Slippe å velge
Da hun gikk på gymnaset, hadde Karin Rø til å begynne med tanker om å styre unna medisinstudiet. Far var lege, og undervisning lokket også. Etter hvert kom hun likevel fram til at legeyrket ville gi henne muligheten til å slippe å velge mellom sine mange interesser.
- Å slippe å snevre inn var i grunnen min inngang til medisinstudiet. I tillegg var det viktig for meg å gå inn i et yrke hvor jeg kunne ha med mennesker å gjøre, og hvor jeg kunne gjøre noe som betød noe. Noe som var viktig.
Rø studerte i Lund, men et møte med en nordmann underveis førte henne til Bergen.
- Jeg tok det siste halvannet året ved Universitetet i Bergen. Det ble svensk eksamen til slutt. Utdanningen i Bergen ble godkjent i Lund, kurs for kurs, da det meste var sammenliknbart. Selve studiestedene opplevde jeg som svært forskjellige, men det var morsomt å prøve to ulike tilnærminger.
I Sverige var Rø som student vant til å jobbe klinisk fire dager i uken med én dag til forelesninger. I Bergen var det mere vekt på teori, og kun korte klinikker.
Legelivet
Rø gjennomførte turnustjeneste i Sverige, og begynte som lege i allmennpraksis. Da fødselspermisjon med barn nummer tre gikk mot slutten, ble Rø og ektemannen enige om at Rø skulle forlenge permisjonen med ett år, og at de skulle reise til Norge og Modum Bad.
- En dag banket det på døren. Det var en som bodde i nærheten som lurte på om jeg ikke kunne tenke meg å jobbe litt i bedriftshelsetjenesten. De manglet lege.
Rø takket ja, og startet opp med én dag i uken. Hun ble i jobben i flere år, og trivdes godt.
- Jeg merket raskt at jeg var mest interessert i relasjoner og psykososiale forhold på arbeidsplassene vi var i kontakt med. Det gjaldt både i møte med enkeltpersoner og med bedrifter. Tidligere hadde jeg jobbet én til én i allmennpraksis. Nå fikk jeg i økende grad øynene opp for kompleksiteten og betydningen av miljøet på arbeidsplassen. Selv om jeg fremdeles jobbet med enkeltindivider, ble det naturlig å trekke inn ledere og kolleger. Jeg erfarte at en slik tilnærming åpnet opp for langt flere muligheter for å få til noe bra for den som var sykmeldt.
Hun ble mer og mer interessert i psykiatri, og psykisk helse innenfor arbeidsmedisin ble hennes hovedområde. Det ene året som hun bodde på området til Modum Bad ble til flere, og hun begynte også selv å jobbe ved stiftelsen.
- Jeg begynte ved familieavdelingen, og der fikk jeg på nytt erfaring med betydningen av å trekke inn flere i behandlingen. Både partner og barn måtte med, både for å finne ut av sammenhenger, men ikke minst for å se på ressursene.
På den tiden hadde Modum Bad en avdeling – «Korttidsavdelingen» - hvor det var mulighet for helsepersonell med psykiske problemer å få innleggelse.
- Modum Bad hadde et ønske om å være et sted hvor grupper som kunne ha spesielle utfordringer ved å behandles lokalt, som helsepersonell, leger inkludert, og kirkelig ansatte, kunne motta behandling.
Utfordringene blant helsepersonell var gjenkjennbare for Rø, som selv vokste opp som barn av en lege som jobbet mye.
- Jeg hadde min oppvekst i Afrika, der min far jobbet som lege og kirurg. I tiden på Modum Bad begynte jeg å tenke på egne opplevelser på en annen måte, og ble stadig mer nysgjerrig på hvordan man får til en god balanse mellom jobb og familie. Hva er viktig? Vi var jo selv et legepar med tre små barn og tidligere hadde vi begge gått i vakt. Det var ganske krevende.
På Modum Bad hadde legeektemannen vakter fremdeles, men ikke Rø. Men tankene om legers arbeidshverdag brukte hun mye tid på.
Villa Sana
Villa Sana ble etablert på Modum Bad i 1998 i samarbeid med Legeforeningen.
- Jeg hørte om tilbudet, og ble veldig interessert. Da det ble utlyst en stilling der i 2002, søkte jeg og fikk den. Ikke lenge etter ble jeg ferdig spesialist i arbeidsmedisin.
