Møte med Royal College of Psychiatrists
Styret i Norsk psykiatrisk forening var i uke 38 på arbeidsreise til London.
Hva var formålet med reisen?
– Styret i Npf var invitert av Royal College of Psychiatrists for å høre om hvordan de har arbeidet for å bedre rekrutteringen til psykiatrifaget. England opplevde økende rekrutteringssvikt fram til 2017. Nå er alle LIS-stillinger besatt. Det er imponerende, sier Lars Lien, leder i Npf.
De andre i styret deler opplevelsen av at det var inspirerende å høre om arbeidet med bedret rekruttering.
– Jeg synes vi henger etter i Norge. Vi må jobbermer aktivt med rekruttering i årene som kommer, mener Niclas Halvorsen.
Melissa Weibell supplerer:
– Storbritannia er et stort land med et massivt helsesystem. De har over 20 000 medlemmer i sitt Royal College of Psychiatrists. De har blant annet en egen avdeling som driver med rekruttering og har drevet aktive markedsføringkampanjer kalt «choose psychiatry». I tillegg har de stipend for medisinstudenter der de får mentorer innen psykiatri samtidig som de fungerer som ambassadører for spesialiteten. Det å få anledning til å snakke med flere ved Royal College var både inspirerende og lærerikt.
Solveig Klæbo Reitan påpeker at kultur, organisering og dimensjoner er annerledes i England enn i Norge. Det gir nye perspektiver og idéer styret må ta med tilbake til Norge.
– Royal College of Psychiatrists har betydelig anseelse og stort ansvar så vel som myndighet når det gjelder kvaliteten på psykiatrien i Storbritannia. De fastsetter læringsmål og arrangerer eksamener som utdanningskandidatene må bestå for å komme videre i spesialisering. Videre har de krav til etterutdanning for ferdige spesialister med læringsmål, regelmessig veiledning i kollegagruppe og eksamener. Disse tiltakene sikrer kvalitet i tjenestene i hele landet. Samtidig vil tiltakene gi insentiv til at også ferdige spesialister i psykiatri må holde seg løpende oppdatert og delta på kurs. Slike verktøy, både i spesialisering og i videreutdanning, mangler vi i psykiatrien i Norge. I England har man en nasjonal organisasjon som tar et overordnet ansvar i motsetning til i Norge hvor alt er fullt og helt lagt til hvert enkelt helseforetak.
Det gjorde også inntrykk på Niclas Halvorsen den kjærligheten til og respekten for psykiatrifaget han registrerte under besøket.
– Det å løfte frem selve faget psykiatri og kjenne en stolthet i arbeidet er viktig, mener han.
Kristina Norheim Lorentzen forteller at at medarbeidere fra Royal College of Psychiatrists har oppsøkt medisinstudier i hele Storbritannia for å fremme psykiatri som spesialitet i de årlige kampanjene.
– De har brukt endel penger på rekruttering, men med gode resultater, føyer hun til.
Flere av kampanjevideoene ligger på colleget sin egen Youtube kanal Choose Psychiatry - YouTube
Kristina Norheim Lorentzen synes filmene er en god idé:
– Både kommende psykiatere, spesialister og pasienter forteller om psykiatrien som fagfelt og ulike behandlingsformer i filmene.
Ambassadørprogrammet kalles «Psych Stars». Video om «Psych Stars” finnes her: Psych Stars Information evening – 21 February 2023 - YouTube
Sosialt fellesskap
Lars Lien ønsker også å fremheve at delte opplevelser og samvær er godt for fellesskapet og samarbeidet i styret. Flere av styremedlemmene istemmer.
– Jeg synes det er fint å bli bedre kjent med de andre i styret, så for meg var turen en verdifull opplevelse sosialt sett. Vi har delt noen måltider, t-bane turer, gått gatelangs og hatt uformelle prater sammen i tillegg til å ha fått faglig påfyll, sier Niclas Halvorsen, som er et av styrets ferskeste medlemmer.
Han får støtte av både Solveig Klæbo Reitan og Kristina Norheim Lorentzen:
– Vi har vanligvis bare ett til to fysiske møter i løpet av semesteret. Resten av møtene og kommunikasjonen foregår digitalt. Det å være sammen over lengre tid, to dager denne ganger, bidrar til å styrke samarbeidet og samholdet, mener de.
Shahram Shaygani er helt enig. For egen del har han i løpet av reisen også fått til et møte med kollegene Ulrika Larsson og Marianne Smetop (Leder av LIPS – leger i psykiatrispesialisering) om psykoterapiutdanning for LIS.
