Oppvekst på Oslos østkant
Tore Buer Christensen vokste opp i en drabantby på østkanten av Oslo. Mye var bra, men i ettertid mener han likevel at trangen til å komme seg bort var en drivkraft bak ønsket om å ta en akademisk utdannelse.
- Oppvekstmiljøet var varierende, vil jeg si. På mange måter var jeg en vanlig gutt i gata, men jeg leste veldig mye fra jeg var ganske liten. Jeg tror kanskje lesingen bidro til ønsket om å komme meg bort. Jeg ville inn i akademia, som for meg på det tidspunktet fremsto nærmest som en annen planet.
Etter videregående begynte han på Blindern.
- Jeg begynte å studere historie, og ved siden av skrev jeg bokanmeldelser. Men det tok ikke så langt tid før jeg jeg tenkte «Nei, fader, dette er kanskje ikke helt meg?». Jeg innså at verden kanskje ikke trengte flere middelmådige kritikere. Jeg ble skeptisk til å gjøre litteratur til yrke – var nok redd det skulle bli en plikt mer enn en glede. Boren min studerte medisin og så ut til å ha det bra, så da ble det til at jeg tok opp igjen fag for å komme inn, jeg også. Jeg ville også ha det bra; egentlig hadde jeg ingen sterk motivasjon som handlet om «å hjelpe mennesker», tror jeg.
Sosialt engasjement
Buer Christensen vokste opp i et hjem med et sterkt sosialt engasjement. Faren hadde vært aktiv kommunist.
- Jeg hadde med meg engasjementet inn i studiet. Jeg var nok litt inspirert av litteraturen der også, for eksempel forfatteren Hannah Green, og ble opptatt av humanistisk psykiatri. Ved siden av studiet begynte jeg å jobbe i psykiatrien, først på Gaustad, deretter på Vinderen. Jeg ble godt tatt imot og kjente fort at det var i psykiatrien jeg ville bruke min medisinutdanning. I psykiatrien kunne jeg leve ut mitt sosiale engasjement og bruke overskuddet mitt. Psykiatrien framstod som en dele av medisinen der jeg tenkte jeg kunne utgjøre en forskjell.
Å få lov å komme i posisjon til å studere, til å ta en utdannelse, vitner etter Buer Christensen oppfatning om at man har fått tilgang til et overskudd som forplikter.
- Jeg husker jeg tenkte at «her vil jeg bruke meg og mitt. Jeg kan bli en god psykiater». Jeg tror jo ikke disse valgene skjer tilfeldig.
Han jobbet noen år i allmennmedisin før han begynte på spesialisering i psykiatri, og tenkte doktorerfaringen var god å ha med seg.
- Jeg har aldri angret på at jeg ble psykiater. Jeg er glad for valget, og kan stadig kjenne både på lykke og entusiasme for å være i faget.
I de første årene som lege jobbet han på Haukåsen, på Nesodden og i Trondheim før han landet på Vinderen. Han har trivdes alle steder.
- Vinderen var et bra sted da jeg var der. Jeg ble godt tatt imot og følte meg på mange måter hjemme. Jeg ble til jeg var ferdig spesialist. Kona mi er fra Sørlandet, så etter to år som overlege på Vor Frue ble det flytting sørover.
Nå har han jobbet på samme sted i Arendal i 22 år.
Ingen ledige stillinger
Buer Christensen er overlege ved Akuttseksjonen.
- Det er ikke bare jeg som har vært der lenge. Nesten alle spesialistene har dét. Vi er en akuttseksjon hvor det nesten aldri er ledige stillinger for spesialister. Alle som jobber der, er dedikerte og interesserte.
Arbeidsmiljøet har ikke alltid vært sånn, men gjennom år har Buer Christensen og kollegene jobbet for å skape et trygt og ivaretakende miljø.
- Mange av oss har mye entusiasme. Det hjelper. Og så har vi hverandre i øyekroken hele tiden.