Tilbudet på Villa Sana var definert som forebyggende og basert på rådgivende samtaler, og kurs.
- Det var spennende arbeid. For min del var det fint å få fortsette å jobbe med kolleger, et arbeid jeg hadde blitt veldig interessert i på korttidsavdelingen. Jeg var ikke så veldig erfaren da jeg begynte der, og husker at jeg var svært ydmyk i møte med de eldre og erfarne kollegene jeg møtte.
Tilbudet på Villa Sana ble i begynnelsen gjennomført som et prøveprosjekt, og deltakerne fylte ut skjemaer ved avsluttet opphold. Erik Falkum og Berit Bringedal, begge ved LEFO på det tidspunktet, hadde gjennomført en evaluering som viste gode resultater.
- SOP (Sykehjelps- og pensjonsordningen for leger), som finansierte virksomheten ved Villa Sana, ønsket etter hvert en mer omfattende evaluering, og gjennomføringen ble lagt til den stillingen som jeg fikk. For min del ble det en ph.d. ut av det i 2010.
Det opplevdes stort å skulle få gjøre den systematiske evalueringen, men Rø tenkte mye på hvordan det best skulle gjøres.
- Jeg lurte på om det var etisk forsvarlig å be slitne kolleger om å fylle ut skjemaer. Vi hadde mange diskusjoner på Villa Sana om det. Det overrasket oss hvor mange som faktisk svarte ja. Over 90% av dem som kom i løpet av en toårsperiode fylte ut. Også da vi fulgte opp etter ett og tre år, var svarprosenten høy.
Senere er det kommet forskning også på kvalitative data fra leger som oppsøker Villa Sana. Sammen med psykiater Ingrid Taxt Horne, som disputerte i februar 2024, fikk Rø mulighet å intervjue leger både når de kom til rådgivning eller kurs og ett år senere.
- Jeg synes det er sterk lesning. Tilbudet på Villa Sana ser ut til å bidra til at kolleger endrer sine tanker om hvem de er som lege. Mange kommer dit og lurer på om det er mulig å si fra om hvordan de har det i arbeidshverdagen, eller å være sykmeldt, og fremdeles se på seg selv som en god lege. De synes det er vanskelig å sette grenser for seg selv eller snakke med sjefen om at de ikke har det bra på jobb. Ett år etter kontakten med Villa Sana hører vi at mange klarer å tenke annerledes. Tilbudet på Villa Sana kan bidra til å åpne noen muligheter.
Selvivaretakelse
Røs erfaring er at leger sosialiseres inn i en kultur som har mye bra ved seg, men at medaljen har en bakside.
- Vi leger er ikke gode til å ta vare på oss selv.
Hun peker på at betydningen av legers og helsepersonells helse nå understrekes i flere viktige internasjonale sammenhenger. Genevedeklarasjonen, som forvaltes av Verdens helseorganisasjon ble revidert i 2017 og inkluderer nå følgende: «Jeg vil ivareta min egen helse, mitt velvære og mine evner for å kunne gi omsorg av den høyeste standard».
- Institute for Health Care Improvement i Boston syns jeg har formulert det enda mer presist: “Care of the patient requires care of the provider”.
Rø tror at kontakten med Villa Sana kan være en viktig del av en prosess som folk går gjennom.
- Min erfaring er at kolleger har tenkt og kjent på behovet for at noe må endre seg i livet i lang tid før de søker seg til oss. Når de så kommer, er det først og fremst det å få satt av tid til seg selv, til å tenke høyt og snakke om det de står i og å få hjelp til å sortere som er viktig. Vi som jobber der, skal bidra til å skape et rom for at kolleger kan gjøre dét. Vi skal lytte, og kanskje stille noen spørsmål underveis. Mange erfarer at det er godt og viktig å høre at andre har lignende opplevelser.
Det hender kolleger trenger hvile og sykmelding før det er mulig å gjøre andre endringer i situasjonen. Sykmelding må fastlege stå for.
- Noen er såpass slitne at de nærmest har tunnelsyn. Man orker bare å fortsette rett frem i samme spor. Etter noe tids hvile kan det være lettere å se mulighetene – enten der man er eller andre steder.
At evalueringen viser at det går bedre med de fleste etter oppholdet på Villa Sana er også med på å vise at det er håp.
- For slitne kolleger er det viktig å vite at muligheten for at (arbeids)livet blir bedre er der. For min egen del gir forskningsresultatene også større trygghet i å kunne diskutere ulike strategier som kan bidra til en bedre hverdag for dem som kommer hit.
