Trippel master
«Samarbeid mellom politi og psykisk helsevern» med undertittel: «Har politi og psykisk helsevern felles forståelse av oppgavefordeling, av taushetsplikt og av konsekvenser av lovendring i 2017?» står det på forsiden av Ove Westgårds masteroppgave. Oppgaven var avslutningen av en erfaringsbasert master i helseadministrasjon ved Avdeling for helseledelse og helseøkonomi ved Institutt for helse og samfunn ved det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo. Oppgaven ble levert høsten 2022, og i januar falt sensuren. Det ble bestått, og Npf gratulerer.
Ettersom både medisinstudiet og spesialistutdanningen i psykiatri er på masternivå, vil det si at Ove Westgård kan smykke seg med ikke mindre enn tre mastergrader. I samtale med Westgård blir det imidlertid tydelig at det er indre motivasjon og ønske om forbedring av tjenestene som er drivkraften.
Spesialistpermisjon
Ove Westgård har tatt hele spesialistutdanningen i Vestfold og har arbeidet seg opp fra LIS til avdelingsoverlege motivert av et bevisst ønske om å bli fagleder. Masterstudiet i helseadministrasjon ble anbefalt av en god kollega, som mente studiet var godt og i tillegg gir mulighet for nettverksbygging.
For Westgård passet det bra med et samlingsbasert studium, og han brukte tid satt av til faglig fordypning i spesialistpermisjon til å gjennomføre studiet.
Når det gjelder videre lederkarriere, er han usikker. Som avdelingsoverlege har han et ben i ledelse samtidig som det andre er godt plassert i klinikken. Per i dag er det uaktuelt å forlate klinisk arbeid.
Masteroppgaven
Westgård har tilbrakt mesteparten av sitt liv som psykiater i akuttpsykiatriske avdelinger, og har en spesiell interesse for behandling og ivaretakelse av mennesker med psykoselidelser.
Gjennom jobben i Vestfold har han over tid deltatt i det som kalles «Politiforum», et samarbeidsforum og møteplass for ambulansetjenesten, politiet, representanter fra kommunene, DPS’et og sengepostene i sykehuset. Han har opplevd forumet som nyttig for å belyse samhandlingsutfordringer og bedre samarbeidet.
Til tross for jevnlige møter i Politiforum, er Westgårds erfaring at det fremdeles eksisterer en rekke samhandlingsutfordringer. Han trekker også fram at det i media stadig pågår diskusjoner om tvangsbruk.
- Den ene dagen meldes det om bruk av for mye tvang, og neste dag står det å lese at det brukes for lite tvang, sier Westgård, som også arbeider som rettsoppnevnt sakkyndig ved siden av arbeidet som avdelingsoverlege. -Jeg vet også at politiet bruker mye tid og ressurser på mennesker med psykiske lidelser, føyer han til.
- Da jeg skulle velge tema for masteroppgaven, falt det naturlig å gå nærmere inn på et felt hvor jeg tror det er et stort potensial for forbedring, forteller han.
Mangler
Westgård mener selv at ingen av funnene han gjorde var spesielt overraskende.
- Det jeg fant, er nok i stor grad kjent, men så vidt jeg vet er det ingen som har gjort en spørreundersøkelse slik som den jeg foretok, sier Westgård, og mener tallfesting og en systematisk tilnærming kan være et nyttig utgangpunkt for videre arbeid.
Et av eksemplene han har brukt i oppgaven sin, er hva som skjer når en pasient forlater en avdeling vedkommende er innlagt på under tvunget vern uten at det er avtalt, eller «rømmer», som det kalles.
I Helsedirektoratets oppdaterte kommentarutgave til psykisk helsevernloven (hyperlenke
§ 4-8. Bruk av tvangsmidler i institusjon for døgnopphold - Helsedirektoratet ) framgår det at tvangsmidler kan brukes utenfor bygningen:
- Jeg tror denne lovendringen stammer fra Oslo Universitetssykehus, Ullevål hvor det ble utfordringer på parkeringsplassen mellom byggene når pasienter skulle overflyttes, sier Westgård.
