Norsk psykiatrisk forening

Aktuelle saker

Det handler om det å være menneske

Npf har gjennom høsten gjort en rekke intervjuer med psykiatere. Gjennom å vise fram bredden i faget vårt, håper vi å kunne inspirere LIS´er og øvrige kolleger til fortsatt arbeid som psykiatere, samt bidra til at psykiatere selv kan vise hva en psykiater er. Årets siste intervju er med Jan Ivar Røssberg, som har tatt seg tid like oppunder jul til å fortelle om sitt engasjement i psykiatrifeltet.
Anne Kristine Bergem
22. desember 2022
Jan Ivar Røssberg
Jan Ivar Røssberg er en aktiv og engasjert psykiater med mange jern i ilden. I julen gleder han seg til tid med familien. Foto: Anne Kristine Bergem.

Cand. med fra Universitetet i Oslo, 1995

Ph.d. fra 2005 om tematikken miljøterapi og postatmosfære i psykiatriske sengeposter

Spesialist i psykiatri fra 2007

Nåværende arbeidssted: Overlege på seksjon for behandlingsforskning ved Oslo universitetssykehus og professor ved Universitetet i Oslo.

Tidlig ansvar og engasjement

Jan Ivar Røssberg er svært glad i jobben sin. I over 25 år har han arbeidet ved Oslo universitetssykehus og ved Universitet i Oslo. Om tanken på å bytte jobbe har dukket opp iblant, har det i så fall vært i korte blaff. Rom for å feste seg har det ikke vært for den typen tanker, da nye utfordringer og interesser kontinuerlig har fylt opp hodet og hjertet til den engasjerte psykiateren. Han gleder seg fortsatt til hver arbeidsdag.

Psykiaterlivet startet på Ullevål i 1997. Da lot han seg inspirere og utfordre av Per Vaglum, Stein Opjordsmoen og Svein Friis, som alle var hans veiledere.

- Situasjonen på slutten av 90-tallet var litt som nå, forteller Jan Ivar. -Det var ikke lett å få tak i leger i psykiatrien. Jeg husker jeg ble spurt om å bli konstituert overlege etter svært kort tid. På Ullevål sykehus, som det het den den gangen, var det også medisinstudenter. Kun uker etter at jeg begynte fikk jeg ansvaret for å ta imot en gruppe.

Selv om han tidlig fikk mye ansvar, lot ikke den unge konstituert overlegen seg avskrekke, snarere tvert imot. Undervisning har vært en del av livet hans siden.

Han kom også raskt inn i forskning, og tok sin Ph.d. i 2005. Professor ble han tidlig, og i mange år har han veiledet stipendiater. 12 personer er veiledet fram til doktorgrad og åtte er underveis. Selv har han omtrent 140 vitenskapelige artikler på publikasjonslisten sin.

Alternativ bakgrunn

At Jan Ivar er blitt vitenskapsmann, lå ikke alltid i kortene. På ungdomsskolen var han opptatt av alternativ medisin, healing og homeopati. Interessen omfattet også klarsynthet og astrologi. Han har fremdeles sitt eget horoskop liggende hjemme. Det er på flere sider og ble stilt for mange år siden. På spørsmål om det som står der stemmer, rister han leende på hodet.

På videregående ble han fascinert av New Age-bevegelsen, og tro det eller ei, han har flere hyllemetere med New Age bøker fra den tiden. Etterpå studerte han homeopati.

- Jeg begynte faktisk å studere fysikk for å bevise at homeopati virker, forteller han. Det ble med halvannet år.

Da han etter hvert begynte å studere medisin, var det med en uttalt motstand mot skolemedisinen. Han forventet å møte mennesker som uten egne refleksjoner passivt tilegnet seg kunnskap. I en utgave av studentavisa Æsculap fra 1990 skrev han et brennende innlegg til forsvar for homeopati.

- Egentlig inneholdt innlegget bare kritikk av skolemedisinen, reflekterer han. -Jeg argumenterte ikke så mye for homeopati. Er det ikke sånn det ofte er? Vi rakker ned på det vi er uenig i isteden for å argumentere for vårt eget syn, sier han retorisk.

Erfaringene fra denne tiden har vært nyttig å ha med seg senere i livet.

I løpet av medisinstudiet ble han «omvendt». Medstudentene viste seg å være empatiske og reflekterte mennesker som ville pasientene vel. Jan Ivar er klar over at det selvsagt skjer feil og at handlinger kan få utilsiktede konsekvenser i psykisk helsefeltet.

- Likevel, de aller, aller fleste av de kollegaene jeg har møtt har virkelig et genuint ønske om å hjelpe mennesker som sliter, sier han bestemt.

Helhetlig menneskesyn

Psykiatriundervisningen i studiet inspirerte Jan Ivar. Han syntes spesielt den helhetlige tilnærmingen var interessant.

