Elektronisk håndbok
Brith Dybing jobber i dag som psykiatrisk sykepleier i Akuttavdelingen ved Oslo universitetssykehus (OUS), Klinikk psykisk helse og avhengighet. I tillegg er hun verneombud. Hun er glad for at OUS har en retningslinje i e-håndboka om ivaretakelse av åndelige og eksistensielle behov.
- Det er fint å ha en slik retningslinje. Men jeg lurer nok på i hvilken grad den brukes i de daglige møtene med pasientene. Om pasienter har en tro og/eller tilhørighet i et trossamfunn burde være en naturlig del av alle anamneseopptak.
I over 30 år har hun selv jobbet for at tro skal snakkes om i psykiatrien, både som ressurs, men også hvordan tilhørighet i usunne trossamfunn kan være svært psykisk belastende.
- Jeg har holdt mange foredrag og hatt undervisning, både alene og sammen med daglig leder i Hjelpekilden, Hilde Langvann.
Nå har de ute et tilbud til alle sykehus i Osloområdet om et gratis undervisningsopplegg.
- Sykehusene kan få mellom to timer og en halv dag. Det eneste de trenger å stille med selv, er lokaler. Og deltakere, selvsagt. Hjelpekilden har fått finansiering fra Barne- og familiedepartementet for å kunne tilby undervisningen uten kostnader.
Dybing håper på god respons fra sykehusene.
- Det har vært litt vanskelig å vite om invitasjonene er mottatt. Postmottaksadresser er upersonlige, og jeg er redd eposten fra oss forsvinner i mengden. Heldigvis har Rådet for psykisk helse lovet å hjelpe oss med å spre informasjon i sosial medier.
Her er tilbudet som er sendt ut:
Dybing opplever at arbeidet fremdeles drives av ildsjeler, og at de ikke på noen måte er i mål. At arbeidet bærer frukter, er det likevel flere eksempler på.
- Hjelpekilden var inne i seks måneder hos Bufdirs Kompetanseteam mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold for å øke deres kompetanse om skadelige religiøse miljøer
Npf har tidligere intervjuet daværende leder av teamet, Janne Waagbø.
Egen erfaring
Sommeren 1982 var Dybing 21 år gammel. Sterkt plaget av angst og depresjon oppsøkte hun legevakt og ble henvist til en psykiatrisk poliklinikk.
«Pasienten kommer til poliklinisk samtale etter henvisning av dr. xxx. Han angir at hun er redd og deprimert, at den sannsynlige årsaken er at hun har vært med på en djevleutdrivelse i menigheten hvor hun ferdes». Dette er det første notatet i journalen hennes, datert 03.09.1982.
- Likevel ble jeg møtt med at «Det er nok ikke det som er årsaken, det er blitt en knagg som du henger de egentlige problemene på».
Fokus i behandlingen ble barndom og oppvekst. Erfaringene fra menigheten ble det ikke snakket mere om. Bortsett fra i den fjerde og siste samtalen hun hadde med denne behandleren tre måneder seinere: «Demonutdrivelsen som ifølge henvisende lege var vesentlig for den depresjonen hun befant seg i, bagatelliserer hunsom noe hun må akseptere når hun er i det miljøet hun ferdes i. Jeg har inntrykk av at hun egentlig har et negativt forhold til denne måten å løse problemer på, men at hun som tidligere sagt nærmest aksepterer hva som helst for selv å bli akseptert av noen.»
Etter ytterligere tre måneder fikk hun en ny behandler som skriver at: «Hun har nå brutt med flesteparten av de hun kjenner i gruppen (...). Hun mener at de bagatelliserer hennes situasjon og prøver å få henne til å komme med hva en kaller positive bekjennelser, det vil si, benekte at problemene er der, slik at problemene etter hvert vil forsvinne.» Men til tross for dette, ble det ikke snakket mer om bruddet, og konsekvensene av det.
Det året hun fylte 22, ble hun innlagt. Det gikk dårlig med henne, og i årene som fulgte, var hun ut og inn av psykiatriske avdelinger, og ut og inn av menigheten.
- Jeg opplevde ikke at det var rom for å snakke om religiøse erfaringer i psykiatrien. Det var neppe en god idé å gå tilbake til menigheten, men jeg hadde ikke noe annet nettverk. Ikke klarte jeg å slutte å tro heller.
På et tidspunkt da hun var innlagt snakket hun med ei av de i menigheten som hun hadde mest tillit til.
- Hun mente at jeg måtte skrive meg ut, fordi det var fullt opp av onde åndsmakter i psykiatrien. Men jeg visste at jeg ikke ville greie meg utenfor sykehuset. Hun konkluderte da med at «Hvis ikke du er villig til å gjøre Guds vilje, så kan ikke jeg hjelpe deg mer.» Jeg fikk det så vanskelig etter denne samtalen at jeg bare gråt og gråt. Men det førte til at det endelig var noen som begynte å ta den religiøse problematikken på alvor.