Utbrenthet og slitenhet
Da Rø begynte på Villa Sanaprosjektet, måtte hun sette seg inn i mye og lese seg opp faglig.
- Utbrenthet er et vidt og til dels upresist begrep. Hvordan definerer vi det og hvordan henger det sammen med slitenhet, stress og depresjon? Hvordan kan erfaringer og forskning fra særlig USA, England og Tyskland brukes inn mot forholdene her i Norge? Det var mange spørsmål jeg gjennom forskningen fikk tid og lov til å fordype meg i, og det har vært veldig nyttig. Mye av det jeg har lest og lært gir også en faglig trygghet å ta med inn i møtene med kolleger
Ikke bare Modum Bad og SOP var interessert i Røs forskningsprosjekt. Norske kvinner sanitetsforening finansierte ph.d-arbeidet.
- Det var fantastisk! Ettersom det er stadig flere kvinner i legeyrket, er utfordringer og krav relatert til endret kjønnsbalanse et viktig perspektiv. Det var nok avgjørende for støtten fra Sanitetskvinnene.
Da man på 1980-tallet begynte å forske på utbrenthet i USA, ble fenomenet sett på som et individuelt problem. Utbrenthet kunne forebygges ved å jobbe smartere og mer effektivt.
- Heldigvis gikk man gradvis over til å snakke mer om organisasjoner framfor individer. Isteden for å være opptatt av resiliens hos den enkelte, snakker man nå om å lage resiliente organisasjoner. Man må skape arbeidsforhold som gjør at de som jobber der varer over tid, og arbeidssituasjoner der det er mulig å også ivareta jobb-hjem balansen. Samtidig består organisasjoner av individer, og det er bare ved å involvere individene at de gode løsningene kan utvikles. Da må medarbeidere ha opplevelsen av at de spiller en rolle. Fra at medarbeidere tenker at det ikke er noe vits i å si ifra må vi over til at den enkelte opplever at deres bidrag blir tatt imot som viktig, og at endringsprosesser kommer som resultat av slik involvering av dem "som har skoene på".
Dagens utfordringsbilde
På Villa Sana ser Rø og kollegene at legene som kommer for kurs og rådgivning gradvis har blitt yngre. Det har alltid vært en relativ overvekt av kvinner, og slik er det fremdeles.
Et spørsmål Rø hører stadig oftere er «kan du foreslå en spesialitet hvor det kan gå opp med både jobb og hjemmeliv?» Hennes inntrykk er at det har vært en tydelig endring fra at spesialitet tidligere ble valgt på bakgrunn av interesse, men at valget i dag oftere styres av praktiske årsaker. Rø har undervisning for medisinstudenter som nærmer seg slutten av studiet. Undervisningen kalles «overlevelseskurset».
- Kurset setter søkelys på hvordan leger kan takle uheldige enkelthendelser. Men det ble tydelig at studenter og unge leger også trenger fokus på hvordan "overleve" når det gjelder å håndtere daglig stress og vanlig hverdagsliv. Så nå har jeg ansvar for en bolk om den tematikken. Både gjennom studiene og i LIS-utdanningen er dette et tema som burde legges mer vekt på.
Allerede i studietiden er medisinstudentene opptatt av hvordan balansen mellom jobb og hjemmeliv vil bli når de kommer ut i jobb. Det gjelder både menn og kvinner.
- Jeg er bekymret for flukt til det private eller til andre yrker dersom vi ikke klarer å legge til rette for gode arbeidsvilkår i alle spesialiteter i det offentlige, der også jobb-hjem balanse kan ivaretas. Noe må skje. Saima Diderichsen pekte på det samme blant svenske medisinstudenter og unge leger i sin avhandling fra 2017.
Rø synes det er fint at unge leger er tydelige på hva de trenger.
- #legermåleve skapte en arena for å si ifra om hva som er viktig. Vi må følge opp fra alle kanter, og tenke i fellesskap på hvordan vi skal få det til. Det er viktig at løsningene tar hensyn til ulike grupper. Tilrettelegging for ammefri eller deltidsarbeid for leger med små barn må ikke legge en enda større belastning på overlegesjiktet som står i mye allerede.
Gode eksempler
En viktig del av et bærekraftig helsevesen er ivaretakelse av medarbeidere over tid. Rø har noen gode eksempler på hvordan slik ivaretakelse kan gjøres.
