I dag er Eivind Aakhus fagsjef for psykisk helse ved Nasjonalt senter for Aldring og helse. Den jobben har han hatt siden desember 2022. Før det var han avdelingsoverlege ved alderspsykiatrisk avdeling ved Sykehuset Innlandet i 20 år.
Norsk lærebok om ECT
Etter først å ha lagt inn gjentatte forbehold om at de fremdeles er tidlig i prosessen, og at prosjektet foreløpig bare er på planleggingsstadiet, er det ingen grunn til å tvile på engasjementet og viljen til gjennomføring hos psykiater Eivind Aakhus. Så det blir nok en fagbok om ECT i Norge etter hvert.
- Det finnes en gammel bok som industrien stod bak. Mange sentrale personer bidro. Men det er 25 år siden. Det er på høy tid med en ny, mener Eivind.
Han kjenner til at det finnes mye god litteratur internasjonalt. Særlig fra engelskspråklige land som USA, England og Australia.
- Bøkene er gode, men de beskriver ikke en norsk virkelighet. Både lovverk og klinisk praksis er annerledes her, for ikke å snakke om brukerperspektiv og – medvirkning. I vår bok ønsker vi å ivareta disse perspektivene, forteller han.
Boken vil ikke bare ta for seg ECT-behandling, men også andre nevrostimulerende metoder, som rTMS og tDCS.
Eivinds ønske for den nye boken er å gi oppdatert kunnskap om et fagfelt i bevegelse. Slik han ser det, vil de nye metodene gi psykiatere et utvidet repertoar når det gjelder behandlingstilbud.
- Både klinikere og administratorer trenger anbefalinger om hvordan praksis bør være. En norsk fagbok er etterlengtet blant kolleger i feltet, mener Eivind.
Eivind mener at sammen med det nye ECT-registeret er en fagbok en god måte å møte den kritikken ECT-behandling og fagpersoner i feltet har fått i media på.
- Da VG spurte hvor mange som behandles med ECT på nødrettsindikasjoner, var det litt sånn «tenk på et tall». Sånn kan vi ikke ha det. Da må vi jobbe for å bedre kvaliteten, mener Eivind.
Også Sivilombudsmannen og FNs menneskerettighetskommisjon har kritisert norsk ECT-praksis. For Eivind har kritikken vært motiverende for videre kvalitetsarbeid.
ECT-registeret
Noen ære for etableringen av ECT-registeret vil han ikke ha. Isteden vil han rose kollega Ute Kessler i Bergen.
- Utes bidrag til etableringen har ikke blitt løftet fram tilstrekkelig, synes jeg. Hun har holdt i trådene hele veien og gjort en fabelaktig jobb. Hun er klar i hodet og systematisk. Uten henne, intet register. Hun er rett og slett gull verdt, mener han.
Eivind er også begeistret for ansettelsen av Hallvard Lund- Heimark og Kristine Krokli.
- De er to unge og dynamiske mennesker. Kristine er dyktig og systematisk, og Hallvard er en kollega som går «all in» i det han driver med. Det er også en styrke at han jobber 50% i klinikken. Jeg har store forventninger til dem og registeret.
Sitt eget bidrag toner han ned.
- Jeg har ikke holdt i noen tråder, men blitt mere dratt hit og dit. Jeg har en stygg tendens til å si ja til ting.
Ja-mannen og Helsedirektoratet
At Eivind Aakhus, til tross for beskjedenhet på egne vegne, har vært en viktig person i arbeidet med kvalitetsforbedring innenfor ECT-feltet, er det likevel liten tvil om.
Da Helsedirektoratet publiserte nasjonal retningslinje for ECT-behandling i 2017, hadde Eivind vært en svært sentral person i arbeidet med utarbeidelsen.
- Det var ikke mange retningslinjer for ECT-behandling i verden på det tidspunktet. Det fantes en Critical appraisal fra NICE og noen retningslinjer utarbeidet av profesjonelle interesseorganisasjoner. At offentlige helsemyndigheter engasjerte seg i arbeidet med å lage retningslinjer var banebrytende og nytt, husker han.
Retningslinjene fra 2017 har vært viktige i arbeidet med opprettelsen av ECT-registeret.
- Målbare aktiviteter fra retningslinjen er valgt ut for å registreres i det nyetablerte ECT-registeret, forteller Eivind.
Den engasjerte alderspsykiateren har også vært sentral i utarbeidelsen av Helsedirektoratets faglige råd ved psykiske lidelser hos eldre.
Når han har vært ute blant kolleger i kurs- og foredragssammenheng, har det gått opp for han at dokumentene han hatt vært med på å utarbeide faktisk er i bruk i klinisk praksis. Det gjør han glad.
- At arbeidet jeg har bidratt i er nyttig for klinikere, er veldig hyggelig. Jeg må si at det også har vært veldig fin erfaring å jobbe med alle de mange dyktige menneskene i Helsedirektoratet. Jeg har opplevd dem som engasjerte og interesserte i å lytte til hva klinikere har å si. Vi har jo et felles mål – bedre helsetjenester, sier han.
Nevrostimulerende behandling
Eivind tror at ECT vil være den dominerende nevrostimulerende behandlingen i mange år framover. Samtidig ser han at de nye metodene innebærer en mulighet for å tilby nevrostimulerende behandling til flere enn dem som er aktuelle for ECT.
- ECT overgår både medikamenter og de andre to metodene i effekt, men har en smal målgruppe, forteller han.
Han forteller at ved Stanford University er det gjennomført en studie hvor rTMS har vist remisjonsrater på linje med ECT.
- Det blir spennende å se om resultatene kan reproduseres, sier han.