Denne bestemmelsen gjør at også helsepersonell kan bruke fysisk makt for å føre en pasient fra ambulanse til akuttavdeling dersom personen skal innlegges under tvunget vern, men hvor grensene går for «institusjonsområde» og omgivelsene er ikke alltid helt klart.
- For pasienter kan det være bra at grensene ikke er absolutte. Skjønnsutøvelse kan føre til at pasienter kan bringes tilbake til avdelingen av kjent personell framfor at politiet må tilkalles, forklarer Westgård.
Westgård har også erfart at helsepersonell i mange situasjoner er for raske til å ringe politiet dersom er pasient har «rømt».
- Mange har nok som rutine å melde ifra til politiet om rømninger uten at det er foretatt en vurdering av om personen er til fare for seg selv eller andre. Å være innlagt under tvunget vern gir ikke helsepersonell adgang til automatisk å bryte taushetsplikten, sier Westgård.
Å informere om at en pasient er innlagt til tvunget vern og har forlatt avdelingen, er taushetsbelagt helseinformasjon som kun kan overleveres under gitte forhold. Fare for eget eller andres liv og helse er et slikt unntak.
- I arbeidet med masteroppgaven erfarte jeg at mange helsepersonell ikke er godt nok kjent med egen taushetsplikt, forteller han.
Han mener også at helsepersonell ikke kjenner den plikten de har til å lete etter en person som har stukket av og forsøke å snakke med personen for å få ham eller henne med tilbake.
- Kapasitetsproblemer og begrensninger i personalressurser medvirker sannsynligvis til at helsepersonell ringer politiet istedenfor å lete selv, tror Westgård. Etter hans erfaring fører det til en del frustrasjon i politiet over å bruke tid på oppgaver politiet oppfatter som helsevesenets ansvar.
- Helse og politi kan for lite om eget lovverk, men de kan også for lite om hverandres hjemmelsgrunnlag, sier han. – I min undersøkelse mente 55% av polititjenestepersonene jeg spurte at helsepersonell kan bruke tvang utenfor institusjon. Hvis det er representativt, er det ikke rart at det blir endel misforståelser.
Han husker en situasjon hvor en pasient hadde stukket av og befant seg på en buss. Politiet hadde bedt en sykepleier om å stoppe bussen.
- Sykepleieren stoppet heldigvis ikke bussen. Helsepersonell skal ikke ha og har ikke politimyndighet, mener Westgård.
Forbedringsforslag
Psykiateren er klar på hva han mener må til.
- Det er et stort behov for å øke kunnskapen om eget hjemmelsgrunnlag og lovanvendelse, både i politiet og i helsevesenet, mener han.
Han er mindre sikker på at nye brosjyrer og prosedyrer vil løse problemene. Møteplasser for utveksling av erfaringer og felles diskusjoner har han større tro på.
- Folk som jobber operativt må møtes, tror han, og føyer til at noen av informantene hans i politiet også foreslo samhandlingsøvelser.
Han tror at det må legges til rette for at politi og helse kan snakke sammen uten å være redde for konsekvensene. Han vil på ingen måte oppfordre til brudd på taushetsplikten, men tror at faste kontaktpersoner i begge etater kan gjøre tryggheten større og kommunikasjonen lettere.
- Hvis alle vet hvem de skal ringe til, gir det trygghet for alle parter, sier Westgård. – Da trenger ikke hver enkelt polititjenesteperson eller helsepersonell være redd for å bryte taushetsplikten eller gi ut informasjon som ikke skal ut. Jeg tror det finnes en betydelig engstelse for å gjøre feil på begge sider.
Det finne gode eksempler på samhandlingsarenaer mange steder i landet.