- Shanafelt opprettet arbeidsgrupper bestående av leger på avdelingsnivå på Mayoklinikken. Gruppene fikk tid og merkantil støtte. De skulle komme med forslag til hvordan legers arbeidshverdag på den lokale avdelingen kunne bli bedre, og fikk muligheten til å prøve ut og evaluere underveis i en pågående prosess. Det var motiverte avdelingsledere og kort vei til toppledelsen, som var forpliktet til å lytte og tilrettelegge. Selv om Mayoklinikken er privat, er det vanskelig å se at det egentlig er noen annen måte å sørge for at leger har det bra på jobb på enn å involvere dem som "har skoene på" til å bidra i tenkning og utprøving.
Tait Shanafelt er en amerikansk forsker innen legers velvære og dens implikasjoner for kvaliteten på omsorg. Shanafelt er direktør for Stanford Wellmed Center og er grunnleggeren av Mayo Clinic Department of Medicine Program on Physician Well-being. Hans forskning på dette området har involvert leger på alle stadier av karrieren, fra medisinstudiet til yrkesutøvelse, og inkluderer flere studier på tvers av sentre og nasjonale studier.
Rø tror slikt arbeid må være lokalt forankret, da det er ulikheter mellom avdelinger og spesialiteter, selv om det er noe som er generaliserbart.
Også i Norge finnes det gode eksempler på hvordan legge til rette for en mindre belastende hverdag.
- Det ble skrevet mye om fastlegekrisen for noen år siden. Der opplever jeg at det har skjedd endringer med stor betydning for leger. Fastlegene snakker annerledes nå. Det er blitt lettere å endre listelengde hvis man ønsker det. Kommunene har i større grad lagt til rette for ansettelser slik at unge leger ikke trenger å ta så stor økonomisk risiko og flere fastlegestillinger er opprettet med kommunal ansettelse. ALIS-stillinger er opprettet for leger i spesialisering med god veiledning og uten krav om å kjøpe liste med én gang. De kan jobbe en stund først. Mitt inntrykk er at det nå er en del sykehusleger som lurer på å prøve allmennpraksis.
I norske media har vi også gjennom det siste året sett gode eksempler på organisatoriske endringer som kan bedre arbeidsmiljøet, mener Rø.
- I Vestfold ble det tatt initiativ til en introduksjonsdag og fadderordning for nyansatte unge leger (Aftenposten 16.6.2024). Det er tankevekkende at et slikt opplegg, som egentlig skulle ha vært en selvfølge, var en nyvinning i 2023. Det er nå blitt etterspørsel etter dette opplegget på flere andre sykehus. I Ålesund ble en gruppe med LIS-leger hørt av sin leder da de pekte på en uutholdelig arbeidsbelastning (Nrk.no 29.09.2023). Leder tok grep og fikk endret vaktordningen, slik at arbeidssituasjonen ble mer holdbar.Som leger har vi lett å tenke«det er bare meg» eller «det er bare jeg som ikke tåler dette», men sannsynligheten er stor for at det er flere som opplever situasjonen på samme måte. Og når man går sammen med kolleger er det lettere å ta opp problemstillinger med ledelsen.
Når det går galt
Ivaretakelse av leger og annet helsepersonell når det skjer alvorlige hendelser har fått økende oppmerksomhet den siste tiden. Under Arendalsuka 2024 ble «Guide for ivaretakelse av pasienter, brukere, pårørende og medarbeidere etter uønskede hendelser» lansert.
Rø var deltaker i arbeidsgruppen som står bak guiden.
- Guiden er akkurat kommet ut, og jeg ble litt forskrekket når jeg først i dag oppdaget at vi har oversett at det i tittelen refereres til ivaretakelse etter uønskede hendelser. Det må jeg prøve å få endret. Noe vi har understreket mye i arbeidet med denne guiden er nemlig at god ivaretakelse innebærer å begynne allerede før den uønskede hendelsen. Helsepersonell må lære både at disse hendelsene vil skje, hvilke reaksjoner som er vanlige å få, og hvordan personalet som er berørt kan ivaretas etter hendelsen.
Med unntak av «etter» i overskriften, er Rø glad for guiden.