- Psykiatri handler om samfunnet, om sosioøkonomiske forskjeller og psykologi, og ikke bare biologi, sier han. Han ble opptatt av placeboeffekter, motoverføringsreaksjoner og leste Kringlen med stor iver.

Psykoedukasjon og pårørendeinvolvering er også blitt viktig for Jan Ivar.

- Personer som har en sykdom må få nok kunnskap om sykdommen til å leve med den, sier han engasjert.

Han har også vært opptatt av å inkludere familien til mennesker med psykiske lidelser.

- Psykiatrien har gjort mye fælt mot pårørende, mener han. – Alt snakket om «kalde mødre», «dobbeltkommunikasjon» og deler av atferdsterapien man har holdt på med. Det har vært en stor belastning for familiene. Heldigvis har mye forandret seg.

Stemme i media

For noen år tilbake raste debatten i media omkring medikamentfrie behandlingstilbud etter at daværende helseminister Bent Høie påla helseforetakene å opprette slike. Diskusjonene gikk på flere nivåer, gjerne samtidig, og handlet om alt fra virkningen av antipsykotiske medikamenter til retten til selvbestemmelse og tvang.

Jan Ivar var en av de tydelige psykiaterstemmene i media på den tiden, til tross for at han selv aldri har vært spesielt opptatt av medisiner.

- Min forskning har vært på miljøterapi, postatmosfære, tidlig intervensjon, familiearbeid og psykoterapi, forteller han. – Jeg har alltid vært opptatt av relasjoner og hva i relasjoner som gjør behandling virksom. At jeg deltok i debatten omkring medikamentell behandling handlet i stor grad om et ønske om å stå opp for psykiatrien som fag. Debatten handlet vel mest om alt om psykiatrien som eget fag i medisinen.

Jan Ivar mente at det polariserende begrepet «medisinfrie enheter», som utelukker en behandling som kan være til hjelp for mange, er uheldig. Han har satt seg inn i de harde diskusjonene som gikk på 80- og 90-tallet, og mener de likner på dem som foregår nå.

– Det var akkurat den samme diskusjonen om «for eller mot medisiner». Da endte det nærmest med at vi kastet alle psykososiale tiltak ut med badevannet. Vi må ikke havne der igjen, sier Jan Ivar. -God behandling innebærer et både og - og ikke et enten eller-perspektiv. Medisiner er kun en del av behandlingstilbudet til mennesker med alvorlige psykiske lidelser, understreker han.

Han ble også bekymret for at en antivitenskapelig kultur skulle vinne fram. En del av «motstemmene» forfektet enkle løsninger på svært kompliserte problemstillinger, og det kunne han ikke la stå uimotsagt.

Selv opplevde han at mange kolleger tok kontakt da debatten gikk. De aller fleste uttrykte glede over hans tydelige stemme. Fra enkeltpersoner med pasienterfaring og enkelte brukerorganisasjoner mottok han mange negative meldinger og kommentarer. Faglig uenighet og saklig kritikk lever han godt med. Personangrep synes han er verre.

Psykoterapiforskning

Psykoterapiforskning ligger Jan Ivars hjerte nært. I et pågående prosjekt sammenliknes psykodynamisk terapi og kognitiv terapi.

- Vi har involvert hundre tålmodige pasienter, sier han, og er imponert over viljen til å bidra i forskningen. – Hva er det som virker i terapi? spør han ivrig. – Vi vet en del om at relasjonen mellom terapeut og pasient er viktig, men nøyaktig hva og hvordan vet vi lite om. Det er jeg veldig nysgjerrig på.

Han finner stor glede i Psykoterapiforskningsgruppa han leder ved Universitetet i Oslo. Han representerer selv retningen kognitiv terapi. Foruten han selv er det kolleger med kompetanse innen psykodynamisk terapi, mentaliseringsbasert terapi, metakognitiv terapi og emosjonsfokusert terapi med i forskningsfellesskapet. Det finner han stimulerende og berikende.

– Vi har mange spennende og interessante diskusjoner i gruppa, og jeg er helt sikker på at de ulike retningene har mye å lære av hverandre sier han.

Jan Ivar har kompetanse innen både psykodynamisk terapi og kognitiv terapi. Han er nysgjerrig på hvordan kognitiv terapi kan utvikles videre. Han ønsker at kognitiv terapi skal være «nok», og en terapiretning kolleger ønsker å bli innenfor. Hans erfaring er at mange kolleger gir uttrykk for at å kunne kognitiv terapi ikke er «nok», og at de vil ha noe mer etter noen år. Han undrer seg over om det handler om at de tenker at pasientene ikke får det de trenger, eller om det handler om kollegenes egne behov. Hvis det er det siste, synes han det er litt betenkelig. Han er oppvokst med at det leger skal gjøre er å være praktiske.