At Dybings religiøse erfaringer ble tematisert skjedde ikke før i 1986, altså etter fire år fra første kontakt med psykisk helsevern. Behandleren hun hadde på dette tidspunktet, anbefalte at hun også begynte å snakke med sykehuspresten.
- Heldigvis var presten veldig klok. Han møtte meg der jeg var og tok ikke miljøet hvor jeg hadde vært i forsvar, selv om han kjente lederen. Han var også åpen om at han ikke var fortrolig med denne måten å praktisere troen på, og at han gjerne ville lytte til erfaringene mine.
På dette tidspunktet opplevde Dybing seg institusjonalisert, og hun hadde ikke så stor tro på seg selv og framtida.
- Jeg ble uføretrygdet høsten 1987. Da hadde jeg prøvd meg litt på skole og litt i ulike sysselsettingstiltak. Jeg vet de sa om meg at «Det beste vi kan håpe på er at hun klarer seg utenfor institusjon med noe oppfølging, kanskje også i vernet arbeid etter hvert».
I 1989 hadde hun gått på antipsykotiske medisiner lenge. Ikke fordi hun ble oppfattet som psykotisk, men fordi hun var så sterkt plaget av tankekaos. Etter hvert fikk hun store bivirkninger, og ble anbefalt å slutte med disse medisinene.
- Jeg tror nok at medisinen hadde bidratt til at demonangsten hadde vært under kontroll. For resultatet av at jeg sluttet ble at tankekaoset og demonangsten eksploderte. Det var omtrent det eneste jeg klarte å snakke om, og jeg var livredd for å sove om natta fordi jeg hadde en angst for å bli inntatt av demoner.
Et lyspunkt i denne tunge tiden var møtet med en hjelpepleier på nattevakt.
- Jeg var full av angst og turte ikke sove. Hjelpepleieren sa «Jeg har ikke selv noen tro, men lytter gjerne. Jeg skjønner at dette er viktig for deg.» Uten noe form for forhåndskunnskap lyttet hun til meg. Hun trodde på meg, og underveis stilte hun interesserte spørsmål. Det var en fantastisk opplevelse.
Oppgjørets time
Dybing hadde mye sinne mot menigheten, og hun tok kontakt med lederen for å konfrontere ham med erfaringene hun hadde med demonutdrivelsene hun hadde vært utsatt for.
- Han kom med en tam unnskyldning for at han ikke hadde stanset «de unge jyplingene», men det var jo han selv vært med på å sette dem til oppgaven med å drive ut demoner. Samtalen endte med at han inviterte meg til et møte hvor det skulle komme en amerikansk pastor med «gave til å prøve åndene».
Tilbake i menigheten kjente hun seg på nytt som en liten, skjelvende nervebunt.
- Jeg husker situasjonen godt. Kona til lederen og en annen kvinne satte seg på hver side av meg. Lederen og den amerikanske pastoren satte seg på hver sin stol foran meg. «Er du redd?» spurte de? Jeg svarte ja, men på spørsmålet om jeg var redd for Jesus, svarte jeg nei. De snakket litt med meg, og så begynte de å be for meg. Det var en bisarr forestilling, for plutselig begynte en av dem å befale demonene om å slutte å plage meg. I det øyeblikket gikk det opp for meg: «Men, dere har ikke forstått noen ting, det har jo aldri vært noen demoner!».
Jeg tror ikke på at det var et mirakel som skjedde, men at jeg hadde bearbeidet det som hadde skjedd ti år tidligere så mye at plutselig var det som om den siste brikken i et puslespill falt på plass. Jeg tror følelsen best kan beskrives som å ha vært på en karusell som hadde snurret rundt i årevis, og plutselig stoppet den, og det ble helt rolig inni meg.
Tilbake i avdelingen kjente hun seg helt annerledes enn tidligere. Hun var innlagt på dette tidspunktet, og hun visste at personalet var bekymret for henne siden hun hadde gått på møtet.
- Men etter denne kvelden sluttet de snart å bekymre seg. Angsten for demoner hadde sluppet taket og jeg kjente på ny ro. Jeg fikk det veldig travelt med å finne ut hvordan i all verden det kunne ha blitt så ille for meg. Men ,forresten, det var noen som bekymret seg litt. For det var så uvant å se meg så glad og full av iver, at noen faktisk var redd for at jeg begynte å bli manisk!
I journalen hennes står det å lese fra 12.02.1993:» ...For den bemerkelsesverdige gode fremgangen synes det sentralt at hun har klart å ta et oppgjør med de tidligere dominerende forestillinger knyttet til den sterkt karismatiske herlighetsteologien eller såkalte trosbevegelsen.»
