Vi er vant til å betrakte dataspill i lys av forskningen på spillavhengighet. Men spørsmålet er om dataspill også kan ha positive effekter, f.eks. samme effekter som bøker? I en masteroppgave analyserte Daniel Soelseth fire spill, som alle på ulike måter handlet om sorgen etter et dødsfall (1).
Eksempler som gis er en families opplevelse fra det ene barnet ble alvorlig kreftsykt og fram til det døde tre år senere, bare fire år gammelt. Andre spill kan ha fokus på ulike typer dødsfall og hvordan spilleren gradvis må klare å håndtere sine egne følelser. Et spill tar utgangspunkt i hevntanker knyttet til krig (som spillet starter med). Gradvis får man vite at det ligger noe mørkere bak hevntankene, som sjalusi mellom to søstre, eller en barndom preget av overgrep og slaveri.
Handingsscenene bygger ofte rundt å drive historien videre, mens samtalene finner sted i såkalte «cutscenes», filmklipp som fungerer som overgangsscener mellom ulike nivåer i spillet. Alle disse spillene legger opp til at spilleren må reflektere over karakterenes følelser gjennom dialoger og valg. Spilleren blir direkte involvert gjennom for eksempel å bestemme når karakterene skal velge å prate om sorgen. Man kan også lære hvordan man skal angripe tekster for å skape mening (literacy). Empiriske data gir støtte til at denne type spill kan bidra positivt til psykiske helse hos barn og tenåringer (2, 3).
Det er neppe tvil om at for mye dataspill kan ha negative effekter, men kan dataspill utviklet med lignende fokus som for barn, ha positiv effekt også hos voksne? Det er absolutt tenkelig. Det er riktignok foreløpig relativt lite empiriske data for voksne. Men de publikasjoner som foreligger, bl.a. ved behandling av psykiske lidelser hos soldater etter krigstraumer (4), indikerer alle at noen dataspill kan ha positive effekter på psykisk helse (5). Det er derfor sannsynlig at en del dataspill kan bli et nytt terapeutisk verktøy i behandling av psykiske lidelser også hos voksne. Følg med!
1. Daniel Soelseth er norsklektor og master i digital kommunikasjon og kultur.
2. Koves-Masfety V, et al. Soc Psychiatry Psychiatr Epidemiol 2016 Mar;51(3):349-57
3. Granic I, et al. Am Psychol 2014 Jan;69(1):66-78.
4. Carras MC et al. Soc Sci Med 2018; Nov;216:124-132.
5. Ferrari M, et al. JMIR Res Protoc 2020 Jun 24;9(6):e13834