Når man bygger et kollegium, må man være bevisst på hva som skal til for at miljøet skal bli ivaretakende.
- Å være litt gruppedyr, hjelper. Man kan ikke være så opptatt av seg selv og sitt, men av kollegene, av fellesskapet. Når vi får til noe, må vi dele æren. Jeg hadde eksempelvis aldri kunnet ta en ph.d. hvis det ikke hadde vært for at kollegene mine stilte opp for meg. Jeg vil si at det meste lykkes på grunn av kollektiv innsats.
Arbeidet og innsatsen ved seksjonen har ført til at de over mange år har vært inne i en god sirkel.
- Når vi har god bemanning blir vi jo attraktive for nye kolleger også, så da er det lettere å rekruttere. Mange ønsker jo å få til å være et sånt sted. Vi har heldigvis til en viss grad lykkes i vårt arbeid. Men et godt arbeidsmiljø er sårbart. Vi må hele tiden jobbe for å opprettholde det.
I Arendal er det to akuttseksjoner med åtte og ni senger, som dekker et opptaksområde på 130 000 mennesker. Geografisk strekker området seg fra Lillesand til Hovden og helt til Risør.
Oppfølging av LIS
I flere tidligere intervjuer Npf har gjort med psykiatere, har Tore Buer Christensen blitt fremhevet som en overlege som evner å ivareta LIS på en svært god måte. Hva er det han gjør som får LISene til å huske han flere år senere?
- Jeg mener det er flere ting som skal til for at LIS skal bli fulgt opp på en god måte. Jeg er opptatt av å bli kjent med LISen jeg har foran meg, så godt jeg kan. Jeg trenger å vite hvem de er for å se hva de trenger når de er på akuttpost.
Klinisk veiledning skiller seg fra psykoterapiveiledning, og Buer Christensen er bevisst på hva som er hans jobb som klinisk veileder.
- Vi er i den skarpe enden av psykiatrien, for å si det slik. Da trenger jeg å vite hva slags bagasje folk har, hva de oppfatter seg sårbare for, og hva de er interessert i. Jeg trenger å ha et bilde av hele mennesket. Noen har en søster med en psykisk lidelse, andre har opplevd selvmord i familien. Slike ting må jeg helst vite for å kunne ta hensyn. De fleste er dessuten redde for å gjøre feil og for å være alene med vanskelige beslutninger – vi må skape trygghet med tanke på dette.
Han er opptatt av å finne det rette balansen mellom selvstendighet og trygghet for LIS.
- I begynnelsen trenger de mye trygghet, så det er viktig å starte der. Deretter må de få muligheten til å utvikle mer selvstendighet underveis. Det er stor forskjell på å være LIS i dag fra hvordan det var tidligere. Nå har de egentlig ganske lite ansvar, men vi trenger at de utvikler seg, og da må de få mere.
Da han selv var i spesialisering, husker han at det var fint å ha egne pasienter. På vakt var det ofte mulig å gå innom dem. Det oppfordrer han «sine» LIS til å gjøre.
- Mottakssituasjonen, og samtaler med flere til stede, fasiliterer ikke alltid god kontakt. Får LISene lov til å gå innom pasienter på ettermiddagstid eller om kvelden, får de økt mulighet til å etablere kontakt med pasientene.
Buer Christensen tror også at den entusiasmen han og kollegene har, er smittsom.
- Det er klart at LISene merker engasjementet for faget og pasientene. Det er også viktig at vi alle, både LISer og spesialister, kan tillate oss å være slitne iblant. Vi trenger å ha et miljø hvor det er tillatt å si at «akkurat i dag», eller «akkurat nå er jeg i en fase i livet eller har opplevd noe som gjør at jeg ikke er helt i form». Det er hver sin gang.
Kollegastøtte
Når man er blitt ferdig spesialist i psykiatri er det ikke lenger krav til veiledning. Det bekymrer Buer Christensen.