Dybing begynte å lese. Hun kom over boka «Himmelen på forskudd» *, og ringte forfatteren. I samme periode kom også avisa Vårt land med flere kritiske oppslag om trosbevegelsen.
I årene som fulgte, ble Dybing stadig mer aktiv i å holde foredrag om sine erfaringer. Hun ble også intervjuet i et ungdomsprogram på NRK .
Veien videre
Dybing hadde ikke lenger angst og var ikke deprimert. Hun begynte selv å synes at hun var for frisk til å gå på uføretrygd.
- Jeg brukte et år på å ta fag for å få studiekompetanse, og deretter ble det sykepleierskole på Diakonhjemmet etterfulgt av videreutdanning og master i psykisk helsearbeid.
Så tok hun en årsenhet i diakoni. Der møtte hun igjen forfatteren av «Himmelen på forskudd», nå som lærer i sjelesorg. Både fordypningsoppgaven på årsenheten og masteroppgaven hun skrev ti år seinere – Troen som byrde - omhandlet usunn tro og behovet for forståelse og kompetanse om tematikken i psykisk helsevern.
Hun forstod tidligere erfaringer på en annen måte. Også den seksuelle relasjonen hun hadde hatt til en lederskikkelse i menigheten da hun var 16 år ble forstått i et nytt lys.
- Da jeg var 16 skjønte jeg ikke at jeg ble utsatt for overgrep. I dag vil jeg kalle det jeg opplevde for voldtekt. Den gangen opplevde jeg det som problematisk, men mest fordi jeg var redd for å ha syndet mot Gud. Redselen ble forsterket da jeg gikk til hjelpeforstanderen og han sa det ville gå til helvete med meg for å ha hatt sex utenom ekteskapet.
Hjelp til andre
Da hun arbeidet med masteroppgaven i 2013 kom hun i kontakt med Hjelpekilden som hadde blitt etablert året før. Der ble hun etter hvert frivillig, og er nå også nestleder i styret.
På deres nettside kan man lese om organisasjonen:
I dag tilbyr Hjelpekilden som eneste organisasjon i Norge bistand til mennesker med bakgrunn fra lukkede eller strenge religiøse miljøer.
Vi bistår gjennom:
• Likepersonsarbeid for mennesker i bruddprosesser
• Rådgivning og kompetanseheving i hjelpeapparatet
• Informasjonsarbeid overfor offentligheten
• Dialogarbeid i religiøse grupper/ trossamfunn
I forbindelse med disse miljøene fokuserer vi på religiøse bruddprosesser, psykisk uhelse, utenforskap, negativ sosial kontroll, vold i nære relasjoner og barns rettigheter. Hjelpekilden er politisk uavhengig og livssynsnøytralt.
Hjelpekilden er medlem av Frivillighet Norge, og mottar prosjektstøtte fra Stiftelsen DAM, Bufdir og IMDi. Vi er også medlem av paraplyorganisasjonen Rådet for psykisk helse.
I tillegg til å støtte mennesker med erfaring som likner hennes egen, er Dybing opptatt av å bidra til at mennesker skal møtes med større grad av forståelse dersom de søker hjelp.
- Da jeg var syk, kjente jeg på stor redsel for å ha gått bort fra Gud. Samtidig kjente jeg at «hvis dette er kristendom, da kan ikke jeg være kristen, og da går jeg fortapt. Men hvis dette ikke er kristendom, hvordan skal jeg da finne ut av en tro som er forenlig med et vanlig menneskeliv?» Jeg greide ikke sånn uten videre å stole på folk i kirken, som for eksempel prester. For Norge er et lite land, og jeg visste at det var mange prester som var positive til miljøer som jeg selv hadde forlatt. Så hvordan da vite hvem det var «trygt» å snakke med?
Hun mener derfor det er viktig at mennesker kan snakke med dem de møter i psykisk helsevern.
- Å søke hjelp er også vanskelig, da psykisk helsevern ofte blir beskrevet som djevelens verk. Hvis noen likevel tør å ta kontakt, må de møtes med respekt og forståelse.
God råd
Dybing har noen enkle råd til behandlere og andre som møter mennesker i psykisk helsevern:
- Husk at opplevelser i religiøse sammenhenger kan være så sterke at de gir sykdom.
Belastninger som kan gi både angst, depresjon og posttraumatiske lidelser kan være av mange slag, også religiøse eller innenfor trossamfunn.
- Gjør tro og livssyn til en naturlig del av anamneseopptaket. Hvis folk forteller at de er med i et trossamfunn, spør dem om hvordan de har det der.
Å høre til i en menighet eller et trossamfunn, kan være en ressurs for mange, og gi både mening og fellesskap. På den annen side, kan usunne miljøer være en risikofaktor for å utvikle psykiske plager eller lidelser.