Hittil har rTMS og tDCS vist remisjonsrater på 25-30% og responsrater på 30-40%, altså lavere enn ved ECT. Men andre anvendelsesområder kan gi økt bruk. Andre anvendelsesområder eller reproduksjon av funnene fra Stanford vil kunne gjøre TMS til et alternativ i den vestlige verden. Behandlingen krever ikke narkose og kan gjøres poliklinisk eller ved innleggelser på en uke isteden for fire som ved ECT.
- Apparaturen er dyr ved innkjøp, så rTMS vil trolig være mest aktuell for rike land. Etter innkjøp, koster ikke hver behandling så mye.
Når det gjelder anvendelsesområder for rTMS, har Eivind mange idéer.
- Det finnes grupper som av ulike årsaker ikke er kandidater for ECT-behandling. Mennesker med høye krav til kognitiv fungering som takker nei til ECT av redsel for bivirkninger, for eksempel.
ECT-behandling har kognitive bivirkninger. Hos de fleste går disse over i løpet av noen uker, men noen ytterst få får permanente hull i sine personlige minner. Tilsvarende bivirkninger er ikke vist ved rTMS eller tDCS. I motsetning til ECT, kan tDCS også gis som hjemmebehandling, og er trygg for gravide eller andre som ikke ønsker medikamenter.
Nyere forskning har vist at bedringen etter nevrostimulerende behandling fortsetter i 1-2 måneder etter avsluttet behandling.
- Vi tror forklaringen ligger i endret nevroplastisitet og forandringer i transmisjon, forklarer Eivind.
Personlige erfaringer
Tidlig i sitt arbeidsliv på Sykehuset Innlandet opplevde Eivind å møte en innlagt mann i begynnelsen av åttiårene. Mannen var skrøpelig og på sykehjem, og innleggelsen skjedde derifra. Han hadde sluttet å ta til seg næring, og kommuniserte ikke lenger.
- I avdelingen ble det en stor diskusjon. Noen lurte på om det var slutten på livet til den eldre mannen – om han rett og slett hadde levd lenge nok. Så dukket spørsmålet opp om mannen kunne være deprimert. Han hadde en kjent bipolar lidelse. Min gode kollega Svein Martin Luth hadde ansvaret for ECT-behandlingen på Reinsvoll den gangen. Han lanserte tanken om at mannen hadde en psykotisk depresjon. Vi bestemte oss for å prøve ECT-behandling. Mannen hadde en oppvåkning av en annen verden. Etter det kom han til vedlikeholdsbehandling hos oss i mange år til han var nitti.
Kollega Svein Martin Luths store engasjement og møter med eldre mennesker med depresjoner, bidro til at Eivind begynte å interessere seg for ECT for alvor. Han minnes med glede besøket på Sykehuset Innlandet av John Tiller fra Australia.
- Det var en morsom og vital periode. Tiller kom for å vise oss en ny måte å dosere strøm på, en annen form for stimulustitrering. En pasient hadde sagt ja til å la Tiller demonstrere på han med kolleger til stede. Vi arrangerte et seminar, og Tiller behandler pasienten i påsyn av 15 deltakere. Det var som å være i et maleri fra gamle dager, smiler Eivind.
Demonstrasjonen og stimulustitreringen var så vellykket at Eivind, som da var avdelingsoverlege ved Sykehuset Innlandet, innførte den nye måten. Alternativet, som de gikk bort i fra, var en aldersbasert metode.
- Den nye metoden fanger bedre opp pasienter med annerledes krampeterskel. Vi var veldig fornøyde med den nye metoden. Vi unngikk å gi ineffektiv behandling og vi unngikk å overstimulere pasienter med den økte risikoen for kognitive bivirkninger det innebærer, forteller han.
tDCS
For to år siden, i januar 2021, hadde Eivind polikliniske konsultasjoner med tre nye pasienter som alle hadde ulike former for afasi. Han måtte sette seg inn i språkforstyrrelser, en problematikk han mener psykiatere generelt sett kan lite om.
- Jeg fant etter hvert fram til overlege Petter Bekkhus-Wetterberg på Oslo Universitetssykehus. Vi kom fram til at to av de tre pasientene hadde primær progressiv afasi knyttet til enten frontotemporal demens eller Alzheimers sykdom, forteller Eivind.
Behandlingstilbudet til pasienter med denne problematikken er sparsomt. I litteraturen fant Eivind beskrivelser av at likestrøm kunne ha effekt. Han kontaktet da divisjonsdirektør Benedicte Thorsen-Dahl, som også er psykiater, for å se nærmere på muligheten for å gi pasientene et slikt tilbud.
- Benedicte er alltid positiv til faglige forbedringer. Det endte med at jeg meldte inn idéen til Nye metoder og inkluderte depresjon og slagindusert afasi i tillegg, forteller Eivind.
Bestillerforum for Nye metoder fanget opp forespørselen, og inviterte Folkehelseinstituttet til å gjøre en forenklet metodevurdering.
- Jeg ble invitert inn i arbeidet. Det var virkelig en superkompetent gruppe, forteller han.
Istedenfor en forenklet metodevurdering, ble det gjennomført en fullstendig. Vurderingen endte med en anbefaling i desember 2022.
- tdsc ble anbefalt som en alternativ behandling ved depresjon og ved slagindusert afasi. Men ikke ved primær progressiv afasi som var mitt utgangpunkt, sier han.
Erfaringen var likefullt utelukkende positiv.
- Det var utrolig morsomt å oppleve at en klinisk idé ble til nasjonal praksis i løpet av to år, sier den engasjerte ja-mannen og psykiateren.