- Det er så lett å tenke at en uønsket hendelse er et individuelt ansvar, og vi leger er nærmest opplært til å tenke «det er min feil, jeg må håndtere det selv». Ofte er uønskede hendelser er resultat av systemfeil, eller skjer uten at noen har gjort feil. Men av og til kan enkeltpersoner lastes. Da er det like viktig - om ikke viktigere – å få støtte og oppfølging. Alle kan vi gjøre feil. Det må bygges en kultur der dette kan snakkes om, og der man kan vise sårbarhet uten å risikere å bli kritisert eller ydmyket. Når overleger og spesialister selv kan snakke om tilfeller der de har gjort feil eller stått i alvorlige hendelser bidrar det til at yngre kolleger føler seg tryggere på å kunne dele denne type erfaringer.
Rø forteller at det er god del data på at alvorlige hendelser og hendelser meldt til tilsynsmyndighetene er en svært stor påkjenning for den som blir meldt.
- Tilsynssaker tar veldig lang tid, og leger har det ille mens de venter. Det er i liten grad kultur for å snakke om feil på avdelinger rundt om, og å gå alene med det stresset som en tilsynssak medfører, er svært belastende. Også hendelser som ikke utløser tilsyn kan være belastende å leve med. Ikke bare er det taushet omkring hendelser, men vi vet også at mange opplever at kolleger trekker seg unna av frykt for å bli assosiert med en som har gjort feil.
Ofte blir leger satt til å lede grupper for å ivareta sykepleiere og annet helsepersonell etter uønskede hendelser, men opplever ikke at de selv får den samme støtten når de er berørt. Noen steder er det det opprettet kollegateam som tar kontakt med leger som opplever uønskede hendelser, men det er ikke tilgjengelig alle steder.
- Selv om det heldigvis er blitt mer fokus på hvordan manglende bearbeidelse av uønskede hendelser kan påvirke oss negativt, snakker jeg fortsatt med leger som opplever å stå alene etter slike hendelser, uten at noen har snakket med dem om det. I en travel sykehushverdag må det være tydelige rutiner på at det skal settes av tid til slik oppfølging. Ellers får de kliniske oppgavene lett prioritet.
Rø er bekymret for at erfaringene med manglende støtte bidrar til at leger kan utvikle bekymring for å gjøre feil, bekymring for å være alene på vakt og i noen tilfeller har hun også opplevd at manglende oppfølging bidrar til at legene bytter arena og går inn i andre type arbeidsoppgaver.
- Når vi ikke blir ivaretatt selv, klarer vi heller ikke ta vare på pasienter og pårørende. Hvordan skal vi klare å snakke med en pasient om en vanskelig hendelse når ingen klarer å snakke med oss om det som har skjedd?
Hun er glad for initiativet fra Helsedirektoratet til arbeidet med guiden.
- Pasienter, pårørende og fagpersoner fra ulike steder var med i arbeidet. Guiden er ikke et pålegg, men en veiledning i hvordan ta vare på alle som er rammet av en uønsket hendelse, både pasienter/brukere, pårørende og helsepersonell.
Uønskede hendelser skjer.
- Vi må erkjenne at det er sånn, og lage systemer som gjør at feil fanges opp og følges opp. Opplæring, planer for hvem som følger opp og hvordan må være på plass. Å vite noe om vanlige reaksjoner er nødvendig for å ivareta kolleger på en god måte.
Rø mener at de har fått med mye i guiden, både med tanke på kunnskapsgrunnlag og praktiske råd, men er klar på at det trengs mer kunnskap på feltet.
- Til slutt vil jeg gjerne peke på fortellinger jeg har fått del i som er eksempler på klok håndtering av tragiske hendelser. I psykiatrien er en pasients suicid oftest veldig traumatisk for dem rundt, både for pårørende og ansvarlig lege, særlig unge leger, Det er godt å høre at noen av disse legene har opplevd god støtte både fra leder og kolleger, og at det har eksistert gode rutiner for slik ivaretakelse. De forteller også at det har gjort det mulig for dem, noen ganger sammen med en overlege, å kunne snakke åpent med de pårørende om hendelsen.
Å snakke åpent om uheldige hendelser er viktig og er vist å ha stor betydning både for pasient, pårørende og helsepersonell. En slik åpenhet forutsetter at det finnes psykologisk trygghet i arbeidsmiljøet, og at man har nødvendig støtte i ledelse og blant kolleger.
Karin Rø på Legenes hus, hvor LEFO holder til. Foto: Anne Kristine Bergem