering til psykisk helsevern
Oda Solheim Hammerstad er psykiater og nylig valgt inn i styret i Overlegeforeningen (Of). En av sakene de jobber med for tiden, er rekruttering til psykisk helsevern. Temaet opptar henne i stor grad.
- Jeg kan jo egentlig si at engasjementet handler om at jeg ønsker meg kolleger? Spøk til side, jeg er overbevist om at det som motiverer leger til å ville arbeide i psykisk helsevern er å få jobbe med fag og pasienter og å kunne utvikle seg som fagperson, terapeut og kollega.
Hun mener at psykisk helsevern trenger både psykiatere med breddekompetanse og med spisskompetanse.
- Vi er ulike og trives med forskjellige aspekter av legegjerningen. Noen trives med terapi, noen på akuttavdeling, andre med forskning. Det er behov for alle, og det må legges til rette for at kolleger kan utvikle seg i arbeidet.
Ryddige arbeidsforhold og gode lønns- og arbeidsvilkår er grunnleggende forutsetninger for at mennesker trives i arbeidslivet generelt.
- Leger er ikke annerledes enn andre. Rammevilkår er viktige. Skal vi sørge for gode rammevilkår, må vi engasjere oss som tillitsvalgte for å ha innflytelse på arbeidsforholdene, enten det er i Ylf eller Of, lokalt eller sentralt.
Hammerstad har jobbet med at hun ikke skammer seg når hun snakker om lønn.
- Leger trenger også gode lønnsvilkår. Dersom vi skal rekruttere leger til det offentlige, må lønna være konkurransedyktig. Offentlig psykisk helsevern må være attraktive arbeidsgivere.
Å forby private aktører har hun ikke tro på.
- Nei, vi kan ikke forby noen former for arbeid, eller prøve å «sette folk på plass», men heller satse på å gjøre det offentlige til den foretrukne arbeidsgiveren. Det må de forstå på Løvebakken, mener hun.
Alt jeg er og alt jeg kan
Den engasjerte overlegen er opptatt av å få brukt alle sider av seg selv i livet sitt.
- Jeg tror vi er mange som tenker på hva slags liv vi vil ha. For meg er et godt liv et liv hvor jeg får brukt meg selv og engasjementet mitt på flere områder.
Hammerstad arbeider som overlege ved en døgnpost og er aktiv i lokalpolitikken på hjemstedet. I tillegg spiller hun fiolin, strikker og er glad i å lage mat. Hun bruker også mye tid på familie og venner.
- Jeg har alltid holdt på med mye på én gang, helt siden jeg var liten. Politisk engasjement, musikk og andre hobbyer blir for meg aktiviteter som komplementerer hverandre og gir meg påfyll. Jeg liker jobben min og er glad i terapi, men fritid og andre aktiviteter kjennes både godt og nødvendig for å gi overskudd til en jobbhverdag som til tider er krevende.
Mandagskvelder er det nærmest umulig å få en avtale med Hammerstad. Da er det øvelse i orkesteret hun spiller i.
- Det har sjeldent skjedd at jeg har mistet en øvelse. Jeg insisterer på å drive med musikk, og gjorde det også under utenlandsstudier og turnustjeneste. Jeg sier det jo til pasientene – at de må gjøre gode prioriteringer i livene sine. Det er et poeng å gjøre det samme i mitt eget liv.
Arvelig belastet
Med en mor som er psykiater og en far som er klinisk sosionom, var psykiatrisk poliklinikk et sted Hammerstad gjerne var innom på vei fra skolen til spilletime. Også det politiske engasjementet har vært til stede på begge sider av familien.
- For min del begynte det politiske engasjementet allerede i grunnskolen. Jeg ble raskt elevrådsrepresentant, ja, ler hun.
Under studietiden var hun aktiv i ANSA, og i turnus kom hun raskt i tillitsverv.
- Da jeg begynte som LIS, tok det faktisk noen måneder før jeg ble tillitsvalgt. Det var uvanlig lenge, smiler hun.
Styremedlem i Oppland legeforening har hun vært siden turnustjenesten.
- Veilederen min tok meg med på et årsmøte og fortalte at foreningsarbeid er en del av det å være lege.
Hun har full oversikt over hvilke verv hun har hatt når, men det er så mange at det ikke er lett å henge med på tastaturet: Hun har vært styremedlem for Oppland legeforening siden 2013 og tillitsvalgt for Ylf på divisjons- og foretaksnivå i Innlandet.
- Jeg blei kastet ut fra Ylf da jeg ble ferdig spesialist, men så oppdaga jeg heldigvis at jeg kunne være tillitsvalgt i Of, sier psykiateren fra Innlandet.
Hun er divisjonstillitvalgt for Overlegeforeningen siden 2019 og vara foretakstillitsvalgt i samme periode. I 2023 ble hun valgt inn i styret i Overlegeforeningen.
Det blir fristende å spørre om ambisjonsnivået. Om hun vil bli president i Legeforeningen med tiden?
- Det har jeg ikke tenkt på, ler hun. – Det har aldri vært tittel eller posisjon som har drevet meg, kun meningsfullheten i å være med der det skjer og muligheten for å påvirke.
For Hammerstad kjennes det naturlig å være med i kampen for gode arbeidsvilkår, fagutvikling og lønn. Hun har psykiaterkollega Lindy Jarosch von Schweder i styret i Overlegeforeningen, og trekker også fram Jon Helle som en psykiater med stort engasjement for fagforeningsarbeid i Legeforeningen.