- Vi risikerer å bli «lonere». Det er helt tilfeldig hva slags veiledning eller kollegafellesskap man har tilgang på etter endt spesialiseringsløp.
I Arendal har de jobbet for å få til en lokal kollegastøtteordning sånn at alle som opplever belastende hendelser skal få oppfølging.
- Vi har jobbet mye med ordningen. Den fungerer godt, og er blitt operativ, dynamisk og ordentlig. Tidligere var oppfølgingen mere usystematisk, men nå har vi prosedyrefestet den. Vi evaluerer den fortløpende, og den har god forankring i ledelsen. Én i staben har ansvaret for ordningen.
Buer Christensen og kollegene tok utgangpunkt i den ordningen som allerede var etablert på Universitetssykehuset i Stavanger, og tilpasset den til egne forhold. Stavangermodellen er tidligere nevnt i et intervju med Jeanette Bjørke, psykiater ved SUS.
- Vi har laget forskjellige ordninger for miljøpersonalet og behandlerne. Belastningene er litt ulike for de to gruppene. Behandlere er ofte under granskning etter uheldige hendelser, og kan ofte kjenne på mye skam og skyld. Mange er raske til å tenke at de har gjort feil eller ikke er gode nok.
At uheldige og uønskede hendelser skjer, betyr ikke nødvendigvis at noen har gjort feil, men det kan ofte være mye å lære likevel. På Buer Christensens arbeidsplass har de valgt å gjøre ordningen «obligatorisk», det vil si at alle behandlere som opplever alvorlige hendelser kontaktes.
- Når man møtes til en obligatorisk åpen samtale, får ingen opplevelsen av å være plukket ut spesielt. Alle får det samme tilbudet. To kolleger fra ordningen tar kontakt og følger opp så lenge det er nødvendig. Av og til er én prat nok, andre ganger er behovet der for samtaler over noe tid.
Buer Christensen husker godt den første gangen har opplevde at en pasient tok sitt eget liv inne i avdelingen.
- Det gjorde sterkt inntrykk. Min første tanke var «hva kan vi gjøre annerledes?» Det var for sent å forhindre det som allerede hadde skjedd, men jeg tenkte vi i hvert fall skulle få til verdens beste etterarbeid. Å samle alle involverte var viktig.
Når kolleger opplever dramatiske hendelser, oppfordrer Buer Christensen dem til å skrive ned alt de husker og tenker med én gang, gjerne som en kladd til en redegjørelse.
- Det er viktig at folk får tid og rom til å skrive. De bør fritas fra andre oppgaver hvis det er nødvendig.
Han er også opptatt av at folk må få tid til å fortelle.
- Lytt til hva kollegaen har å si først. Vi må ikke være for raske til å si «du har gjort en fantastisk jobb» eller «du har ingenting å bebreide deg selv for». Slik kommentarer er godt ment, men kan være til hinder for at kollegaen får snakket åpent om sine tanker.
Psykiaterlivet
Tore Buer Christensen tror at det han kaller «vanlige ting» er mest avgjørende for et godt arbeidsmiljø.
- Nok folk og rom for fagutvikling er vel det enkle svaret. Og alle trenger et godt kollegium.
For Buer Christensen er det også viktig hva han gjør ved siden av jobben, og han har selv erfart hvordan livet kan endre seg.
- Jeg trenger å ha et sosialt liv ved siden av jobben og å holde meg i form. Livet og behovene forandrer seg i løpet av livet. For noen år siden fikk jeg en leukemidiagnose av typen «vente og se». Det var da viktig for meg å fortelle kollegene mine om tilstanden, og å gjøre prioriteringer i livet. Jeg trenger mere ro enn før, og er blitt enda mer bevisst på hva jeg bruker tiden min på. Kvalitet i relasjoner blir bare viktigere med årene – slik er det vel for alle. Det er også veldig meningsfullt å bruke tid på pasienter, så det ønsker jeg å fortsette med. Men det er klart at diagnosen ligger der i bakholdet hele tiden.
