Kanskje var det innføringen av fastlegeordningen og påfølgende omorganisering i kombinasjon med en svangerskapspermisjon som gjorde at Anne Kristine Nesje Walseth i dag sitter som psykiater og leder av TPB på Gaustad og ikke på et fastlegekontor på Majorstua. Hun mener i hvert fall selv at det var nokså tilfeldig at det ble psykiatri. Det er mindre tilfeldig at hun har blitt i feltet siden 2001. Og ikke bare har hun blitt i fagfeltet, hun har vært på samme sykehus og samme avdeling alle disse årene.
Anne Kristine tar imot meg i det røde teglstensbygget på Gaustad. Det regner lett og høstfargene smykker hele sykehusområdet. Hun er smilende i blikk og kroppsspråk, så jeg føler meg godt mottatt selv om hun snakker med et bekymret menneske i telefonen samtidig. Hun er en travel og engasjert kvinne, et inntrykket som forsterkes i løpet av samtalen.
-Jeg er der jeg er med hud og hår, smiler hun forklarende når hun har fortalt at dette har vært hennes arbeidssted helt siden hun var LIS. Hun har rett og slett ikke hatt verken behov eller tid til å tenke på andre muligheter. Variasjon har hun fått her hvor hun er gjennom ulike roller og posisjoner. -Alt er spennende, sier hun.
Da hun begynte som LIS i psykisk helsevern var det i utgangpunktet for å få et års sykehustjeneste til spesialiteten allmennmedisin. Hun tenkte at kunnskap om psykiske lidelser ville være nyttig. I tillegg ønsket hun å utfordre egne fordommer. -Jeg syntes nok at psykose virket skremmende, innrømmer hun, og føyer til at hun egentlig ikke hadde noe kunnskap om hva en psykose var i det hele tatt.
Hun trivdes umiddelbart. Det tverrfaglige miljøet hun begynte i appellerte til henne fra første stund. Og å arbeide med mennesker med psykoselidelser gikk raskt fra å være skremmende til å bli spennende. Hun har ikke angret et øyeblikk på at hun skiftet spesialistspor. En kortvarig sorg kjente hun på da hun tenkte at hun ikke skulle være «doktor» mer, men nå bruker hun den medisinske kunnskapen til å holde oppmerksomheten om fysisk helse hos mennesker med psykisk lidelse oppe. – Vi kan ikke akseptere at mennesker med psykiske lidelser og rusmiddelavhengighet lever 15-20 år kortere enn andre, slår hun fast. For mange med psykoselidelser er det utfordrende å oppsøke fastlege ved somatiske vansker. –Da er det viktig at vi både følger opp fysisk helse i psykiatrien, men også at vi hjelper dem med å etablere kontakt med fastlegen.
Anne Kristine hadde heller ikke tenkt å bli leder. Hun hadde aldri noe ønske om en slik karriere. Men så ble det sånn. Hun har tatt lederutviklingsprogrammet ved OUS, men ut over det har hun ikke formell lederutdanning. -Jeg tror jeg ble leder fordi jeg vokste inn i fagfeltet, sier hun, og fortsetter: -plutselig kunne jeg endel, og da ble det naturlig å bruke kunnskapen til å påvirke utviklingen av seksjonen. Å være i en lederposisjon gir jo makt og mulighet til å påvirke også faglig.
Og som flere andre kolleger har hun tenkt «hvem skal være leder her hvis ikke jeg tar jobben?» Hun har også mange meninger, og i en lederposisjon har hun mulighet til å gi uttrykk for dem.
Noe klinisk arbeid har hun holdt fast ved. -Nesten krampaktig, smiler hun. Hun er opptatt av at hun som leder må ha kontakt med den virkeligheten hennes medarbeidere står i. Hun trenger å kjenne på rammebetingelsene og dokumentasjonskravene. Blir man for fjern fra den hverdagen klinikerne arbeider under, er det utfordrende å utøve god ledelse, tenker hun.
Anne Kristine har også en mer egoistisk motivasjon for å holde fast på det kliniske arbeidet, og det er møtene med pasientene. Den tilliten hun opplever å få fra mennesker som deler av sin sårbarhet fyller henne med takknemlighet. Hun mener at disse menneskemøtene er det beste med å være psykiater. Psykiatere er heldige som kan jobbe med hele mennesker, både kropp og sjel. – Alt henger jo sammen, sier hun. Hun føyer til at dette forresten er noe hun også kjenner igjen fra sin tid som fastlege.
Anne Kristine kjenner stor ydmykhet når hun er på jobb. Hun sier at hun ofte ser på kollegene sine og kjenner glede og stolthet over å få være leder for så kloke og dyktige medarbeidere. Hennes beste råd til andre ledere er å våge å ansette folk som er flinkere enn lederne selv. -Jeg har vokst mye og lært enormt mye av de dyktige menneskene jeg har fått lov til å være leder for, sier hun. Hun trekker også fram at medarbeiderne i avdelingen er mennesker som strekker seg litt lenger enn de må. – De har hjerte for pasientene, og gir ofte det lille ekstra, smiler Anne Kristine. Hun tror det er et uttrykk for at de brenner for jobben sin.
