Om utbrente psykiatere

Personlighetstrekk som høye krav til seg selv, utilstrekkelig evne til å si nei og ta hensyn til egne behov, høy grad av sosial samvittighet, varhet for andres reaksjoner og holdninger og stort behov for anerkjennelse øker risikoen for utbrenthet. Viktige miljøfaktorer som disponerer for utbrenthet, er stort arbeidspress over lang tid, spesielt hvis dette er forbundet med stadige skiftninger i arbeidsorganisasjonens struktur, ledelse og mål, samt liten kontroll med egne arbeidsoppgaver. Arbeid som ofte kan innebære mye kritikk og bebreidelser fra andre, typisk for mange psykiatere som arbeider i avdelinger hvor det er mye vold som må håndteres og tvang noen ganger er uunngåelig, øker også risikoen for utbrenthet. Et tilleggsmoment er nok også at mange med personlighetstrekk som disponerer for utbrenthet, velger helse- og
omsorgsyrker.

I en artikkel publisert online i American Journal of Psychiatry av Richard B. Summers og medarbeidere , oppsummer forfatterne kunnskapen om utbrenthet per 2020. Oversikten følges også opp av en leder om temaet med tittelen «Elefanten i rommet».
Forfatternes og andres erfaringer kan oppsummeres som følger:

1. Utbrenthet er en smertefull og ensom opplevelse som involverer diffuse kroppslige symptomer, psykiske plager, utmattelse og en opplevelse av redusert effektivitet. Tilstanden har en snikende begynnelse og kommer overraskende på mange leger. Tilstanden medfører tap av meningen med arbeidet, eventuelt demoraliseringssyndrom, ofte en opplevelse av begrenset autonomi og nesten alltid et tap av tilknytning til fellesskapet. Tilstanden kan komme til uttrykk på ethvert tidspunkt i karrieren.
2. Samtidig er utbrenthet en måte å snakke om problemer i arbeidet som oppfattes som mer legitim og mindre stigmatiserende enn å klage. Dette viser den medisinske kulturs begrensede rom for å dele negative følelser. Men utbrenthet rammer ikke bare ikke bare yrkesutøvelse. Også relasjoner til andre, kanskje spesielt partner eller ektefelle, lider.
3. Utbrenthet er en risikofaktorer for å utvikle psykiske problemer slik som depresjon, angstlidelser, rusmisbruk, PTSD og kognitiv svekkelse. Men utbrenthet er ikke synonymt med f.eks. depresjon eller PTSD.
4. Utbrenthet rammer legegrupper ulikt. Blant psykiatere tyder forskningen på at det er øket risiko for utbrenthet blant kvinner, yngre leger og de som opplever mindre grad av autonomi i arbeidet. Også langvarig arbeid med alvorlige kroniske sykdommer med stort lidelsestrull og høy forekomst av død, øker risiko
   for utbrenthet. I hvilken grad utbrenthet rammer psykiatere i større eller mindre grad enn andre spesialiteter er uavklart.
5. Det er ingen enkel løsning på problemet utbrenthet. De årsakene som er anført over tilsier at det vil være nødvendig både å se på arbeidsmiljøet inklusive støtte fra kolleger og større toleranse for å dele opplevelser av utbrenthet, organiseringen av drift og psykiaterens rolle, lederes kunnskaper og væremåter og ikke minst på nytt vurdere hvordan kollegastøtteordningen fungerer i dag. Antagelig er det også nødvendig at psykiatere som gruppe viser sivilt mot og gjør felles sak mot dagens misbruk av psykiatere. Se leder i dette nummeret av Psykiateren.
6. For å unngå utbrenthet er det viktig ikke bare å vie hele sitt liv til legegjerningen. Lege Olaf Gjerløw Aasland oppsummerer norsk forskning slik: De legene som ikke bare er opptatt av medisin, synes å ha det bedre enn sine ensporete kolleger. En såkalt «kulturindeks» bestående av komponenter som lese ikke-medisinsk litteratur; spille et musikkinstrument; spille i orkester eller synge i kor; antall besøk på kino, teater og konsert samt trening og annen fysisk aktivitet, korrelerte positivt med både jobbtilfredshet og generell tilfredshet. Utbrenthet var tilsvarende mye sjeldnere hos disse.