Norsk psykiatrisk forening

Aktuelle saker

Vi kan alltid bli bedre

Npf er i gang med en serie intervjuer med psykiatere. Gjennom å vise fram bredden i faget vårt, håper vi å kunne inspirere LIS´er og øvrige kolleger til fortsatt arbeid som psykiatere, samt bidra til at psykiatere selv kan vise hva en psykiater er.
Anne Kristine Bergem
5. september 2022
Øyvind Watne i maraton.
Øyvind Watne i Hitra maraton i 2012, klasse menn 60-64 år. Foto: Svein-Jarle Slenes

Utdannet ved Universitetet i Oslo, cand.med. i 1978

Spesialist i psykiatri i 1998

Arbeidet som distriktslege/kommunelege i Gaular i nåværende Vestland fylke etter turnus, fram til oppstart av spesialisering i psykiatri i 1993, som ble gjennomført i Førde og i Arendal. Fra 1998 overlege ved Psykiatrisk klinikk i Førde, fra 2003 – 2009 avdelingssjef ved samme avdeling. Fra 2009 leder for Ambulant akutteam ved Tiller DPS i Trondheim (nå: Nidelv DPS, Tiller) fram til pensjonering i februar 2022.

Nåværende arbeidssted: Nidelv DPS, Tiller, St. Olavs hospital (pensjonering til tross).

«Vinneren er en særdeles sympatisk og godt likt kollega. Han er alltid vennlig og rolig og samtidig faglig profesjonell og oppdatert. Han har over fler tiår gjort tjeneste som tillitsvalgt i legeforeningen i tillegg til arbeid som klinisk og leder.

Han har sprunget over 160 maraton over hele verden, er glad i og flink til å synge og har sunget i fler kor. Han er glad i litteratur og han har ekstreme kunnskaper om geografi. Aller mest er han engasjert i familie og barnebarna sine.

Han var ferdig utdannet lege fra Oslo i 1978. Han var så i turnus i Orkdal 1978-80 før han fortsatte som distriktslege i Børsa. I 1981-93 var han distriktslege i Gaular med avbrekk i Kongo.

I 1986-91 var han misjonslege i Kongo, Kaziba. Han var også rektor på Sykepleierskolen der. Her var det mye kirurgi, keisersnitt etc bl.a. sammen med senere vinner av Nobels fredspris legen Denis Mukwege.

I 1993 var han ferdig utdannet psykiater og jobbet som overlege i psykiatri i Førde 1993-98. I denne perioden, dvs 1994 – 1995, var han hyret inn av FN og Kirkens Nødhjelp ift barnesoldater og overgrep på kvinner.

Han var fra 1998-2003 Tillitsvalgt for overlegene i Førde og i 2001 – 2005 Styremedlem i Helse Vest. Fra 2003 – 2009 var han både avdelingssjef ved psykiatrisk avdeling i Førde og leder av Sogn og Fjordane legeforening.

Etter dette kom han til oss i Trøndelag og har vært overlege ved Tiller DPS frem til han nå er pensjonist. Her har han også vært hovedtillitsvalgt for psykiatri. I psykiatrien har han bl.a. arbeidet med å bygge opp ny, bedre organisering av tjenestene med ambulant akutteam. Som en avlegger av det var han også med å utvikle en ny måte å ta inn nye pasienter på, med tidlig avklaringsteam, et prosjekt han fikk utviklingsmidler fra legeforeningen sentralt til og som fortsatt går som utviklings- og forskningsprosjekt.

22022022 ble han pensjonist.»

Øyvind Watne synes det er litt voldsomt med alle disse gode ordene. Hans første reaksjon er at ikke alla fakta er helt korrekte. – Sånn sett minner det om medisinske journaler, smiler han. Og føyer til at det stemmer at han har jobbet sammen med dr. Mukwege, som senere fikk Nobels fredspris. De var begge engasjert av Kirkens Nødhjelp på oppdrag fra FN for å gi omsorg og helsetjenester til en del av flyktningene som i 1994 kom fra Rwanda til Bukavu i Kongo. Og det er også riktig at han foretok også keisersnitt som misjonslege i Kongo. Men ikke sammen med Mukwege.

Han kan fortelle at sitatet er fra omtalen han fikk i forbindelse med at Sør-Trøndelag legeforening hedret han med pris for fortjenstfull innsats som tillitsvalgt i Legeforeningen. For en som trivs best i samtalerommet med pasienter var det uvant å stå på et podium og bli hyllet av en stor forsamling. - Veldig uventa og overraskende, og utrolig hyggelig, forteller han.

