Norsk psykiatrisk forening

Aktuelle saker

Psykiater for lege

Av og til holder det ikke med tre timer kollegastøtte for en psykiater med psykisk sykdom. Psykiatere trenger erfarne behandlere som tåler pasienter med høy kompetanse på samme felt.
Anne Kristine Bergem
31. oktober 2022
Psykiatere som har psykiske lidelser trenger også utredning, behandling og oppfølging.
Psykiatere som har psykiske lidelser trenger også utredning, behandling og oppfølging. Foto: Intricate Explorer, Unsplash

Da Inger Kragh Nyhus var 25 år gammel mistet hun og mannen sitt første barn. Inger var 32 uker gravid. Barnet kom stille til verden. Den gangen rådet tausheten. Ingen snakket om det som hadde skjedd.

Bilde av Inger Kragh Nyhus.
Inger Kragh Nyhus skulle ønske det fantes psykiatere for psykiatere. Foto: Privat

Under sin tredje graviditet fikk Inger HELLPs syndrom, og ble fløyet i helikopter fra Kristiansund til Ålesund. Gutten ble født, og det gikk bra etterpå. Utmattet og sengeliggende med den tynne, lille gutten i armene ble hun møtt med «her ligger du med ditt lille Biaffrabarn» av en barnelege. Det var underlig å bli minnet på en enorm sultkatastrofe i en slik situasjon. Inger minnes leger som stoppet opp og leger som var tause. Et godt minne er da gynekologen som hadde opererte henne stoppet opp i gangen og sa «så kjekt å se at du er på bena». Inger husker fremdeles hvor glad hun ble, og hvordan denne lille hilsningen varmet.

Nå tror ikke Inger at hennes senere psykiske sykdom skyldes taushet eller ubetenksomme ord, men hun har tatt med seg sine pasienterfaringer i yrkeslivet senere. Hun bestemte seg tidlig for at hun selv ville være en lege som stopper opp og som relaterer seg til andre mennesker. Hun vil ikke vike unna og bli taus, men vil si ting høyt – også i vanskelige situasjoner.

Egne erfaringer som pasient og opptattheten av kommunikasjon og åpenhet, gjorde at Inger etter hvert fant det naturlig også å dele erfaringen om egen psykisk sykdom. Hennes psykiske plager begynte da hun var 13 år. Hun fikk etter mange år diagnosen Recurrent Brief Depression, hvilket i praksis betyr at hun erfarer kortvarige, alvorlige depresjoner.

Det var først da hun utdannet seg til psykiater at hun begynte å forstå at hun hadde en sykdom.  Hun forstod samtidig at opplevelsen hun hadde hatt som barn av en «sur» mor, handlet om at mor hadde stadige gjennombrudd av agitert depresjon.

I dag tilbyr hun åpenhet også i møte med egne pasienter. -Jeg er klar over min rolle som terapeut, sier hun, -og det skal selvsagt aldri dreie seg som meg på den måten at det er jeg som er i fokus. Det handler om å snakke nøkternt og dele noen erfaringer.

Ikke minst når det gjelder de store følelsesmessige kvalene knyttet til skamfølelse, svakhet og sykemelding, har Inger erfaring med at mange pasienter finner det trøstefullt at også legen er plaget og kan være syk og sykemeldt.

Inger mener at det fortsatt er tabubelagt å ha en psykiatrisk diagnose eller en psykisk lidelse.

Selv har hun ikke hatt så mange rollemodeller. Hun har derfor bestemt seg for at hun gjerne kan være en selv. -Jeg har ikke behov for oppmerksomhet, sier hun, og fortsetter: -men jeg er heller ikke redd for å få oppmerksomhet. Det har tatt tid å komme dit, men nå har jeg ro for det.

Tilbakemeldingene hun har fått når hun har delt noe på sin Facebookside «Psykiater Kragh Nyhus», som hun laget i forbindelse med oppstart av privatpraksis 2016, har vært tydelig: det oppleves godt at ting deles - fra en som er faglig oppdatert på depresjonens irrganger, og samtidig erfarer dem selv.