Han har stor tro på egenterapi.
- Det å jobbe som psykiater er spesielt. Opplevelsen av hvem man er og hva som er viktig kan endre seg. Jeg er er nok en tilhenger av egenterapi og tanken på å kunne dele sine erfaringer, men det er et kontinuerlig arbeid å forsøke ha kontakt med hvem man er og hvordan interagerer med andre
Selv har han tatt fem års utdanning som gruppeterapeut ved IGA.
- I tillegg har jeg hatt en liten runde med egenterapi. Å være i et miljø hvor det er trygt å jobbe med egne blinde flekker er avgjørende.
Ved siden av overlegejobben i Arendal jobber Buer Christensen i Statens helsetilsyn.
- I Helsetilsynet er jeg er også med i utrykningsteamet som reiser ut når noe alvorlig skjer.
Han mener det er svært viktig å møte menneskene der ute hvor de er.
- Det er en stor belastning å være under tilsyn. Når en sak er sendt inn, tar det lang tid med saksbehandling. Ventetiden er svært krevende for dem som er involvert. Selv om alle kolleger kan være enige i at det som er gjort er rett, er det likevel vanskelig å bli gransket og vurdert. Tilsyn treffer oss leger midt i flinkhet og vår faglige forfengelighet. Det er imidlertid viktig å si at Helsetilsynet har et virksomhetsperspektiv, og forsøker ha en stor grad av bevissthet om de dilemmaer og ofte vanskelige betingelser den enkelte lege står i. Vi skal først og fremst forsøke hjelpe den enkelte virksomhet til forbedring, ikke ramme behandlere som oftest gjør så godt de kan.
Personlighetsfungering
Buer Christensens entusiasme og engasjement er ikke på noen måte begrenset til oppfølging av LIS og gode kollegafelleskap. Gode pasientmøter, fagutvikling og forskning er høyt prioritert. Det er for tiden særlig personlighetsfungering som opptar han.
- Personlighet og personlighetsfungering er et stort felt. Jeg har kanskje en litt annen vinkling enn mange andre når jeg snakker om det. Jeg har alltid synes dette feltet har fremstått komplisert for oss leger. Psykologenes har mye mere kunnskap om personlighetsutvikling og normalpsykologi. Samtidig erfarte jeg at mennesker med nedsatt personlighetsfungering opplever seg nederst i hierarkiet av psykiske lidelser. Folk vil heller ha PTSD enn en personlighetsforstyrrelse, for å si det sånn.
Han synes at den dimensjonale tenkningen som vektlegges i den alternative modellen i DSM 5 og i ICD 11er mere intuitivt riktig enn hvordan man har tradisjonelt har utredet og diagnostisert mennesker med personlighetsforstyrrelser. Det er i den dimensjonale tenkningen personlighetsfungering har fått en sentral plass, som et mål på alvorlighetsgrad av personlighetsforstyrrelser.
- Personlighetsforstyrrelser egner seg ikke for kategorisk tekning, men er dimensjonale fenomener. Det er her personlighetsfungering kommer inn.
I akuttpsykiatrien har han møtt mange pasienter som ikke vet hva det innebærer å ha utfordringer knyttet til redusert personlighetsfungering.
- I somatikken får man nok bedre informasjon om en sykdoms alvorlighet og prognose. Vi er dessverre ikke så gode til dette i psykiatrien, i hvert fall ikke hos oss. Jeg møter mange mennesker som har fått diagnostisert en personlighetsforstyrrelse, som jeg erfarer har lite kunnskap om hvorfor de har fått denne. Disse pasientene mangler således helt sentral kunnskap om egen helse. Jeg mener nok at den tradisjonelle kategoriske tekningen om disse lidelsene i noen grad har stått i veien for hensiktsmessig kunnskapsdeling. Den nye tilnærmingen, der personlighetsfungeringen står sentralt, gir oss muligheten til å gjøre noe med dette.
