Eivind Aakhus, red.
ECT – og andre nevrostimulerende behandlingsmetoder
264 s. Nasjonalt senter for aldring og helse, 2026. Pris NOK 449
ISBN 978-82-8470-020-5
Eivind Aakhus er fagsjef for psykisk helse i Nasjonalt senter for aldring og helse.
Klinisk har han jobbet med elektrokonvulsiv terapi (ECT) i mange år, og han er også fagrådsleder i Fagrådet til Nasjonalt kvalitetsregister for elektrokonvulsiv terapi. Det er dette engasjementet som avstedkom ideen om en lærebok på norsk om ECT. På tross av mange internasjonale lærebøker som er gode innen faget, ser han at det er en oppgaveglidning innenfor faget med andre faggrupper involvert i behandlingen som er mindre glad i å lese engelsk litteratur. Resultatet er blitt den første norske læreboka om ECT på norsk (og den eneste på et av de nordiske språkene) med Aakhus som redaktør: «ECT – og andre nevrostimulerende behandlingsmetoder» utgitt på Forlaget aldring og helse – akademisk.
Fra unnfangelse av ideen til utgivelse tok det totalt 3 år; 1 år med ide og prosjektsøknad, og så 2 års arbeid med forfattergruppen. Aakhus er full av lovord om samarbeidet med Forlaget aldring og helse, og beskriver prosessene med håndtering av medforfattere, skriveprosess, språkvask og det juridiske som veldig fin. Men han har likevel en klar oppfordring dersom andre går med en bok i magen; å bruke et større forlag som har ressurser til å markedsføre boken etter utgivelse. Bokmarkedet er trangt og det kan være vanskelig å nå gjennom. Et større forlag kan pleie kontakter ved universiteter og høyskoler, og sikre at boken står i hyllene til de store bokbutikkene.
Samarbeidet med medforfatterne beskriver Aakhus som positivt. Han kontaktet kollegaer han visste kunne mye om ECT, og opplevde en strøm av positive tilbakemeldinger. «95% av de forespurte svarte Yes, det vil jeg være med på, takk for at du spør!» forteller Aakhus entusiastisk. Han utarbeidet en skisse til kapitler med Royal College of Psychiatrists «ECT Handbook» som inspirasjon, og inviterte deretter alle medforfatterne til et møte hvor struktur og arbeidsoppgaver ble fordelt. Som redaktør synes han det var veldig spennende å jobbe med materialet som ble innsendt. Det var imidlertid uvant for han å ta rollen som en litt «bossy, bitchy» redaktør som ga tilbakemeldinger om at tekst måtte kortes ned, at dette hadde han forandret osv. Men erfaringen var at det ble tatt godt imot, og det var en felles holdning blant medforfatterne om at dette skulle bli bra.
I en slik prosess kommer man ikke utenom økonomi. I samarbeid med Bipolarforeningen fikk de økonomisk støtte hos Stiftelsen Dam, som dekket språkvask og honorering til medforfattere, mens resterende penger spyttet Aldring og Helse i. Aakhus tror det er solgt ca 200-250 eksemplarer av boken, i tillegg kan den lastes ned som en gratis PDF-fil. Han får ingen royalties når boken selges, og Aakhus konstaterer at han er ikke blitt millionær etter utgivelsen. Han ville imidlertid ikke nølt med å bli med på å utgi en ny bok, dog med et større forlag, og han ser for eksempel at en ny lærebok i alderspsykiatri kunne vært på sin plass.
Med et tilbakeblikk på hele prosessen, oppsummerer Aakhus det han er mest fornøyd med og det som var mest krevende. Han er mest fornøyd med at boken faktisk ble realisert, og at den språklig henger sammen. Han trekker fram kapittel 17 «ECT – informasjon til pasienter, pårørende og andre interesserte» og den siste utbrettbare siden med et karakteristisk EEG ved ECT på, som han er spesielt fornøyd med. Den største utfordringen beskriver han som «the devil is in the details», og mener med det å håndtere detaljer, og kommunisere behov for innstramming og rydding av tekst til medforfattere. Kapittel 13 «Lovgrunnlaget for ECT-behandling» måtte også revideres i siste liten, da den nye lovendringen trådte i kraft 01.06.26 (lenke).
Avslutningsvis utfordres Aakhus på om det virkelig er behov for lærebøker i dag, når en overflod av informasjon er tilgjengelig bare et tastetrykk unna. Aakhus svarer et tydelig ja på det. Han utdyper at en lærebok gir en mulighet for å gi et overordnet perspektiv på temaet, noe en artikkel vanligvis ikke får til. En lærebok vil også i større grad kunne dra linjer over tid og reflektere over historien, i motsetning til i en artikkel hvor det ofte blir mer stikkordspreget. Å ha en norsk lærebok, ikke minst om lovgrunnlaget, er helt sentralt, da det er noe av det som avviker mest fra internasjonale lærebøker. Læreboken forsvarer fortsatt sin plass argumenterer Aakhus, men erkjenner at f.eks. Co-pilot kan lage en 10-siders oppsummering av noe de har brukt 200 sider på å beskrive. Men det blir da viktig å framholde og understreke at det boklige innholdet er kvalitetssikret, i motsetning til KI-generert innhold. Noe som leder til et annet stort tema om KI og hvordan psykiatere skal håndtere og forstå komplekse tekster, men det får vente til kanskje noen andre psykiatere utgir en bok om det?
Med det takker vi Aakhus for praten.
En tidligere samtale med Aakhus i begynnelsen av bok-prosessen kan leses her.
Boka er anmeldt i Tidsskriftet og i det svenske tidsskriftet.
Boka er tilgjengelig her.