Norsk psykiatrisk forening

Aktuelle saker

Pulverkaffe og formidling

Npf er i gang med en serie intervjuer med psykiatere. Gjennom å vise fram bredden i faget vårt, håper vi å kunne inspirere LIS´er og øvrige kolleger til fortsatt arbeid som psykiatere, samt bidra til at psykiatere selv kan vise hva en psykiater er.
Anne Kristine Bergem
19. september 2022
Bilde av Kristin-Lie-Romm
Kristin Lie Romm på kontoret på Gaustad. Foto: Privat.

Cand.med. fra Universitetet i Oslo 1998

Ph.d. i 2011

Spesialist i psykiatri i 2012

Arbeider i dag som leder og overlege ved TIPS Sør-Øst - Regional kompetansetjeneste for tidlig intervensjon ved psykose ved Oslo Universitetssykehus.

Etter turnus begynte Kristin Lie Romm sitt legeliv som fastlegevikar i Hole kommune, men etter flytting til København ble det spesialisering i psykiatri. Tilbake i Norge, måtte endel av spesialiseringen gjøres om igjen, men innen løpet ble fullført hadde hun også tatt en ph.d.

Det ble tidlig klart at mennesker med psykoselidelser lå og ligger Kristins hjerte nær. ph.d´en handlet om depresjon, sosial angst og selvfølelse hos mennesker med førstegangspsykose. Og 10 år etterpå er hun leder ved TIPS Sør-Øst, en kompetansetjeneste for den samme gruppen mennesker og de som arbeider med dem. Hun begynte som ansatt, men ble etter hvert leder.

Ph.d´en ble gjennomført i det som den gang het TOP-studien, som nå har blitt NORMENT.

Kristin tror hun helt fra turnus hadde en formening om at hun skulle bli psykiater. Hun var opptatt av å velge en spesialitet som var så spennende at hun kunne tenke seg å lese faglitteratur på senga. Psykiatri var definitivt et av de fagene. Hun synes også psykiatri utmerker seg som et fag med en stor bredde. Og ikke minst er det et fag som krever mye tanke- og refleksjonsarbeid, der du er innom de store spørsmålene, mener hun. Det gjelder alt fra hva vi betegner som sykdom, til hva som er meningen med livet. En periode vurderte hun gynekologi og obstetrikk. Da var det det å kunne arbeide både med «friske» og mennesker med sykdom eller helseutfordringer som lokket. I tillegg likte hun å arbeide med hendene, og kirurgi var morsomt. – Jeg har alltid vært glad i håndarbeid, smiler hun.

Men det ble altså psykiatri. -Alle mennesker er forskjellige, sier Kristin begeistret, - og det er så spennende å få lov til å finne ut hva et menneske tenker, og hvorfor det tenker akkurat det.

Kristin kjenner seg trygg i møtet med mennesker med psykoselidelser. Hun er ikke i tvil om at det er denne gruppen mennesker hun ønsker å arbeide med. Hun sier at alle årene med pasientintervjuer i forskningen gjorde at hun lærte enormt mye av dem hun snakket med. Den gangen møtte hun mennesker i psykose ikke som pasienter, men som informanter. Folk tok seg tid til å delta, og Kristin hadde rammer som gjorde at hun faktisk hadde tid til å bruke den tiden det tok å ha en god samtale om de viktige tingene for menneskene hun intervjuet.

Hun har møtt noen av menneskene hun intervjuet senere. «Du forstod meg», har noe av dem sagt, og «Du skjønte hvem jeg var».  Slike tilbakemeldinger gleder henne stort. Hun tror de positive opplevelsene hos dem hun intervjuet i stor grad skyldtes at hun hadde tid, og at fokuset i samtalene alltid var de intervjuedes opplevelser, tanker og følelser.

Da hun en periode hadde et vikariat ved en poliklinikk syntes hun det var skremmende hvor lite hun fikk gjort for pasientene. Hun klarte rett og slett ikke å gjøre effektive utredninger til tross for at hun traff dem igjen og igjen. – Rammene var for dårlige, sier hun. – det var ikke tid til å snakke ordentlig med folk, og kontakten ble for sporadisk. Som forsker hadde hun riktige rammer til oppgaven.

Både de gode og de dårlige erfaringene har vært med henne siden. Hun tror erfaringen har vært med på å inspirere henne til å bli opptatt av tjenesteutvikling. – VI må lage rammer og skru sammen systemer slik at vi ikke ender opp med å drive halvgodt arbeid, sier hun. Hun innrømmer at det kan være vanskelig å være leder, men er opptatt av de mulighetene som ligger i det å være med på å bestemme hvordan kompetanseutviklingen skal være.

- Vi må lage oss handlingsrom, mener hun. – Og som psykiatere har vi faglig kunnskap til å argumentere for oss. Vi trenger flere ledere med solid faglighet.

Av og til synes Kristin at det virker som mange kolleger har «gitt opp» å forsøke å få til endring. Det er trist, mener hun, og hevder bestemt at vi må aldri slutte å tro på at det er mulig å få til endringer. – Jeg opplever at mange venter på de optimale løsningene, sier hun. Selv tror hun at endringer og forbedring i småskala er veien å gå. – Vi må prøve ut små endringer og heller justere og evaluere. Jeg tror mye av det som har skjedd i psykisk helsevern har vært for stort, at man har laget svære prosjekter i et forsøk på å romme alt og alle. Det går ikke.

Hun mener også at vi må tenke annerledes. – Det kommer ikke til å komme mere penger, sier hun, så innovasjon og nytenkning må til.