Buer Christensen mener diagnoser er brukbare, men at en diagnose har klare begrensninger.
- Psykiatriske diagnoser har minst fire bruksområder. 1. De skal fasilitere kommunikasjon. 2. De skal informere innhold i behandling. 3. De skal si noe om forløp og prognose og 4. De skal skille ut de som trenger behandling, og på hvilket nivå tilstanden skal behandles.
Diagnoser har sine bruksområder, men kun å stille en diagnose holder ikke i møtet med mennesker med utfordringer knyttet til personlighetsutfordringer.
- En dimensjonal forståelse av personlighetsfungering er hensiktsmessig fordi den på en helt annen måte enn kategoriske diagnoser tilbyr et språk for det som er vanskelig som pasienten forstår og kjenner seg igjen i. Jeg vil si at den dimensjonale forståelsen legger til rette for epistemisk tillit.
Personlighetsfungeringens fire skruer
Buer Christensen er opptatt av å bruke et språk som øker muligheten til å forstå.
- Artikkelen i Tidsskriftet er et uttrykk for et slikt ønske. Der brukte jeg et bilde om en motor med fire hovedskruer.
Erfaringsmessig fungerer bildet godt å møte med pasientene.
- Når jeg snakker om at vi må jobbe for å skru til en eller flere av skruene, skjønner pasienten hva jeg mener, og de opplever ikke bildet som nedverdigende eller stigmatiserende. Vi har nemlig alle mer eller mindre løse skruer. Pasientene trenger et kart som stemmer bedre overens med terrenget, for å si det sånn. Å snakke om personlighetsfungering, gjerne ved hjelp av skruemetaforen, gir mening. Pasientene opplever at forklaringen er validerende, og de får hjelp til å se sammenhengene. Jeg pleier også å forklare at mestringsmåtene deres var adaptive i barndommen, man har blitt maladaptive i voksen alder. Deres dysfunksjonelle handlingsmønstre har som regel en god forklaring og ofte en naturlig følge av hva folk har opplevd. Det er en viktig del av faget vårt - å kunne bistå mennesker i å få økt forståelse for egne utfordringer.
Ønsket om å øke forståelse er en sterk motivasjon hos Buer Christensen når han holder foredrag for andre fagpersoner. Han ønsker å spre forståelse for hvordan mennesker med utfordringer knyttet til personlighetsfungering trenger å bli møtt.
- Mitt hovedbudskap er at folk gjør så godt de kan. Jeg håper å bidra til at denne pasientgruppen kan sees i et varmere lys – på samme måte som vi alle kan trenge å ses i et varmt lys. Før så man på personlighetsforstyrrelser som noe som utviklet seg fra ung alder og forble livet ut. Nå vet vi at det er mulig å utvikle en «late onset» personlighetsforstyrrelse. For eksempel kan det skje noe hos et menneske som blir forlatt av en partner eller mister jobben, altså strukturer som har vært opprettholdende for god fungering. Det sier noe om at personlighetsfungering er mye mer dynamisk enn det vi tidligere trodde. Jeg vil gjerne få være en talsperson for at vi i mindre grad snakker om «vi og dem» og skaper så stor avstand til mennesker med utfordringer knyttet til personlighet. Mye her i livet handler om flaks og uflaks. Jeg pleier å si at om man er så heldig å ha fått utstyrt med en viss mengde empati, så forplikter det.
Orden i sysakene
Buer Christensen synes det er uheldig at overleger ikke systematisk læres opp i veiledning.
- Overleger blir ikke lært opp til å veilede. Man er nødt til å finne ut hvordan man gjør det underveis. Det blir for tilfeldig. En mer systematisk opplæring i klinisk veiledning og supervisjon ville være en annerkjennelse av hvor krevende faget vårt er, og hva det gjør med oss.