- Demonangst og liknende uttrykk trenger ikke å være vrangforestillinger, men kan være frykt basert på erfaringer fra menigheten.
Andre uttrykk, som å snakke med forfedre, kan være en del av en kultur eller religion. Ritualer med håndvask trenger ikke å være tvangshandlinger, men kan være knyttet til renselse før bønn. For å kalle noe vrangforestillinger eller symptomer på psykisk lidelse må atferden avvike fra den konteksten mennesker har levd/lever i.
- Å gi folk enkle råd som «det er bare å bryte», er sjelden til særlig hjelp. Særlig for mennesker som er født inn i en menighet, vil det å ta avstand eller bryte ut bety at de forlater alt som er kjent. Skal mennesker klare å bryte ut, trenger de ofte lange prosesser fordi det er et helt nytt liv som skal bygges opp.
Enkelte menigheter ekskluderer mennesker som ønsker å gå ut på den måten at de gjør dem «usynlige». Mennesker fra menigheten får ikke lenger lov til å hilse eller ha kontakt med utbryteren. Slike mekanismer har store sosiale omkostninger. Noen trossamfunn er også svære bedrifter som tilbyr bolig, arbeid, barnehage og skole. Ved å bryte ut mister personen ikke bare venner og familie, men også lønn, hus og tilbud til familien. Noen har også hull i CV´en fordi de har vært hjemmeværende eller gjort ulønnet arbeid i menigheten. Noen har brukt år på misjonering.
- Når mennesker ønsker å forlate et trossamfunn, ønsker de ikke nødvendigvis å forlate troen. Da trenger de kloke og åpne samtalepartnere som kan snakke om veien videre.
Terapeuter trenger ikke å ha stor kunnskap om tro og religion for å være en god samtalepartner. Å møte mennesker i krise kan gjøres på en åpen måte uavhengig av hva som er årsak til krisen. Å tenke høyt om hva tro er og hva som er viktig i livet, er en god start.
- For mennesker som plages av selvbebreidelse og tilkortkommenhet, kan man alltid minne om nåden. Nåde er sentralt i kristendommen, og handler om at man ikke trenger å gjøre seg fortjent til verken kjærlighet eller frelse.
Det kan være nyttig å kjenne til om det finnes for eksempel en sykehusprest ved den institusjonen man jobber ved som kan være til hjelp for pasienten. Ved de store sykehusene finnes det i hvert fall sykehusprester. Disse har ofte lang videreutdanning i å møte mennesker som strever psykisk. I arbeidet med å komme fri fra et usunt trossamfunn, kan arbeidet med å etablere et nytt gudsbilde være viktig.
Hjelpekilden
- I Hjelpekilden baserer vi oss på likepersonsarbeid, men vi er svært klar over at når det kommer til grupper, har mange vonde erfaringer. Grupper i mange trossamfunn kan ha vært brukt til å anklage og blottstille mennesker. Å komme i en gruppe kan gi flash backs og redsel for å bli manipulert på nytt.
Det er imidlertid mest positivt ved likepersonsarbeidet.
- Folk opplever stor lettelse når de møter andre med liknende erfaringer. Ofte har de i lang tid tenkt at de er den eneste som har det sånn, at de er den eneste som ikke får til å tro slik menigheten krever.
Dybing har selv blitt kontaktet av mange etter at hun har stått fram i media. Noen av dem har hatt ledelsesansvar.
- Mennesker som har hatt lederposisjoner i slike trossamfunn, men som senere har kommet på andre tanker, sliter også. De har påført andre mennesker skyld og skam, de har vært dømmende og tråkket på folk som endel av rollen. De har forhørt mennesker om de mest intime spørsmål. Det er heller ikke lett å leve med.
Selv om Hjelpekilden tilbyr støtte og nettverksarbeid, tenker Dybing at alle innen psykisk helsevern kan være til hjelp for mennesker som trenger det. I arbeidet med masteroppgaven sin, erfarte hun at flere av informantene ikke hadde fått god hjelp. Noen hadde til og med gitt opp. Hun mener det er lite som skal til for at det skal bli bedre.
- Vær åpen og interessert. Kan du ikke noe om tro, så si det! Si «Dette er et felt jeg kan lite om, men jeg vil gjerne lytte hvis du vil fortelle". Hvis du etter samtalen fremdeles kjenner deg på gyngende grunn, kan du kontakte sykehuspresten der du jobber, eller du kan kontakte oss. Men du kommer langt med å ikke avfeie folk.
Materiell fra Hjelpekilden finnes på https://www.hjelpekilden.no/materiell-927863.html
---------------------------------------------------------------------------------------------
*Bergem, Anders. Himmelen på forskudd? Oppgjør med framgangsteologien. Oslo, 1987: Luther forlag, Credo forlag.
(Til informasjon: Intervjuer Anne Kristine Bergem er datter av forfatteren Anders Bergem)