Sjur Seim har vært leder i Utvalg for etikk og grunnlagsspørsmål i psykiatrien i ett og et halvt år. Syv artikler som anbefalt lesning, strategidokument og tiltaksplan er lagt ut på utvalgets hjemmeside i tillegg til at navnet er endret. Men fornøyd er han ikke. Han er riktignok fornøyd med navneskiftet. Nå heter utvalget «Utvalg for etikk og grunnlagsspørsmål», ikke «...og grunnlagsproblemer».
- Jeg er opptatt av grunnlagsspørsmål generelt, som Hva kan vi vite? Hva skal vi gjøre?, sier Sjur Seim. - Jeg synes grunnlagsspørsmål er spesielt viktige i psykiatrien fordi klinikken ofte er så sammensatt, med tunge innslag av individuelt og samfunnsmessig verdiladede problemstillinger som faget som sådan ikke har svar på. Ikke at det finnes entydige svar på disse spørsmålene heller. Men spørsmålene er viktige for psykiatriens selvforståelse, og for nøktern erkjennelse av fagets grenser og begrensninger.
Sjur blir ivrig når samtalen kommer inn på spørsmål om verdiforankring. - Etikk er relativt enkelt i direkte møter mellom mennesker – et barnehagebarn skjønner uten videre når noe er urettferdig (– etikk er én ting, moral og etterlevelse noe annet, føyer han til). -Det er diskursetikk i store sammenhenger, der personlige jeg-du-relasjoner ikke er en del av beslutningsgrunnlaget, som er krevende: Hvordan kommer vi frem til hva vi skal gjøre? Hvordan forholder vi oss til mindretallet, og til handlingsalternativer som ikke ble valgt? Psykiatrien som fag gir ikke svar på diskursetiske problemstillinger. Men det er en sentral del av psykiatrisk kompetanse å forholde seg til diskursetiske problemstillinger, og til pasienters (og alle andres) eksplisitte eller implisitte verdiforankring.
Om artiklene og dokumentene på utvalgets hjemmeside sier han at han håper mange tar seg tid til å lese dem, og gjerne kommer med innspill. Han synes det er bra at ‘’konsensus’’ er fjernet fra Npf-vedtektene som grunnlag for foreningens fag- og helsepolitiske arbeid, men mener fortsatt at Npf skal strekke seg etter ‘’transparens i håndtering av interessekonflikter og uenighet om faglige prioriteringer og andre verdiladede problemstillinger’’, som var utvalgets forslag til det digitale årsmøtet i mars.
Han savner refleksjon og større tydelighet i praksisfeltet om forholdet mellom psykologiske og (nevro-)biologiske innfallsvinkler til psykiske lidelser, og viser til Per Brodals essay Nevrokulturell imperialisme (Tidsskriftet, 2018). Han støtter Tor-Johan Ekelands forslag til kunnskapsplattform for psykisk helsevern, der pasientens subjektive perspektiv har forrang som grunnlag for fagets objektiverende referanseramme (erfaingskompetanse.no, 2021). - Vi trenger begge innfallsvinkler, og må bruke begge helt ut, ikke redusere det subjektive perspektivet til et nevrobiologisk korrelat, eller sette likhetstegn mellom nevrobiologiske funn og subjektiv opplevelse, mener han.
- Å spørre hvor i hjernen bevisstheten sitter, er som å spørre hvor i bilen transporten sitter, sier Sjur, og fortsetter: - Eller hvor i orkesteret symfonien sitter.
Noe er Sjur sikker på, og det er at de viktige tingene i livet må leves, ikke leses (Nina George, 2013: Det litterære apotek). Og at de som har funnet meningen med livet, lever den, ikke spør etter den. Sjur sier videre at han selv er mest opptatt av at alt som er viktig i livet, rommer mer enn det som kan uttrykkes med ord. Eksistensielle spørsmål kan ikke besvares kognitivt, men de kan responderes på relasjonelt, og bli meningsskapende ved at man snakker sammen – eller tier sammen – om dem. Kollektive tradisjoner og merkedager handler mer om ritualisert tilhørighet til et fellesskap, enn om politiske eller religiøse ‘’trosbekjennelser.’’
Det er neppe siste gang Npf får vanskelige innspill fra Utvalg for etikk og grunnlagsspørsmål i psykiatrien. Har vi forstått utvalgslederen riktig, er svarene kanskje mindre viktige enn å ha en spørrende holdning.