Siren Hoven begynte å studere medisin i Düsseldorf, men etter to år lengtet hun hjem til Norge. Hun kom inn på en ledig plass i Tromsø, trivdes, og ønsket å bli i byen etter studium og turnustjeneste. Psykiatri var førstevalget, og hun kontaktet daværende sjefslege, Magnus Hald, og spurte om mulighet for jobb. Hun husker at Hald spurte hvor lenge hun hadde tenkt å bli. Det har de ledd av etterpå. Hun hadde i motsetning til mange andre «søringer» ingen sluttdato, og har det fremdeles ikke. Ett år i Kristiansand og et opphold i Australia har det vært underveis, men det er definitivt Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) som har vært hennes arbeidsplass gjennom de siste 30 årene.
Da spesialiseringen i psykiatri gikk mot slutten, spurte den samme Hald om Siren kunne tenke seg jobb på en akuttpost som manglet overlege. Siren visste at flere overlegekolleger hadde sluttet eller blitt langtidssykmeldt, så hun tenkte seg nok litt om. Hun sa så til sjefen at hun var interessert, men at hun ikke ville være der alene. Hun smiler over Halds respons. «Skal vi gjøre det sammen», spurte han. Og det gjorde de, selv om Hald naturlig nok hadde andre oppgaver ved siden av. For Siren ble det starten på nærmere 15 år som overlege på akuttposten.
Arbeidet ble spesielt spennende fordi de gjorde en stor omorganisering på den tiden. Akuttposten ble i løpet at ett års tid en del av DPS´et for Tromsø og omegn. Bortsett fra sikkerhetspsykiatri og noen andre regionale oppgaver, håndterte DPS´et alle oppgaver. Sånn var det fram til 2016. - Vi bestemte oss for at DPS´et var rett sted for pasienten uavhengig av lidelse eller symptomer, forteller Siren. - Et av slagordene våre var nettopp det, «Du er kommet til rett sted». Det var en kjempespennende periode og krevde stor grad av fleksibilitet. Men blant mange andre ting gjorde endringen det mulig å utvikle gode relasjoner til pasientene over tid. Vi prøvde at de samme behandlerne fulgte pasientene inne i avdeling og ute/poliklinisk, utdyper hun. Siren tror at denne erfaringen har hatt stor betydning for hva hun har vært opptatt av også senere.
Etter hvert ble hun fristet inn i ledelse og annet utviklingsarbeid, og i mange år var hun både leder og klinisk arbeidende. De siste fem årene har hun konsentrert seg mest om ledelse. Hun kjenner på et stort ansvar. - Å forsøke å lage et tilbud så godt tilrettelagt som mulig for så mange ulike problemstillinger, og ikke minst for personer som i utgangspunktet ikke vil ha hjelp, men tvinges til dette, - er et stort ansvar, slår hun fast.
Siren Hoven engasjerer seg i samfunnsdebatten. Hun deltok blant annet aktivt i de store diskusjonene omkring lokalisering av nytt bygg som erstatning for gamle Åsgård. - Alle var enige om behovet for nytt bygg, sier hun, - men meningene om beliggenhet var ulike.
Argumentene for samlokalisering med resten av sykehuset gjaldt gevinst for somatisk oppfølging, men en slik lokalisering ville gi tap av gode og tilrettelagte behandlingsarealer for psykisk helsevern, både ute og inne. Siren er takknemlig for at direktøren og styret endret beslutning.
Nå venter nye utfordringer for avdelingslederen. Hun skal riktignok ikke slutte i jobben, men har fått en tilleggsoppgave.
Ovennevnte uttalelse stod å lese 18.august på politiets nettside. Siren Hoven er oppnevnt som en av medlemmene i utvalget. Hun synes det er hyggelig å ha blitt spurt, selv om det oppleves utfordrende å få plass til arbeidet i hverdager som fra før er fylt opp med gjøremål og oppgaver. Utvalgsarbeidet vet hun ikke så mye om ennå, ettersom det i skrivende stund ikke har vært noe første møte ennå.
Det er ikke første gang Siren skal samarbeide med politiet. Hun har i mange år representert klinikken i et fast samarbeid med politiet i Tromsø. -Målsettingen er å arbeide forebyggende for den pasientgruppen som i faser av sine liv også står i fare for å havne «på skråplanet», det vil si starte med ulik kriminell aktivitet, forteller hun.
Kontakten med politiet startet da Siren for flere år siden hospiterte i 14 dager på politistasjonen etter at politiet hevdet at det var de som drev «akuttpsykiatrien» i Tromsø. Siren ønsket å forstå. -Jeg ble opptatt av å finne ut hva det var vi ikke fanget opp, sier hun. Nå samarbeider politiet, kommunene og spesialisthelsetjenesten blant annet med et prosjekt om å fange opp mennesker med alvorlige psykiske lidelse som er i risikosonen for å begå kriminalitet, og selv om det iblant er utfordrende, blant annet å balansere taushetsplikt og informasjonsbehov, ser hun samarbeidet som viktig og nødvendig.
-Det er mange vanskelig spørsmål som melder seg i når man holder på med denne typen arbeid, sier hun, og nevner balansen mellom autonomi, personvern og taushetsplikt på den ene siden og samfunnets toleranse for risiko på den andre.