- «Psykiatrigruppa» i Oslo skal etter det jeg har hørt fungere godt, sier Westgård, og legger til at han synes det var synd at Oslopolitiet ikke ønsket å delta i spørreundersøkelsen hans. -Oslopolitiet har frontet mange viktige saker, så jeg skulle gjerne hatt med deres erfaringer, legger han til.
- Ut ifra mine funn er det liten tvil om at det er i samarbeidet det svikter, oppsummerer han. – Jeg er redd mange gjemmer seg bak taushetsplikten eller ikke tar seg tid til å finne ut av situasjonen.
En nylig rapport fra Ukom konkluderte med det samme – det er samarbeidet som svikter.
I likhet med Ukom er Westgård også opptatt av at det må være bedre samarbeid med pårørende.
- Pårørende har mye god og nyttig informasjon å bidra med i tillegg til at de trenger å være involvert og informert om det som skjer omkring sin nærperson, sier han.
Rettspsykiatriske erklæringer
Når Ove Westgård arbeider som rettsoppnevnt sakkyndig får han nærmest ubegrenset tilgang på opplysninger som eksisterer om observanden.
Erklæringene og innholdet i dem er ikke tilgjengelig for helsevesenet før en ev. rettskraftig dom.
- Frem til dom, i alle fall frem til dom på overføring til tunget psykisk helsevern eller tvungen omsorg, er rettspsykiatriske erklæringer en del av straffesaksdokumentene, og tilgangen er (primært) tilpasset de aktørene som har noe med etterforskning og iretteføring, forteller Øyvind Holst, jurist ved SIFER.
Holst forteller at det finnes unntak. Dersom helsevesenet trenger et forvarsel om at det kan komme en person på dom på overføring til tvunget psykisk helsevern for å få forberedt seg (mtp institusjon, plass, faglig ansvarlig o.l.), kan det komme varsel når tiltalebeslutning er utferdiget, se retningslinjens pkt. 1.1 flg.
- Her er det en oppfordring til helseforetaket om å kontakte de rettspsykiatrisk sakkyndige for å få veiledning. Imidlertid er det ikke slik at "hele" sakkyndigerklæringen sendes til helseforetaket, føyer Holst til.
Samtykke
Ove Westgårds erfaring er at de fleste mennesker som er i behandling i psykisk helsevern har minst én person de har en god relasjon til. I gode relasjoner er det nesten alltid mulig å innhente samtykke til at nødvendig informasjon kan gis til samarbeidende instanser.
- Med samtykke fra pasienten kan man snakke nesten fritt, sier han. Og understreker at det er snakk om nødvendig informasjon for å kunne håndtere situasjoner på den måte som er mest skånsom for pasienten. Han tenker at FACT er et tiltak som vil kunne bidra til å bygge tillit, men Vestfold har ikke etablert slike team per i dag.
Tutorerklæringer
Et av spørsmålene Ove Westgård stilte sine informanter, var om de kjente til bruken av tutorerklæringer. Svarene han fikk sprikte fra respondenter som mente at tutorerklæringer ble brukt i én av tusen innleggelser til 50%. Det siste svaret tror han stammer fra personer som ikke arbeider klinikknært.
Selv mener han at tutorerklæring bør brukes oftere. Bruk av slike erklæringer vil gi politiet en bedre mulighet for å gi og motta viktig informasjon.
- Tidligere måtte politiet utstede tutorerklæringer på alle pasienter de var i kontakt med ved en eventuell tvangsinnleggelse. Da det kravet falt bort, tror jeg mange sluttet helt. En mellomting vil vært fint, sier han.
Han synes det er interessant at det i dag ikke finnes noen oversikt over bruk av tutorerklæringer. Han har vært i kontakt med Helsedirektoratet, som kunne bekrefte at slike oversikter ikke finnes.
- Vi krysser av i journalsystemet, så informasjonen finnes, men den er ikke samlet inn og systematisert, forteller Westgård. - Kanskje ligger det et doktorgradsprosjekt for en interessert kollega der?