Øyvind Watne er en kollega det står stor respekt av. Han har et beundringsverdig engasjement som fremdeles er til stede. Selv om han fylte 70 i fjor høst, har han fremdeles en fot i faget. - Jeg har tilbudt meg å være en dag i uka på min gamle arbeidsplass, og trives godt med det, sier han. Og som om ikke det var nok tar han innimellom sakkyndigoppdrag for Statsforvalteren, en oppgave han mener er viktig for kvalitetsforbedring av tjenestene.

Samtidig tenker han at det er lov å gjøre andre ting enn å jobbe nå når man har passert sytti. Hverdagene har blitt roligere, kan han fortelle, og han har bedre tid til å gå turer og til å lese. – Og så sover jeg lenger om morgenen, smiler han.

Øyvind Watne startet legelivet i allmennmedisinen, og trivdes godt der. Etter hvert kjente han likevel på slitasje ved å leve og jobbe som lege i samme lille bygd. – Jeg hadde en profesjonell rolle overfor mange i bygda, forteller han. Han opplevde også at mange av pasientene strevde med den psykiske helsa si, og at han kjente på manglende kunnskap i møtene med dem. På denne tida kom Egil W. Martinsen til Førde og bygde opp Psykiatrisk klinikk der. Han hadde forut for det tatt doktorgrad på effekten av fysisk trening på depresjon. Gjennom sitt arbeid sto han for en tilnærming til psykiske helseplager som Øyvind Watne kunne identifisere seg med. - Da jeg skulle velge bort allmennmedisin var psykiatri et nærliggende valg, husker han, og trekker fram Egil W. Martinsen og de andre kollegene i Førde som gode læremestre.

På spørsmålet om hva som er det mest interessante, spennende eller meningsfulle han har vært med på som psykiater, er han glad for å kunne trekke inn flere ting.

-Jeg har alltid trivdes på jobb, og har kunnet gå til arbeidet med glede nesten hver dag. Jeg er klar over at ikke alle har det slik, men er veldig takknemlig for at det har vært slik for meg, sier han. Han forteller videre at da han i 2009 startet i Ambulant akutteam i Trondheim, opplevde han å få den morsomste jobben i hele sin karriere. Her kunne han bruke all den kompetanse og erfaring han hadde samlet gjennom hele sitt yrkesaktive liv.  Kunnskapen om somatisk helse ble viktig, og han fikk igjen dra på hjemmebesøk. - Og innimellom fikk vi pasienter som snakka swahili, føyer han begeistret til.

Han trekker også fram de tre grunnkursrekkene for LIS han ble invitert med på sammen med kollega Audun Irgens som en erfaring han verdsetter høyt. – Å lede grunnkurs ble en fin anledning til å oppdatere egen kunnskap i tillegg at det ga meg et omfattende kontaktnett blant norske psykiatere.

På spørsmål om hva han er mest stolt over å ha gjort drar han litt på det. - Jeg er ikke sikker på om «stolt» er ordet jeg vil bruke om mitt eget arbeid, sier han ettertenksomt. - Jeg kan ha kjent på dyp tilfredsstillelse når jeg i en terapitime har opplevd at vi har fått berørt temaer som er viktige for pasienten. Det samme gjelder når jeg kjenner at jeg har kunnet være til støtte og inspirasjon for studenter eller kolleger i utdanning.

-At pasienter kan kjenne muligheten til å dele det aller vanskeligste med noen – med oss - er kanskje det beste ved å være psykiater, sier Watne videre. – Å ta i bruk friheten som ligger i terapirommet er en stor gave som jeg setter veldig høyt.

Øyvind Watne trives med å ha stort nettverk.
Øyvind Watne trives med å ha stort nettverk.

Han håper at han i sine mange møter med medisinstudenter og leger i spesialisering har klart å vise at psykiatri er et veldig spennende fag. Han mener det er viktigere hva han har vist enn hva han har sagt. Han håper at mange unge leger vil velge psykiatri som fag. Han mener spesialiteten psykiatri gir leger mulighet til å bruke alle kunnskap:
- Den basale medisinske kunnskapen, men også alt annet du måtte vite litt om, som trening eller korsang er nyttig, sier han entusiastisk, - Og for en nysgjerrigper som meg er det alltid spennende å bli invitert inn på andre menneskers hjemmebane, der de får dele kunnskap og erfaring som er deres unike. Det er alltid nye ting å oppleve, nye ting å lære.

Øyvind Watne mener at psykiatere som «lærde og lærere» kanskje høres unorsk ut, men likevel er noe å strebe etter.
- Selve doktorbegrepet som er knyttet til vår profesjon dreier seg om å være lærer. Og lærd tror jeg vi blir litt etter litt ved å være nysgjerrige, etterspørre ny kunnskap, og alltid åpne for å lære av pårørende og pasienters fortellinger og opplevelser.