Mennesker er i stadig utvikling og endring, og Buer Christensen mener utdanning og veiledning må være en kontinuerlig prosess. Og så mener han at psykiatere er nødt til å jobbe systematisk selv om dagene er travle. Det er en lærdom han jobber for å videreformidle til LIS.
- Man danner seg en hypotese i møtet med en pasient, og så behandler man ut ifra den hypotesen. Underveis må man stoppe opp og evaluere. Hvis behandlingen ikke fungerer, hva er det som er problemet? Stemmer ikke hypotesen? Er behandlingen feil? Har vi ikke lest journalen grundig nok? Har vi ikke snakket nok med pårørende? Med pasienten? Skal vi gjøre en god jobb, men vi være interesserte, entusiastiske og systematiske. Vi må ha orden i sysakene. Og bruke tiden godt.
Å være viktig for folk og å næres av å hjelpe, er ikke uvanlig blant behandlere.
- Men det er viktig å være klar over at det er sånn, for en slik motivasjon gir også både en risiko for å bli utbrent, og for ikke å gi riktig behandling. I psykoterapeutisk arbeid sier man gjerne at man skal være tilgjengelig og overflødig på samme tid, men at det å bli overflødig på sikt kan være et mål. Det fordrer bevissthet omkring egne blinde flekker. Det er nødvendig å reflektere over hvem man er til enhver tid og kjenne sine grenser og sin sårbarhet.
For Buer Christensen har det vært viktig å finne rom for refleksjon og egenutvikling.
- Årene på IGA betydde mye. Og for meg er det å skaffe meg ny kunnskap helt sentralt. Å ha fått det privilegiet å kunne forske har for min del vært nærende i hverdagen.
Akuttpsykiatrien som arbeidsplass
Det er mange grunner til at Buer Christensen har blitt i akuttpsykiatrien i over 20 år.
- Vi er fritatt for mange av de kravene man opplever på DPS. Akuttplikten gjør at vi må ta imot pasienter, og det er klart det er en ulempe å alltid måtte ha ledige plasser, men vi har også frihet til å vurdere hvem som trenger litt lengre tid, og trenger ikke forholde oss til pakkeforløp.
Han mener akuttpsykiatrien er undervurdert som arena for terapeutisk arbeid.
- Det vi tilbyr, er intensivbehandling. Døgnkontinuerlig observasjon, godt samarbeid med pårørende og daglige samtaler med pasienten gir oss mulighet til å kunne få til mye, og det at pasientene kommer til oss i krise gir oss ofte et mulighetsvindu der mye kan gjøres på kort tid. Vi kan også bestemme mye selv når det gjelder hva og hvordan vi gjør ting. Og mange pasienter blir bedre mens de er hos oss. Det er en grunn til at de er kommet i krise; vi er litt kaospiloter, og med tverrfaglig innsats er det ofte mye vi kan hjelpe med. Ikke minst kan vi gi mennesker en god erfaring i møtet med en del av helsevesenet mange har en litt uheldig oppfatning av
Når LIS1 er i tredelt turnus, er Buer Christensens erfaring at mange får øynene opp for hva akuttpsykiatri egentlig er.
- De har i liten grad vært eksponert for psykiatri gjennom studiet, særlig utenlandsstudentene. Det merker vi godt når de kommer til oss. Mange blir svært positivt overrasket når de oppdager hva faget egentlig innebærer.
Erfaringen har gjort at Buer Christensen og kollegene i Arendal har begynt å planlegge et prosjekt.
- Det er helt på planleggingsstadiet ennå, men tanken er å invitere utenlandsstudenter fra vårt område til fagsamlinger når de er hjemme i ferier for å vise fram psykiatrien på et mye tidligere tidspunkt. Vi har allerede forankret idéen hos ledelsen og klinikerne, og etablert en liten ressursgruppe av studenter, så vi har god tro på at vi skal få til noe bra.