Aller først vil jeg vise min dypeste medfølelse til ofrene for skytingen i Oslo sist helg. Det er ingen tvil om at det er et angrep både på skeives rettigheter og retten til ytring.
Det er nå 50 år siden homoseksualitet (blant menn) ikke lenger var kriminelt i Norge og 45 år siden homofili ble avdiagnostisert i Norge. Fire år tidligere hadde APA avdiagnostisert homoseksualitet (og først i 1982 strøk daværende Sosialdepartementet diagnosen fra det offentlige diagnosesystemet. Og 10 års senere i forbindelse med innføringen av ICD-10 fjernet WHO homoseksualitet som diagnose.
Dessverre har mange av mine tidligere kollegaer hatt holdninger som at homofili er resultatet av skjult, men lammende frykt for det motsatte kjønn og at homoseksualitet vanligvis regnes for en avvikende tilstand som en bør korrigeres gjennom terapi.
Men det har også vært pionerer innenfor norsk psykiatri: Takket være Astrid Nøkleby Heibergs innsats anbefalte NPF 1977 at homofili ikke skulle brukes som diagnose, men det tok likevel lang tid før vi psykiatere og Norsk psykiaterforening virkelig kom på banen etter en iherdig innsats fra Kim Friele.
Selv etter avdiagnostiseringen har noen norske psykiatere fortsatt oppfattet homofili som patologisk og som noe som kunne behandles i psykoterapi – og har dermed har påført pasienter terapeutisk skade.
Det må også beklages at det var først i 2000 at Norsk psykiatrisk forening tok avstand fra enhver form for terapi som tar sikte på å endre pasientens homofile/lesbiske legning (såkalt «reparativ terapi»).
Vi håper med denne beklagelsen at vi kan bidra til å lege noen av de sår som psykiatrien har påført homofile mennesker i Norge gjennom historien.
Hamar, 29.06.2022