Tidlig psykosebehandling er en seksjon som har måttet kjempe for sin eksistens opp igjennom. For å fylle sin rolle som spesialseksjon mener Anne Kristine det er viktig å være i fremste rekke i fagfeltet, og ikke minst ha et kunnskapsbasert grunnlag for behandlingen i seksjonen. TPB er i dag en seksjon hvor det er tett kontakt mellom forskning og klinikk. Det har ikke alltid vært sånn, og det tok tid å få det til. Om seg selv sier hun at hun er reinspikka kliniker, men at hun gjennom å leve tett på forskning i egen seksjon har gått fra en viten om at forskning er viktig for utvikling av kunnskap, til en dypere forståelse av hvor viktig det er også for et fagmiljø. Hun mener at for å lykkes med klinikknær forskning slik TPB har gjort, må hele miljøet være involvert og stå sammen om å få det til.
At seksjonen følger opp pasienter over tid, av og til i så mye som 5 år, tror hun bidrar til trivsel blant de ansatte i tillegg til bedring hos pasientene. -Vi rekker å bli kjent med mennesker, sier hun, -vi får tid til å bli kjent med interessene deres, ressursene deres og alt ved dem som det er så lett å gå glipp av i den akutte fasen av en psykose. Og så får vi lov til å følge dem over tid. Ofte er vi med unge gutter i fasen ut fra gutterommet og over i et eget liv i egen bolig. Samarbeid med pårørende er viktig, både i form av strukturert psykoedukasjon og familiesamtaler, i tillegg til undervisning.
De fleste unge menneskene som får behandling og oppfølging ved TPB ender opp under frivillig vern, men over 90% av innleggelsene i døgnposten skjer under tvunget vern. Omtrent 15-20% av pasientene i poliklinikken er også underlagt tvungent psykisk helsevern. Det er et stort ansvar å forvalte dette. Anne Kristine forteller at hele kollegiet har en høy bevissthet omkring bruk av tvang, og at etiske problemstillinger diskuteres hele tiden. Når enkelte ikke overføres til frivillig vern i forløpet, skyldes dette ofte at man i tillegg til behandlingsansvar har et ansvar for samfunnsvernet.
Et viktig element i behandlingstilbudet er rehabilitering , deriblant rehabilitering til er arbeid. Det er tre jobbspesialister ansatt ved seksjonen, og de jobber etter metoden IPS – Individual placement and support, som går ut på at mennesker får støtte og oppfølging mens de er i ordinært arbeid. -God behandling for mennesker med psykoselidelser er å bidra til et meningsfullt liv, sier Anne Kristine. Hun mener at det har vært lagt for stor vekt på kun symptomreduksjon tidligere. Så langt har over 40% av pasientene i IPS kommet i ordinært arbeid i en større eller mindre prosentstilling.
Hun er opptatt av at det er fagpersoner som må fortelle beslutningstakere og bevilgende myndigheter hva som er god behandling. -Jobb, bolig og økonomi har enorm betydning for et menneskes tilfriskning, sier hun, - la ikke noen fortelle oss at vi kan drive rehabilitering uten!
-De aller sykeste roper ikke høyt, føyer hun til, - så det må vi gjøre på deres vegne.
Anne Kristine er ikke i tvil om at det på alle måter lønner seg å investere i mennesker.
Hun mener at det i psykisk helsevern dessverre ofte er slik at man «gir seg» når symptomene ikke er plagsomme eller brysomme for andre, men at målet for behandling må være gode og verdige liv.
Hun skulle ønske at oppfølgingsløp av det omfang som TPB tilbyr til unge mennesker med psykoselidelser også var tilgjengelig for unge mennesker med andre psykiske plager og lidelser hvor det er stor grad av funksjonsfall.
Hun er ikke i tvil om at psykiatri som spesialitet er å anbefale. -Tredelt turnus ville gitt alle LIS anledning til å bli kjent med faget vårt, mener hun. Ved at en tredjedel av turnustjenesten ble gjennomført i psykisk helsevern, tror hun at faget ville blitt avmystifisert. LIS´ene ville også fått anledningen til å oppleve hvor meningsfullt det er å arbeide i psykiatrien.
-Man må tåle å jobbe i et felt uten klare svar, føyer hun til, -men det betyr ikke at det vi gjør er mindre viktig. Faget oppleves også engasjerende fordi psykisk helse er et veldig samfunnsaktuelt tema. Psykiatere bør bidra til å drive folkeopplysning og redusere stigma. Det er fremdeles mye generell uvitenhet i samfunnet om de alvorligste psykiske lidelsene.
Hun mener også at vi innad i sykehus og fagmiljøer må legge til rette for at uenighet ikke oppleves som truende, og mener at arbeidsplasser som har rom for ulike meninger snarere blir sterkere. Som fagpersoner må vi i tillegg våge å være synlige i den offentlige debatten, også med vår eventuelle uenighet. Som leder ønsker hun ikke nødvendigvis enighet, men trygghet i faglige diskusjoner.
På spørsmål om hva hun gjør for å ivareta egen psykiske helse, svarer hun at hun trener jevnlig. Det å være utendørs og holde seg i form betyr mye. I tillegg har hun god støtte på hjemmebane av en mann som har en helt annen jobb, men som likevel er en god sparringpartner. Hun mener også at hun har fått med seg mye god ballast fra oppveksten. Hennes råd til unge kolleger er å skape seg fritid som gir påfyll, med tid til andre aktiviteter enn fag.
- Livet er mer enn jobb, sier hun, selv om sterke pasientmøter iblant kan være vanskelig å legge fra seg ved arbeidsdagens slutt.