Kristin har mye på hjertet, men på spørsmålet om hva hun er mest stolt av, blir det stille. En stund. Men det er fordi hun ikke klarer å komme på noe hun har gjort alene. – Jeg har alltid vært en del av et team når jeg har fått til noe, sier hun. – Jeg er veldig stolt av kollegene og arbeidsplassen min, og særlig av at vi har fått omsatt idéer til praktisk virkelighet. Min opplevelse er at TIPS Sør-Øst har beveget seg i en fin retning, hvor særlig brukernes behov er kommet i sentrum. Og når det gjelder utvikling av tjenester, er også de som jobber der brukere.

- Under mitt arbeid med ph.d’en og ulike innovasjonsprosjekter har jeg snakket med mange mennesker i våre helsetjenester, og det har vært en øyeåpner. Å ta den andres perspektiv er avgjørende for å være en god terapeut, men det er også avgjørende for å lage gode tjenester.

Om hjelpekunsten

For Kristin har det vært nyttig å være psykiater og ha fagkunnskapen med seg i sitt ledelsesarbeid. Både i møtet med enkeltpersoner og med grupper og team, er det godt å ha kunnskap om gruppedynamikk og motstand mot endring. - Det har gjort det lettere å forstå, mener hun. – Det var for eksempel en aha-opplevelse å oppdage Kübler-Ross´endringskurve.

Det beste med å være psykiater er likevel menneskemøter, forteller Kristin. – Det er fantastisk, rett og slett, når mennesker deler sine tanker med meg. Jeg blir ydmyk og takknemlig når jeg opplever å få et annet menneskes tillit - opplever at det andre mennesket stoler på meg. Da kjenner jeg at det er givende arbeid. Og da kan jeg kjenne på stolthet, faktisk, at jeg får til noe viktig.

Kristin anbefaler gjerne spesialiteten til LIS og unge leger. – Men man må være nysgjerrig på mennesker, sier hun. Er man det, er psykiatri et fantastisk fagfelt. Man kan spørre om alt, og får ofte anledning til å høre hva og hvordan folk tenker. Det er interessant.

- Og så får man ofte muligheten til å bidra i menneskers endringsprosesser. Det er mindre viktig å tenke på «frisk» og «syk» enn på å bistå til at mennesker kan få det bedre i livene sine. Det er fullt mulig å leve gode liv med symptomer. Nettverk, familie, barn og mening i hverdagen har ofte større betydning enn symptomer. Vi kan hjelpe!

Hun synes av og til psykiateres kompetanse som samtaleterapeuter undervurderes. – Vi kan så veldig mye mer enn å forskrive medisiner, sier hun, -og det må vi få fram i større grad.

Psykiatri er også et fag med mange muligheter, synes Kristin. – Man kan forske, arbeide med rettspsykiatri, jobbe med mennesker med psykose eller personlighetsforstyrrelser eller veldig mye annet. Jeg er helt sikker på at alle som er interessert i psykiatri kan finne sin plass i fagfeltet. Og så er det fint at vaktbelastningen stort sett er til å leve med, smiler hun.

Til unge kolleger i faget, vil hun gjerne gi et tips basert på egen erfaring. – Finn en overlege som kan tenke seg å gi deg konkrete tilbakemeldinger på arbeidet ditt, sier hun. Kanskje er det din kliniske veileder, men det kan også være en annen. Det viktigste er at det er noen som kan lese et og annet journalnotat og gi konkret feed back på det og andre ting du gjør. Hvis du får tilbakemeldinger tidlig i løpet, vil du utvikle mye større trygghet i rollen din. Alle trenger en mentor, selv om rollen ikke trenger å være formell. Ikke vær redd for å spørre!

Selv har Kristin opplevd at støtte fra og samarbeid med andre har vært berikende og bidratt til at hun opplever seg trygg i psykiaterrollen. I det siste har hun utfordret seg på et helt nytt felt, og fordi hun er sammen med en nær venninne og legekollega, kjennes det også trygt -selv om det er en viss spenning knyttet til det.

- Lina og jeg har alltid spennende samtaler, sier hun. Lina er Lina Linnestad, militærlege og fastlege, for tiden ett år i USA. Kristin og Lina hang sammen som erteris i studietiden, og har holdt nær kontakt hele tiden etter det. -Vi snakker ofte om grenseoppgangene mellom allmennmedisin og psykiatri, sier Kristin, - og vi trives begge med formidling.

Når podkasten også ble en anledning for regelmessige treff mellom de to studievenninnene, var veien kort til at «Kaffedoktor» var etablert.

De er ikke så opptatt av lyttertall eller at alt må være perfekt. – Hvis ingen hører på, har vi det i hvert fall interessant og hyggelig sammen, sier hun. Men podkasten har lyttere, og det tikker titt og ofte inn en hyggelig tilbakemelding, gjerne på slutten av en epost om noe annet. Kristin er opptatt av at podkasten skal være noe som er morsomt og gir overskudd. Hun håper samtalene Lina og hun har med hverandre og inviterte gjester kan inspirere og opplyse. For hennes egen del er forberedelsene en fin anledning til å fordype seg i noe hun kanskje ikke kan så mye om fra før.

Og navnet på podkasten? Kristin ler: - i studietiden drakk vi mye pulverkaffe. Og så har vi fortsatt med det. Vi drikker den av noen store krus med seilbåtmotiv. Uten alkohol, da! Nå har vi gjort det i 30 år. -Smaken av pulverkaffe gir meg «Linafølelse», sier hun. Det er godt å ha gode venner. Det gir trygghet å være to når man begir seg ut på nye ting.

Militærlege og fastlege Lina Linnestad og psykiater Kristin Lie Romm er teamet bak podcasten Kaffedoktor.
Militærlege og fastlege Lina Linnestad og psykiater Kristin Lie Romm er teamet bak podcasten Kaffedoktor. Foto: Privat.