Samarbeidet med andre etater har minnet henne på en annen tematikk hun har vært og er opptatt av, nemlig språk. – Alle bransjer har sitt kodespråk eller stammespråk, smiler hun, – Hvilke ord vi bruker har stor betydning for kommunikasjonen mellom mennesker.
Siren mener det i helsevesenet har vært en dreining i språk både muntlig og skriftlig i juridisk retning. – Dette har selvsagt noen fordeler, men er ofte ikke spesielt bra for kommunikasjonen med pasienter, sier hun. Vi mister noe når journaler og maler er skrevet på et for juridisk språk. Og vi risikerer at også det muntlige språket blir mer formalistisk.
Sammen med kollega Anne Høye hadde Siren en kronikk i Tidsskriftet i 2018 om nettopp denne tematikken.
Siren Hoven har et bredt engasjement. Hun er klar, tydelig og snakker med et stort engasjement. På spørsmål om hva hun er mest stolt over å ha gjort i sin karriere, blir hun derimot litt nølende. Nølingen oppfattes ikke å være et uttrykk for mangel på betydningsfulle erfaringer, men en beskjedenhet over å skulle framheve seg selv. Etter hvert kommer det likevel: -Jeg har forhåpentligvis bidratt litt med å vektlegge et humanistisk perspektiv i tjenestene våre. For meg er psykiatri samfunnsnært fag. En pasient jeg traff på akuttpsykiatrisk avdeling for mange år siden lærte meg hvordan det er mulig å overleve og holde seg varm på en kald natt i Tromsø. Han visste akkurat hvor lenge det var lov å oppholde seg ulike steder, og når det begynte å komme varmluft ut fra bakeriene. Han hadde det til felles med flere andre pasienter, at det eneste de tenkte på var hvor de skulle sove etter utskrivelse. Klart at slike ting er viktige! Et trygt sted å bo, et eget hjem, er for mange en forutsetning for å kunne klare å samle seg om andre utfordringer i livet, inklusive å arbeide med bedring av sin psykiske helse. Dét har jeg vært opptatt av siden, at psykiatri og samfunnsmessige utfordringer henger så nært sammen og ikke kan sees uavhengig av hverandre.
Et annet engasjement Siren Hoven kommer på mens vi snakker sammen, er oppstarten av Nasjonalt forum for akuttpsykiatri. Forumet har eksistert i over 20 år nå, og driftes av Legeforeningen ved Norsk psykiatrisk forening, Psykologforeningen og Sykepleierforbundet. -Arbeidet startet etter en konferanse etter et «Gjennombruddsprosjekt» i regi av Legeforeningen, forteller Siren, - Akuttpsykiatri var ikke et eget felt den gangen. Men det var og er et spesialisert felt med en egenart. Det var fint å få et fellesskap. Siren har både vært leder og sittet i styret i flere år.
Mens vi snakker sammen, dukker det opp flere erfaringer som har hatt stor betydning for henne. Hun trekker fram arbeidet med å legge til rette for brukermedvirkning.
-Jeg har jobbet mye sammen med erfaringskonsulent Astrid Weber, forteller hun. Det har vært et privilegium, og jeg har lært veldig mye. Jeg husker spesielt godt prosjektet hvor vi blant annet inviterte alle personer på TUD (Tvunget psykisk helsevern uten døgnopphold) i Tromsøområdet til samling på et hotell i byen for å be om råd fra dem til hvordan TUD kunne gjennomføres på en bedre måte. Vi ønsket så sterkt å få tak i hva som opplevdes som mest krevende for hovedpersonene og om det var mulig å få til et bedre lokalt opplegg.
-Det var mye arbeid å få i stand arrangementet, da mange av menneskene på TUD i utgangspunktet ønsket mist mulig kontakt med psykisk helsevern. Men vi lyktes og hadde en veldig flott og lærerik dag. Innspillene vi fikk fra dette arbeidet resulterte i en brosjyre som i dag faktisk ligger på nettsidene til Helsedirektoratet. Brosjyren er til mennesker under TUD og inneholder blant annet hvilke rettigheter de har.
-Den typen arbeid, sier Siren Hoven, - det å arbeide med mennesker som har alvorlige psykiske lidelser og som strever tungt i hverdagen, det tror jeg er det mest meningsfulle arbeidet for meg.
Hun tror at mange unge leger ikke får anledning til å følge pasienter lenge nok til virkelig å erfare kraften i relasjoner over tid. - Å jobbe relasjonelt gir energi, sier hun, og mener ledere i psykisk helsevern i større grad bør legge til rette for at LIS (leger i spesialisering) kan få følge noen pasienter over tid uavhengig av rotasjon og bytte av tjenestested. – Og hvis ikke leder tilbyr, be om det, er hennes tydelige råd til unge kolleger.
-Å være tett på mennesker og bistå dem i deres endringsarbeid er meningsbærende, og hvis unge kolleger får erfare det tidlig i yrkeslivet, vil de ha det med seg videre. Det vil lønne seg å legge til rette for det, mener hun bestemt.
Faget anbefaler hun mer enn gjerne. Hun mener at å bli psykiater gir mulighet for et godt og meningsfullt yrkesliv. Hun fremhever bredden i spesialiteten. For henne har møtene med personer i ulike kriser vært spesielt meningsfulle og inspirerende.
-Variasjonen i arbeidet som ferdigutdannet psykiater er stor innen klinisk arbeid, men også innen forskning og ledelse er det mange spennende muligheter, smiler hun,
-Velkommen til et spennende fag!