Ole Kristian Kleivenes deler ikke erfaringsbakgrunn med så mange andre. Selv vet han kun om én svensk kollega med en liknende kombinasjon som han selv. Han sikter til sin mangeårige karriere i legemiddelindustrien kombinert med tre år som pasient på benken hos en psykoanalytiker. Det er ikke gitt at man blir klokere med alderen, ei heller av erfaring, men det er mye som tyder på at Ole Kristian Kleivenes har innlemmet og tatt lærdom av både arbeids- og livserfaring.
– Å selv erfare depresjon, ta valget om å søke behandling og
ikke minst tilbringe tid på terapibenken tre ganger i uken over tid, var en skjellsettende erfaring, sier han.
At han i dag arbeider som vikarlege, setter han i sammenheng med at han har opparbeidet seg stor kompetanse på omreisende virksomhet og oppdrag andre ikke ønsker å ta på seg. Han liker variasjon og utfordringer, men tar bare oppdrag hvor han kan være lenge nok til å komme ordentlig inn i organisasjonen. Han er opptatt av å gjøre en forskjell. Å lære nye ting og utvikle seg er også en sterk drivkraft i jobben.
Arbeidet som kliniker er relativt nytt for Ole Kristian, selv om han har vært psykiater i mange år. Siden 2016 har han vært på Sørlandet sykehus og i Vestfold, før han begynte på Blakstad i september 2020. Forut for det arbeidet han 13 år i legemiddelselskapet Eli Lilly. Allerede under spesialisering ble han rekruttert inn i selskapet, som på den tiden satset stort på blant annet Zyprexa. I begynnelsen var Ole Kristian forsker, og interessert i molekylærbiologi, men etter fem år som forsker, var det andre oppgaver i selskapet som vakte hans interesse. Han ble leder og i 2008 medisinsk direktør for den skandinaviske delen av selskapet. I 2011 ble han med selskapet i satsningen i de afrikanske landene sør for Sahara, og flyttet med hele familien til Johannesburg.
Når han ser tilbake, tror han at mye av motivasjonen for å begynne i legemiddelindustrien var at familielivet ble enklere med bare én psykiater i vakt. Kona er også psykiater. I de tre årene i det sørlige Afrika, arbeidet Ole Kristian mye opp mot offentlige myndigheter med formålet å begrense korrupsjon knyttet til legemidler samt å øke forståelsen for sykdom og behandling om blant annet diabetes. Etter tre år i jobben, og med en godt kvalifisert lokal etterfølger på plass, gikk turen for Ole Kristian og familien videre til Australia.
Rekrutteringen av sin etterfølger forteller Ole Kristian er blant det han er mest stolt av i sitt yrkesliv. Han ansatte en lokal muslimsk kvinne med hijab. Hun var skilt og alene med omsorgen for to små barn. Hun ble i stillingen i 6 år. Ole Kristian er glad for og stolt av at han fant en dyktig etterfølger og samtidig bidro til å endre kvinnens liv.
Etter to år i Australia, var familien klar for retur til Norge. Ole Kristian sa opp jobben i Eli Lilly selv om han ikke hadde noen stilling som ventet på han hjemme. Han så for seg at han kunne ha noen måneder fri, men allerede etter to uker ble han oppringt av Legeformidling. Han angrer ikke på valget han tok da han begynte å jobbe klinisk igjen.
I de oppdragene har tar, er muligheten for å drive utdanning og veiledning av LIS sentral. «En hjertesak», kaller han den delen av jobben. Medarbeiderutvikling, enten det er i legemiddelindustrien eller i klinikken, gir stor glede. Han finner mening og motivasjon i å arbeide for at de som kommer etter han skal bli enda bedre enn han selv. – Det er den eneste måten vi kan videreutvikle faget på, mener han, og er lei menn i 50-60-årene som er mest opptatt av å konservere seg selv om sin kunnskap. Det er de unge som er framtida.
I veiledning trives Ole Kristian godt med å stimulere LISene til utvikling. Særlig i møte med unge kvinner, er han rask til å utfordre. «Skal du bli sjef», spør han dem. Og selv om mange er nølende og usikre, har han flere eksempler på at kvinnelige LIS han har veiledet senere har tatt lederoppgaver. Det gjør han stolt, selv om han ikke vil ta æren for det. – Kanskje jeg har satt i gang en prosess, undrer han. Hans egne fire døtre utfordres og støttes på samme måte. Han liker dårlig at antallet kvinnelige ledere er svært lavt sammenliknet med kvinneandelen leger og psykiatere, og ser det som en oppgave å bidra til å endre det. – Eldre menn som meg selv må slutte å konservere seg selv, understreker han. - Kvinner er mindre ambisiøse og mindre narsissistiske enn menn, og trenger å stimuleres til å ta mere ledelse.