For Inger har det ikke vært lett å få tilgang til en behandler over tid. Hun har lett seg frem til noen, noen har hun avsluttet selv. - Det har vært kronglete, kommenterer hun.

Hun fikk diagnosen i 2005 og var med i et forskningsprosjekt på Rikshospitalet. Etter at hennes daværende behandlingskontakt flyttet etter to år, stod hun uten oppfølging. Slik hadde hun det i 12 år. Hun føler seg på mange måter «ferdig snakka», og psykologisk behandling er ikke et behov hun kjenner på. Hun kjenner at mere snakk om «motstand» og «forsvar» ikke er det hun trenger. Hun gjøre det hun må for å overleve. For henne er det medisiner som er til hjelp, og hun har hatt behov for er stødig kollega med kunnskap og kompetanse til å være en veileder og samarbeidspartner i utprøving og oppfølging av medikamentell behandling.

Hun har mange eksempler på symptomer hun har funnet ut av på egen hånd: - Når jeg under en depresjon tenker at jeg ikke skal spise, er det ikke som ledd i en spiseforstyrrelse, men fordi jeg under depresjonen føler at jeg ikke fortjener mat, forteller hun. Når hun ikke er deprimert, er hennes forhold til mat uproblematisk.

Inger har gjort flere forsøk på å finne en psykiater som kan følge opp behandlingen hennes med medisiner, men det har blitt med kortvarige kontakter blant annet grunnet pensjonering. Hun har opplevelsen av at hun har vært nødt til å finne ut alt på egen hånd. Hun har spurt og oppsøkt fagpersoner når anledningen har vært der. Men hun mener det er feil at hun skal være sin egen behandler. Ulike fastleger har vært til støtte, men kompleksiteten i sykdommen og utfordringene med å finne rett medikamentell behandling krever spesialistkompetanse.

Hun reiser gjerne til Oslo, og tenker det er greit å få oppfølging av andre enn sine nærmeste kolleger. Det handler ikke om at hun verken skammer seg over å ha en sykdom eller at noe er hemmelig på noen måte, men at det oppleves ryddig å holde ulike relasjoner atskilt. For alle parter.

Med utgangpunkt i sine egne erfaringer, sendte Inger inn et forslag til Lars Lien med ideen om en «psykiater for psykiater»-ordning. Inger ser for seg at det i de største byene kunne være en gruppe psykiatere som stiller seg til rådighet for å ha kolleger som pasienter.

Marte Kvittum Tangen, leder i Norsk forening for allmennmedisin, tror at mange fastleger også kunne ha behov for psykiaterkolleger med vilje og ønske om å stille opp for leger som selv har behandlingstrengende psykiske lidelser. Mange leger som opplever utbrenthet, vil kunne ha hjelp av kollegastøtteordningen eller tilbudet på Villa Sana, men noen har behov for mer. Også disse vil ofte foretrekke behandlere som ikke er samarbeidspartnere i det daglige.

Verken Inger eller Marte mener at leger skal ha forrang eller gå foran i køen i det offentlige. Til det har de for stor respekt for menneskers iboende verdighet, likeverd og et sosialdemokratisk fundert helsevesen. Men de tenker begge at kanskje Legeforeningen kunne legge til rette for en ordning hvor det var mulig for leger å få oppfølging hos psykiater, og hvor man kunne møte erfarne kolleger som tåler den naturlige usikkerheten som kan dukke opp i møtet med pasienter med samme utdanning som en selv.

Problemstillingen har blitt ytterligere aktualisert når det nå innføres felles henvisningsmottak ved DPS´ene. Ordningen betyr at avtalespesialister ikke kan ta imot kolleger som pasienter uten at deres henvisninger har blitt vurdert i inntaksteam ved DPS.

Solveig Klæbo Reitan er en av dem som er litt betenkt for hva felles henvisningsmottak vil bety for kolleger som har en psykisk lidelse de trenger utredning og behandling for.