- Jeg håper flere psykiatere engasjerer seg!
Overlegeforeningen
I styret i Overlegeforeningen får hun anledning til å jobbe mer overordnet og strategisk enn som lokal tillitsvalgt.
- Det er veldig spennende, men også litt frustrerende iblant å ikke kunne vise til konkrete resultater i avtaleverk og praktisk politikk etter et møte.
Styret arbeider med høringer og ulike typer påvirkningsarbeid. For tiden står rekruttering av leger til psykisk helsevern på agendaen.
- For tiden samler vi kunnskap. For å kunne lage et prosjekt som kan munne ut i noe konkret, trenger vi å få oversikt over alt viktig arbeid som er gjort av andre før oss.
Foreløpig har Hammerstad vært styremedlem siden september. Hun føler seg fersk, men godt mottatt. Noen av kollegene kjente hun fra før fra annet arbeid.
- De andre i styret er veldig inkluderende og hyggelige. Jeg har fått tilbakemeldinger om at jeg har sklidd rett inn. Det er takket være alle de fine folka som er der. Vi er ulike og har forskjellig bakgrunn. Noen er analytiske og noen, som meg, er mer rabulistiske. Det er noe av det som gjør arbeidet i styret så spennende.
Hammerstad berømmer Ofs leder Ståle Clementsen og sekretariatsleder Ida Torgersdotter Øygard Haavardsholm for å holde en utmerket indre struktur med tanke på styrearbeidet.
- De er så gode til å planlegge og tilrettelegge for styrets arbeid. De har oversikt over alt fra årshjul til agenda. Det er imponerende.
Når noen mister masker
I hverdagen, mellom politisk engasjement og tillitvalgtarbeid, er hun overlege på en sengepost for voksne med spiseforstyrrelser. Pasientene er stort sett unge voksne kvinner, noen under 18 år.
- De som er innlagt hos har ofte anoreksi eller bulimi, i behov av langvarig behandling.
Under hele intervjuet har Hammerstads strikkepinner vært i full aktivitet.
- Strikking er fint. Det hjelper meg til å samle tankene. I sengeposten hvor jeg jobber er det mange som bruker håndarbeid for å regulere seg. Jeg har strikket en stund, og det hender pasientene kommer og spør «Oda, kan du redde strikketøyet mitt». Da har de gjerne mistet noen masker. Det er fint å kunne være til hjelp når noe rakner, enten det er strikketøy eller i livet, smiler hun.
Hun har god erfaring med å dele ut noen av sine mange kompliserte strikkeoppskrifter til pasientene.
- Når jeg gir dem en oppskrift med to eller flere farger og et komplisert mønster, krever det full konsentrasjon. Som regulering eller avledning fungerer det veldig fint. Og ikke minst er det mer konstruktivt enn selvskading eller spisevegring. Mange trives med å få noe konkret å holde på med.
Avdelingen har et godt utvalg av perler, puslespill og garn, og de har et godt aktivitetsrom.
- Mange av pasientene våre kan ikke være så fysisk aktive på grunn av helsetilstanden. Da er det fint å ha noe annet å pusle med. Strikking gir også noe konkret å snakke om, som ikke er vanskelig.
Hun er opptatt av at mange av pasientene også strever med å verbalisere tanker og følelser.
- Andre former for uttrykk som håndarbeid, musikk eller kunst kan gjøre at de slipper å føle seg ordfattige hele tiden. Kanskje blir det også lettere å sette ord på tanker og følelser via noe annet, tror hun.
Hammerstad karakteriserer seg selv om en veldig terapiinteressert psykiater og opplever det som et privilegium å få snakke med folk om hvordan de har det på innsiden.
- Det er noe av det mest spennende jeg gjør. Hvordan har tankene dine ført deg dit? Å nøste opp i det som har blitt vanskelig sammen med folk er veldig meningsfullt. For å parafrasere en kjent terapeut: «Nå skal du og jeg jobbe sammen med dette til du er i stand til å jobbe videre på egen hånd.»
Rammer og organisering
For å gi den behandlingen som er riktig for den enkelte pasient, er det nødvendig med gode rammevilkår.
- Vi må treffe pasientene ofte nok og lenge nok, mener hun. – Bli det «fort og kort», er jeg redd effektiv behandling kan bli mindre virksom.
Psykiateren undrer seg også over om vi har laget en vei inn i behandling som er for kronglete, og tror vi bruker for mye ressurser på inntaksprosessen.
- Hvorfor må alt være kartlagt før pasienten kommer inn i spesialisthelsetjeneste? Kunne det ikke holdt at fastlegen hadde sagt «Denna er deprimert, alvorlig sjuk, funker itte. Kan dere sjå på´n?» Og så kunne vi sagt ja.
Hun tenker også at tverrfaglig samarbeid kunne vært utnyttet i mye større grad enn nå.
Gode team handler om at alle gjør det de er best på i møtet med pasienten, ikke at alle skal gjøre det samme. Både fagfolk og pasienter vil oppleve det mer meningsfullt. De beste pasientforløpene jeg har vært med på er når jeg kan jobbe sammen med kommunen, fastlegen, NAV, og for eksempel psykomotorisk fysioterapeut. Da kan jeg være psykiater og gjøre det som jeg er god på.