Ole Kristian ser generelt ikke problemer, men muligheter. Han mener det alltid ler et potensiale for personlig vekst. Han mener bestemt at det ikke nytter å hvile på gamle prestasjoner, men at alle må arbeide kontinuerlig for å lære og utvikle seg. Han bruker mye tid på å utfordre LIS til å tenke nye tanker og tro på seg selv og sine muligheter.
Han ser at det er utfordringer i psykisk helsevern, men er opptatt av å ikke snakke for mye om å stå med ryggen mot veggen. Selv om det er knapt med ressurser i akuttpsykiatrien, velger Ole Kristian å ta overbelegg og press med stor ro. - Blakstad har tatt imot pasienter i 120 år før jeg begynte her, ler han, - og kommer til å fortsette med det. Det meste ordner seg.
Han velger å legge vekt på hvordan han kan bidra til at det kommer mest mulig helse ut av de ressursene som finnes. – De 13 plassene på min post koster 12 000 kr/døgn. Hvordan kan vi få mest mulig helse ut av de kronene? Han tror svaret er å legge mer vekt på gode samtaler, omsorg og pårørendesamarbeid. - Pasientene trenger å føle at de får hjelp, sier han, - det gjør de ikke ved at LISene fyller ut MADRS, V-RISK 10 og haugevis av andre skjemaer og sjekklister. Ole Kristian kan fortelle at en undersøkelse i Australia viste at det beste man kan si om bruk av skjema for selvmordsvurderinger er at det ikke er skadelig. -Systemet er til hinder for varme og omsorg, og mennesker i krise trenger å kjenne at de er velkomne. Det er mellommenneskelige relasjoner som betyr mest. Da må leger utvikle evnene sine til å skape gode relasjoner og fokusere mer på dét!
Om det er i møter med pasienter og pårørende, i foredrag for det australske parlamentet sammen med helseministeren eller i en-til-en veiledning med LIS, mener Ole Kristian at det som må til for å lykkes er at man er opptatt av hvem man snakker til. Budskapet må nå den på bakerste benk, og bør være som en gjennomtenkt gave. – En gave er ikke noe du gir fordi du selv synes den er fin, men fordi du har tenkt ut hva mottakeren ønsker seg, sier han ivrig. – Sånn er det med formidling av budskap også. I tillegg må man som formidler ha nok energi til at den når alle. I all formidling er det ett verktøy som er viktig – deg selv. I veiledning med unge leger må man legge hele seg selv som innsats skal man lykkes. Jeg tenker mye på akkurat dét.
Formidling har Ole Kristian alltid vært glad i. Han er glad i å fortelle, og har alltid tenkt at han måtte bli noe innen formidling. Historielærer var et aktuelt yrkesvalg. Men så ble han lege. Undervisning og formidling har det imidlertid blitt mye av, alt fra veiledning av enkeltpersoner til store internasjonale møter. Skal Ole Kristian gi råd til andre som har lyst til å arbeide med formidling, må det være å være godt forberedt samt benytte anledningen. Formidling er muligheten til å nå ut med budskapet sitt.
Ole Kristian vil snakke mer om akuttpsykiatrien. Det er der han trives best og opplever størst grad av mening i det kliniske arbeidet. – Vi møter de aller sykeste, sier han, - og om vi ikke kan gjøre alle friske, kan vi hjelpe mennesker til å bli friskere.
Han har ingen betenkelighet med å anbefale psykiatrien som arbeidsplass for leger. -Det er et fag som krever svært stor allsidighet, sier han. – Psykiatere må innhente informasjon på flere nivåer og sette alt sammen til en helhet for å kunne forstå hvordan man kan bidra til bedring.
En oppfordring til unge kolleger er også at det er viktig å skap rom for et liv også utenom jobb. – Jeg har hobbyer, hytte og hage, forteller han. – Jeg tror det er viktig å koble av. Sånn sett er også psykiatri et fint fag. Det er ofte greie vaktordninger som lar seg kombinere med familieliv. Og ikke minst er jobbmulighetene mange.