Solveig Klæbo Reitan.
Solveig Klæbo Reitan er styremedlem i Norsk psykiatrisk forening. Foto: Privat

- Felles henvisningsmottak fungerer i dag ofte som store mottak der henvisningen leses og diskuteres i team, sier Solveig, - i teamene sitter ofte psykolog, sykepleier, fysioterapeut, sosionom og sekretær i tillegg til en psykiater. Selv om alle selvsagt har taushetsplikt, vil en psykiater som pasient i en henvisning ha blottstilt seg for mange. Det gjør jo alle som søkes inn, men for en psykiater vil det gjerne være nåværende eller tidligere veiledningskandidater, studenter og kolleger i et slikt team. Det er heller ikke uvanlig at leger har legepartnere, og henvisninger innen psykisk helsevern inneholder mye privat informasjon.

Solveig har selv jobbet i psykisk helsevern i mange år, og kan gi mange eksempler på hva som kan utløse et behandlingsbehov. Depresjoner er likevanlig blant leger som alle andre og ofte går vi leger lenge før vi ber om hjelp. Alle lidelser kan ramme også leger. Særlig sårbart vil være rusmiddelproblemer, tidligere eller nye traumer, utroskap og andre samlivskriser og sviktende kognitiv funksjon.

- Om en psykiater, eller fastlege for den saks skyld, får time ved DPS, kan det være litt spesielt å sitte på venterommet sammen med «sine egne» pasienter. I verste fall kan det by på utfordringer i senere behandlingskontakt.

Solveig er redd bekymring blant psykiatere og andre leger for at privat informasjon skal bli kjent i deres egne fagmiljøer kan være et hinder for at psykiatere (og andre leger) søker hjelp. -Hvis leger ikke søker hjelp, blir de sykere, funksjonssvikten blir større og i verste fall øker selvmordsrisikoen, sier hun.

Solveig har noen tanker om hvordan problemet kan unngås. -En mulighet er at avtalespesialister kan ta noen henvisninger direkte fra fastlege eller annen lege i tillegg til de henvisningen de får fra DPS. Man kunne laget en prosentvis fordeling. Da vil det - som i dag - være mulig for at de som har behov, enten de er psykiatere selv eller er såkalte «profilerte personer» kan søkes direkte til navngitt avtalespesialist utenom felles henvisningsmottak.

I likhet med Inger Kragh Nyhus, understreker Solveig at når psykiater skal til psykiater må «behandlerpsykiater» være erfaren. -De fleste avtalespesialister vil jo være det, føyer hun til.

- I hele Trøndelag er vi 5 psykiatere med driftsavtale, fire i Trondheim og en på Levanger. Både fastleger og psykiatere har oversikt over oss og kan lett henvise hit, mener hun. I tillegg tenker hun at det kunne vært en mulighet å ha en oversikt på Legeforeningens nettsider over psykiatere med driftsavtale. – Etter pandemien vet vi jo også at videokonsultasjoner fungerer bra, sier hun, - og da blir ikke avstander et problem.

Solveig er glad for at Npf interesserer seg i saken. - Dette handler om ivaretagelse av psykiatere og legers egen helse.

Bilde av Anne Karin Rime.
Legeforeningens president, Anne-Karin Rime, er opptatt av legehelse. Foto: Legeforeningen

President i Legeforeningen, Anne-Karin Rime, er svært opptatt av helsa til norske leger. Hun kan fortelle at de etiske retningslinjene til World Medical Association nå har et eget punkt om legers plikt til å ivareta egen helse:

28. In order to provide care of the highest standards, physicians must attend to their own health, well-being, and abilities. This includes seeking appropriate care to ensure that they are able to practise safely.” 

Lars Lien, leder i Npf, er også opptatt av at psykiatere må ta vare på egen helse. - Psykiatri er et interessant, men også krevende fagfelt, sier Lars, - og med den belastningen vi opplever at mange kolleger står i, er det viktigere enn noensinne at psykiatere får støtte når de trenger det. Vi trenger også at kolleger orker å stå i jobb, føyer han til, - Psykiatermangelen er stor.

Bilde av Lars Lien.
Lars Lien er opptatt av at psykiatere må få behandling når de trenger det. Foto: Anne Kristine Bergem.

Lars vil sammen med styret arbeide videre med å se på hvordan terskelen kan gjøres lav for at kolleger som trenger det, skal få både utredning, behandling og oppfølging dersom de skulle ha psykiske lidelser med behov for mer enn kollegastøtte.