Av faktaboksen kan det se ut som Kathinka Meirik brukte 8 år på å bli spesialist i psykiatri. Og det stemmer at autorisasjonen som psykiater i ikke var i boks før åtte år etter endt medisinstudium i Trondheim. Men årsaken er ikke helt vanlig. I årene 2000 og 2001 var hun politisk engasjert på fulltid i den første Stoltenbergregjeringen. Hun begynte på Statsministerens kontor tre måneder før avsluttende eksamen.
En kort periode lurte hun på om det var mulig å kjøre et slikt dobbeltløp og samtidig bestå, men valgte å sette sin lit til at den kunnskapen hun hadde tilegnet seg i de 5 og ¾ årene forut for innspurten ville holde. Og det gjorde den. En ekstra motivasjon for å fullføre var svaret hun fikk fra en nestor i norsk byråkrati da hun klagde på en heller stusselig lønn. «Du er student, Kathinka,» sa han, og «nesten ferdig er ikke ferdig». Etter avlagt eksamen fikk hun bedre lønn. Hun opplevde også at det å være lege gir ganske mye «kred».
– Kanskje mer enn fortjent, smiler hun, og fortsetter: – folk har respekt for legetittelen, og tenker nok fort at en person som er lege både er smart og arbeidsom.
Psykiater visst hun tidlig at hun skulle bli, og da hun var ferdig på Statsministerens kontor, gikk resten av spesialiseringen unna uten andre krumspring. Hun hadde arbeidet både som pleiemedhjelper og medisinstudent med lisens i psykisk helsevern, og kjente på stor interesse for faget. At turnustjenesten var preget av dårlig organisering og utmattende vakter gjorde at tanken på et mer personlig bærekraftig arbeidsliv i mere ordnede former i psykiatrien ble en ytterligere motivasjonsfaktor.
Hun registrerer at det er rekrutteringsproblemer i psykiatri i dag, men synes det er vanskelig å forstå hvorfor. – Psykiatri er det mest spennende faget, mener hun, - og det å være psykiater kommer godt med i alle sammenhenger.
Når det gjelder hennes mange lederoppgaver på ulike nivåer, trekker hun fram sin mor som en stor inspirasjon og rollemodell. Kathinkas mor var utdannet fysioterapeut, og tok videreutdanning i ergonomi. Ganske snart oppdaget hun at det var faktorer i folks liv som hadde betydelig større påvirkning på helsa deres enn hva slags stol de satt på. I morens mer enn 20 års virke med ledelse og lederutvikling, ble det mange spennende samtaler i hjemmet.
Systemtenkning og hvordan få til gode og effektive systemer har vært en hovedinteresse for Kathinka, og passer godt sammen med hennes politiske engasjement og sosialdemokratiske ståsted. – Jeg liker dårlig at det «må» være ineffektivt i det offentlige, sier hun. – Vi kan ikke ha det sånn at pasienter og fagpersoner velger å gå privat fordi vi er for dårlig organisert. Å arbeide for bedre organisering i og av tjenestene har hun brukt mye av sitt arbeidsliv på. – Det blir nesten en ideologi at vi skal få like mye ut av det offentlige som av det private tilbudet, sukker hun, - og jeg ønsker å bevise at det er mulig. Igjen går tankene tilbake til tiden som turnuslege. – Jeg kom rett fra Statsministerens kontor, hvor vi hadde en bevisst tanke om åpne prosesser og kvalitet i alle ledd. Og ikke minst hvordan ting ville ta seg ut i media. Der jeg hadde turnus, var det mange flinke folk, men lite åpenhet og selvkritikk. Det er klart at av og til dør pasienter når de er veldig syke, men de skal ikke dø fordi det ble lagt en beskjed i posthylla til noen som var på ferie! Det er helt uakseptabelt!
Hun mener at leger er for lite flinke til å støtte hverandre i arbeidshverdagen, og det det er viktig med åpenhet omkring feil og mangler for at tjenesten skal bli bedre. – Hvis det skjer feil fordi systemet svikter, har vi ikke gjort jobben vår godt nok. Vi må lære, sier hun bestemt. Hun er opptatt av at i et yrke med en underliggende høy risiko for uheldige hendelser, er det spesielt viktig med god systemer som gjør det trygt å gjøre jobben sin.
- Systemene må tilrettelegges slik at verken pasienter eller ansatte blir satt i situasjoner med unødvendig risiko. Ingen skal være alene, verken i bokstavelig forstand eller i overført betydning. Det har jeg hatt med meg i alle lederjobber senere, sier hun.
Og lederjobber har det vært mange av. Kathinka har vært leder på alle nivåer i et norsk sykehus. Hun har gått gradene fra seksjonsleder til klinikkleder, og fungerte som direktør for Helse Nord-Trøndelag en periode. I dag har hun en annen type lederjobb. – Nå leder jeg prosesser, sier hun, - ikke folk i form av personalledelse. Jeg leder innføringen av et nytt journalsystem i helseforetaket. Det er tusen detaljer og krever samhandling mellom kommuner, fastleger og alle spesialiteter og profesjoner i et sykehus. Det er et spennende prosjekt, ambisiøst og med stor fallhøyde.
I personlighetstester knyttet til lederutvikling får Kathinka «resultatorientert» hver gang.