– Den eneste oppgaven vi har er jo egentlig bare å hjelpe pasienten med de symptomene i den situasjonen han eller hun er. Hva kan vi gjøre for at denne pasienten skal få det bedre?, spør han.

- Nysgjerrighet er en god egenskap, mener Jan Ivar, og vil oppfordre alle medisinstudenter og unge leger til å være nysgjerrige. I møte med mennesker, tenk alltid på hva du kan lære av dem. Det vil gjøre hverdagen som lege mye mer spennende, oppfordrer han. -Nysgjerrighet vil samtidig bidra til at vi møter den enkelte pasient på en bedre måte.

Han synes kognitiv terapi gir stort rom for nysgjerrighet, og trives bedre med denne formen enn den mer analytiske og tause stilen han erfarte under sin egen utdanning. Han tror også at det har vært store endringer innenfor det dynamiske og analytiske siden hans utdanningstid. Psykodynamisk terapi endrer seg jo også hele tiden.

Jan Ivar legger til et sitat fra Helene Amundsen Lie, «Stol på deg selv som menneske. Tvil på deg selv som terapeut» som overgang til sitt neste råd. Han oppfordrer unge kolleger til å ha stor respekt for å drive terapi.

- Vi må huske at det vi behandler er menneskers tanker, atferd, følelser og relasjoner. Det vil si akkurat det som gjør at vi er mennesker. Da må vi være varsomme, og vi være så sikre vi bare kan på at fordelene med behandlingen vi gir er større enn ulempene. Vi må veie fordeler og ulemper opp mot hverandre, og ikke minst være opptatt av hva som kan være til hjelp for det enkelte mennesker vi møter, sier han alvorlig.

Formidling og undervisning

Sammen med kollegene Unn Haukvik, Randi Ulberg og Erlend Stand Gardsjord driver han også podkasten Psykopoden, som brukes aktiv i undervisningen av medisinstudenter. Noen episoder er kun for studentene, mens andre ligger åpent tilgjengelig for alle. De fire psykiaterne har holdt på i fem år, og har overvunnet all skepsis til formidlingsformen.

- Da vi startet i 2017 var nok studentundervisning ved hjelp av podkast ukjent for mange, men etter hvert som universitetet har sett at det fungerer, har de bidratt til at vi har fått tilgang til et godt studio i Forskningsparken til formålet. Lytterne vil legge merke til at lyden er bedre nå enn i de første episodene, smiler Jan Ivar fornøyd.

Når han ser tilbake på sine år i feltet, er undervisning og formidling det han er mest glad over å ha fått til, og han er fornøyd med å bidratt til mer undervisning om psykoterapi i psykiatriundervisningen på medisinstudiet.

- Medisinstudentene er i likhet med stipendiatene jeg har, kvikke og reflekterte mennesker. Jeg elsker å diskutere med dem, og kan nok av og til provosere litt for å vekke ytterligere engasjement, smiler Jan Ivar. – Jeg får høre hjemme at jeg kan erte på meg en stein. Det stemmer nok litt, ja, ler han.

Privatpersonen

Jan Ivar Røssberg er bestefar til tre, og to til ventes før sommeren.

- Barnearmer rundt halsen og stemmer som roper på «bestepappa» er det fineste jeg kan tenke meg, smiler Jan Ivar. Mye av fritiden brukes på samvær med familien.

Når det ikke er familietid, og han har fri fra jobb, trenger han å trekke seg tilbake. Å finne roen med en god bok hjemme eller på terrassen på hytta, gir overskudd og nødvendig påfyll til alle oppgavene han fyller dagene med. Å bevege seg synes han også er viktig. Han forsøker å legge inn tid til joggeturer minst tre ganger i uka.

- Jeg er en utadvendt person, men har behov for å være alene også, forteller han.

Når han snakker om bøker, kan det gjerne være faglitteratur han koser seg med. Jan Ivar leser ofte om kognitiv terapi på ettermiddagstid. Ellers elsker han biografier, og anbefaler gjerne Lahlums biografi om Reiulf Steen. Og når vi er inne på bøker, nevner han raskt Michel Houellebecqs forfatterskap.

- Både «Serotonin» og «Underkastelse» er så misantropiske og fæle å lese at det satte i gang en hel masse refleksjoner hos meg, sier han. -Houellebecqs beskrivelser av kvinner, raser og samfunnet ellers er fryktelige.

Det er ikke sikkert sistnevnte er egnet julelektyre, men å bruke tid på aktiviteter og mennesker som inspirerer og gir påfyll, er oppfordringer både Jan Ivar Røssberg og Npf ønsker å sende til medlemmer og samarbeidspartnere inn i julehøytiden.