Ulrika Larssen er spesielt opptatt av psykoterapiutdanningen, og noterte seg også gode poenger fra britiske kolleger:
– Det er så verdifullt å knytte internasjonale kontakter. Det ligger så mye læring i det. For meg som psykoterapiveileder og utdanningsansvarlig overlege på klinikken hjemme var det ekstra verdifullt å få høre om utdanningsordningene. I England har man virkelig lagt vekt på den psykoterapeutiske kompetansen hos spesialistene i psykiatri. Man har et eget etablert begrep for psykiaterkompetanse med helhetssyn på medikamentell og psykoterapeutisk behandling. Det er viktig for ikke å havne i dikotomifellen!
Engelsk psykiatri
Londonturen var også inspirerende faglig sett. I tillegg til å møte Royal College, fikk styret muligheten til å treffe britiske kolleger som arbeider klinisk. Den første dagen var delegasjonen på besøk hos Helen Killaspy ved Islington NHS Foundation Trust i Islington.
Mye er likt mellom England og Norge, mener Solveig Klæbo Reitan:
– Psykiatrisk sykdom og funksjonsnedsettelse rammer mennesker i England på samme måte som i Norge, og vi er alle del av et internasjonalt fagmiljø. I alle hovedsak er sykdomsspekter, organisering, forståelse, utfordringer og behandling i Norge og England likt. «Antipsykiatri», begrensede ressurser og alvorlige tilstander som er vanskelig å behandle, dilemmaer knyttet bruk av tvang, er de samme.
Melissa Weibell mener at synet på hva som oppfattes som tvang og ikke er ulikt mellom Norge og England, og det er også forskjellig hvilke tvangsmidler som benyttes.
– Mekaniske tvangsmidler brukes ikke i det hele tatt i England. Muligheten finnes ikke. Derimot benyttes isolasjon i betydelig større grad. Isolasjon ses på mer som en «time out», der pasienten kan få tid til å roe seg alene mer enn en måte å hindre pasienten å skade andre på. I tillegg brukes det betydelig med medisiner i Storbritannia – trolig fordi det er lavere bemanning. Men det ser også ut som de tenker mer forebyggende medisinering.
Niclas Halvorsen syntes det var nyttig å bli påminnet at mennesker har de samme utfordringene og de sammen symptomene i travle London som i Froland eller Vennesla.
– Det blir mye likt med tanke på behandling og oppfølging selv om ressurser og tilnærming kanskje er litt annerledes. Selv om jeg visste det fra før, var det fint å få et annet blikk på faget gjennom våre engelske kolleger.
Solveig Klæbo Reitan deler Niclas Halvorsens opplevelse:
– Det å se hvordan situasjonen er i andre land stimulerer både til refleksjon og kreativitet med tanke for videre utvikling av norsk psykiatri. Vi ble også minnet på vårt ansvar for internasjonal psykiatri.
Melissa Weibell har studert og jobbet i England tidligere. Å lære hvordan andre land fordeler sine ressurser og organiserer sine tjenester mener hun er nyttig. Andres erfaringer kan være noe å bygge videre på i Norge.
– Psykiske lidelser er en av de store årsakene til «years with lived disability» i verden. Ulike land og kulturer har forskjellige tilnærminger til psykiatri. Psykiatrien som behandlingstilbud har gjennomgått store endringer siste tiårene. WHO har i sin strategi at vi skal sikre god tilgang til psykisk helsetjenester gjennom å utvikle flere kommunale og lokale tilbud framfor store institusjoner.
Organisering og rollefordeling
Styremedlemmene i Npf arbeider ved ulike helseforetak og universiteter i Norge. De er enige om at psykiatrien i Norge trolig må organiseres annerledes i framtida, både av økonomiske, faglige og personellmessige årsaker.
– Det snakkes mye i Norge om at vi har for få psykiatere til tross for at vi ifølge WHO har verdens høyeste tetthet av psykiatere. Under Londonoppholdet har vi fått viktige innspill til hvordan tjenestene kan organiseres med færre psykiatere, uten av det går ut over behandlingskvaliteten. De kollegene vi har snakket med beskriver psykiaterrollen som en lederrolle heller enn at overlegen skal være deltakende på lik linje som alle andre i teamet. Også i England benytter de seg aktivt av sosionomer, sykepleiere, ergoterapeuter og psykologer, men mye mer målrettet og spesifikt med tanke på hvem som gjør hva enn vi gjør i Norge, forklarer Melissa Weibell.
Hun ble også inspirert av såkalte «peer groups» for psykiatere.
– I England er det krav om å ha gruppemøter flere ganger årlig, slik som spesialister i allmennmedisin har i Norge. Slike grupper er et tiltak som psykiaterne er svært fornøyd med. Gjennom peer groups kan en få både faglig og kollegial støtte, noe mange psykiatere hos oss i dag nok mangler og savner.