– Jeg er sånn, og har lært meg å bruke de evnene, men jeg har måttet jobbe med meg selv. Det har også gjort meg bevisst på at jeg trenger å ha folk omkring meg som er bedre på å gi omsorg, oppmerksomhet og belønninger til medarbeidere enn det jeg selv er, ler hun, og minnes en gang hun ble tipset om å kjøpe kake til de ansatte som premie for å nå 100% leveranse på AMUS-skjema. Det falt henne ikke inn at det var en innsats som trengte en spesiell premie, men erfarte at dette var de best investerte 600 kr i arbeidsmiljøet noensinne. Jeg hadde ikke kommet på det selv, men takket være en medarbeider gjorde jeg det likevel.
Å omgi seg med folk som kan andre ting enn henne selv, er viktig for Kathinka. Hun synes også det er spennende å jobbe med kolleger fra andre fagfelt. I møte med andre blir det tydelig hva hun selv kan i tillegg til at hun erfarer hva andre har å bidra med, og får respekt for det. Tverrfaglig samarbeid gir nye perspektiver.
Erfaringen fra å være psykiater synes hun er svært nyttig. - Det har gjort at jeg er mere bevisst på hvordan jeg virker på andre og hvordan andre virker på meg. Kanskje jeg ikke går i fullt så mange feller eller tar utsagn og reaksjoner riktig så personlig når jeg vet hva som skjer under stress? undrer hun. Hun setter også stor pris på den psykodynamiske ballasten hun har med seg fra både teori og veiledning. – Jeg har fått trening i å tenke at det ikke alltid er meg det handler om, reflekterer hun. – Jeg synes jeg kan tåle andres emosjonelle uttrykk som gråt, sinne og frustrasjon uten å gå i forsvar. Jeg vil gå så langt som å si at den psykodynamiske veiledningen jeg har fått og teorien jeg har lest er til daglig glede.
Kathinka erkjenner at makt og synlighet er en nødvendig del av mange lederjobber, men opplever selv ikke at det er motiverende. Hun mener at ledere som har en slik motivasjon, må ha en guffen lederhverdag. Det er jo de ansatte som er viktige. Det å få medarbeidere til å vokse og utvikle seg er i møtet er det mest meningsfulle i lederjobben. Når nyutdannede og skoleflinke leger utvikler seg til flotte klinikere, forskere eller ledere, da er Kathinka stolt. – Jeg håper de som er innom hos oss i kortere eller lengre tid går videre med en opplevelse av at det de gjør nytter. At de i dette viktige faget kan gjøre en forskjell for andre.
En annen styrke som ligger i psykiaterbakgrunnen som er til hjelp når en skal være leder, er vanen med å tenke jus. – Jeg vil si at en juridisk tenkemåte er en selvfølge for en psykiater, hevder Kathinka. – Vi er vant til å forhold oss til lover og forskrifter – og vet forskjellen. Det er en del av vårt daglige virke. Vi er opptatt av lovens intensjon, vi tåler å leve i gråsoner når det er vanskelig å finne klare svar, og brukermedvirkning er innbakt i det daglige arbeidet.
Når Kathinka får spørsmål om hun savner å jobbe klinisk, tenker hun at hun av og til savner pasientkontakten. Men faget har hun med seg og bruker hele tiden.
- Jeg medisinerer ingen smiler hun, - men jeg jobber relasjonelt hele tiden, med andre mennesker, både individuelt og i grupper.
Hun mener også at den tålmodigheten som kreves i terapi, er nyttig også i ledelse. Ting tar tid. Ofte må man vente må resultater, og ikke gi opp. - Av og til får du ikke vite om det du har bidratt med har vært til hjelp, sier hun. – Andre ganger hender det du får et brev mange år etterpå fra et menneske du faktisk var til hjelp for. Men du kan ikke forvente det.
Kathinka mener likevel at ingenting slår pasientmøtene. – Jeg er og blir en kliniker i hjertet, tror hun, og minnes pasienter som har grepet henne. - Lange terapiløp hvor folk har gått fra å være langt nede til å føle til mestring og bli glad i livet igjen. Det er sterkt. Både som leder og terapeut trives jeg når jeg kan være et enzym – være med på å få ting til å skje.
Det Kathinka er mest stolt over i sitt yrkesliv, er det hun var med på å få til etter terroren på Utøya i 2011. Hun forteller at det var godt å ha erfaringen fra Arbeidspartiet sammen med helsekompetanse. I tillegg til å bidra i oppfølging av overlevende og de formelt pårørende var hun med på å fange opp dem som utgjorde «bakapparatet» i Ap. De tok for en stor del støyten i møtet med de unge og de pårørende, men falt selv utenfor alle definerte grupper i behov av hjelp. Alle i dette bakapparatet stod i jobb for andre samtidig som de overbrakte dødsbudskap, trøstet og støttet. Kathinka bidro sterkt til at alle disse, både i Sør- og Nord-Trøndelag fikk oppfølging. – VI fikk det til, sier hun. – Vi fikk gitt et tilbud til alle selv om det var midt på sommeren og rammebetingelsene var dårlig. Ingen ble glemt.
Kathinka anbefaler unge kolleger å bli psykiatere. – Det er det beste faget, mener hun, men er klar på at man må trives med en viss grad av kompleksitet. Det er ikke et fag for den som trenger raske bekreftelser på egen flinkhet eller som er glad i «kvikk fiks». Hun sier at den samme anbefalingen gjelder ledelse. – Man må være seig og utholdende.
Å være lege og psykiater en god bakgrunn for å utøve ledelse. - Det er en klinikergreie å kunne sortere mellom skitt og kanel. Noe må gjøres fort, andre ting må gjøres grundig. Det er avgjørende å kunne skille mellom dem, sier hun. – Og så må du ha en visjon, føyer hun til, - ellers kan du bli sittende på kontoret med innboksen din. Det er nok der til å fylle en arbeidsuke, men det blir ikke god ledelse av det.