Ingrid Dieset er en kollega mange har hørt om, og navnet hennes dukker opp i ulike sammenhenger. Npf har bedt om et intervju med henne fordi hun er en god rollemodell og til inspirasjon for mange gjennom sitt arbeid. Ingrid er både kliniker og forsker, og har også blitt kjent gjennom media.
Da Ingrid studerte medisin, hadde hun ingen planer om å bli psykiater. Det var heller slik at psykiatri framstod som et fagfelt hun ikke syntes det var så lett å få tak på. Etter turnus startet hun på skadelegevakten i Oslo. Da en kollega hun kjente fra tidligere tipset henne om en ledig stilling på akuttpsykiatrisk avdeling, OUS, tok hun imidlertid utfordringen. Det viste seg at hun trivdes med både pasienter, kolleger og arbeidsoppgaver. Siden har hun blitt i fagfeltet.
Fra oppstart i det som tidligere het «D-stilling», via lederstilling i NORMENT, spesialisering og gjennomføring av PhD, er hun nå overlege ved OUS. Halve stillingen går til klinisk arbeid og den andre halve er satt av til forskning og undervisningsaktivitet. Å ha en 20% stilling som førsteamanuensis ved UiO ved siden av, synes hun er stimulerende med tanke på forskningen. Da Ingrid begynte å forske, var det biologiske mekanismer og immunologi som var hovedinteressen. Hun ble motivert av at så lite hadde skjedd i biologisk behandling siden nevroleptika kom på 50-tallet.
Prosjektene som opptar henne for tiden, er av en annen karakter. Hun trekker spesielt fram prosjektet som har fått navnet «Krisepakke». Navnet kom naturlig fordi prosjektet startet opp da pakkeforløpene gjorde sitt inntog i psykisk helsevern. Ønsket var at mennesker i krise skulle få et bedre tilbud i mottaksposten. Ingrid og medarbeidere så at særlig mennesker med personlighetsutfordringer med tilbakevendende selvmordstanker og selvpåførte skader ikke ble møtt på en god nok måte. Nå har både medarbeidere og pasienter blitt kjent med pakketilbudet, så navnet er blitt værende. Prosjektet er et kvalitetsforbedringsprosjekt, og har først og fremst gått ut på å øke kompetansen og tryggheten blant personalet på posten i møte med pasientene. Personalet får også regelmessig veiledning, og posten har brukt mye tid og ressurser på å lære av andre. Ingrid sier at gode samtaler er svært viktig, og at det hender de låner personell fra andre poster hvis det trengs for å få gjennomført samtaler i ro og med nok tid. Noen av elementene i krisepakken er en førstesamtale like etter at pasienten er tatt imot av LIS-lege på vakt. Førstesamtalen gjennomføres av kontaktsykepleier som følger pasienten gjennom hele oppholdet. Førstesamtalen varer i 45 minutter, og det legges vekt på at det er pasienten selv om velger hva han, hun eller hen vil fortelle om. Ofte er temaet hva som har skjedd forut for innleggelsen som har gjort at personen har fått det ekstra vanskelig. Sykepleier vektlegger validering og støtte. Etter en 30 minutters pause, gjennomføres krisesamtale nummer to. Den samtalen brukes på å i fellesskap legge en plan for de dagene pasienten skal være i mottaksposten, det arbeides med kriseplan. Toleransevindumodeller er mye brukt.
Ingrid kan fortelle at personalet har opplevd innføring av krisepakkeopplegget som veldig nyttig, og de kjenner at de i større grad får møtt pasientene på en god måte. I posten ser de også at antallet hendelser med selvpåført skade inne i posten har gått betydelig ned etter prosjektstart, samt at flere innleggelser skjer på frivillig basis. Pasientene forteller at de kjenner seg mere velkomne enn tidligere, og at tidlig forventningsavklaring gjør det lettere å få til et samarbeid.
Nøkkelen til prosjektets suksess mener Ingrid har vært all tiden de har brukt på opplæring av personalet. Posten har mottatt innovasjonsmidler til prosjektet. Brukermedvirkning har vært sentralt i alle prosjektene.
Hun er også stolt over at de på posten ha fått til å tilby ikke-medikamentelle intervensjoner ved søvnvansker hos mennesker med psykose. Hun nevner bruk av «blueblockers» og søvndagbok. Også i dette prosjektet har kompetanseheving blant personalet vært avgjørende. Prosjektet har vært igangsatt og gjennomført ved siden av vanlig drift, og de har klart å holde fast i tilnærmingen over tid. I de 10 månedene så de at tiltakene var populære hos pasientene.
Ingrid anbefaler gjerne spesialiteten til medisinstudenter og LIS. Hun vet det er rekrutteringsutfordringer, og tenker selv at det er en pedagogisk utfordring å være ærlige om den usikkerheten man må leve med som lege i psykisk helsevern. Hun er bekymret for at unge leger blir så redde for å gjøre feil at de klamrer seg til troen på at tilstrekkelig utfylling av skjemaer og sjekklister er det som skal til. Ingrids erfaring er at det nytter ikke å gardere seg mot alt galt som kan skje. - Vi gjør unge leger en bjørnetjeneste ved å la dem tro at avkryssede sjekklister er løsningen, sier hun, - Leger må heller erkjenne at det er mye som ikke kan forutsees, at man ikke kan ha full kontroll og at vanskelige situasjoner, etiske dilemmaer og det å gjøre feil er endel av livet. Hvis kolleger er åpne mot hverandre og støtter hverandre, blir det letter å akseptere usikkerhet. Også ut mot samfunnet må psykiatere være ærlige om hva som ikke er mulig å ha kontroll over. Selv om man gjør alt etter boka, kan det skje uønskede hendelser. God dialog og samarbeid er bedre pasientbehandling enn kontinuerlig søkelys på ryggdekning.
Da Ingrid stod fram på Nrk ytring og fortalte om en vanlig dag på akuttpsykiatrisk avdeling i november i fjor, fikk innlegget mye oppmerksomhet. Ingrid forteller at hun kviet seg for å gå til pressen, og at tanken på å stikke hodet fram var ubehagelig. Men hun kjente at hun måtte. Ulike oppslag i media i forkant hadde fått henne til å erkjenne at det like gjerne kunne være hun som hadde fått skylda for svikt i pasientbehandling. I etterkant er hun glad for at hun stod fram. – Vi må være åpne og ærlige, sier hun. I etterkant har hun fått mange henvendelser. Tidligere og nåværende pasienter, pårørende og kolleger fra hele landet har tatt kontakt. Alle henvendelsene ha vært fine. Folk har kjent seg igjen, takket for hjelp og satt pris på ærligheten.
Ingrid angrer ikke på at hun valgte psykiatri. Å være psykiater oppleves svært meningsfullt, synes hun. -På OUS er det over 1000 innleggelser i året. De fleste pasientene er bedre når de skrives ut, og det er fint å være med på å gjøre en forskjell. Hun har brukt mye tid på å erkjenne at det ikke lar seg gjøre å helbrede alle, og understreker igjen at ærlighet både innad og utad om de begrensninger alle som jobber i psykisk helsevern kjenner på er avgjørende. -Det er ikke mulig å gjøre alle friske, men det betyr ikke at vi ikke kan gjøre en forskjell.
Hun mener også at psykiatri må være en av de medisinske spesialitetene med størst variasjon. Alle pasienter er ulike, og man kan engasjerer seg i somatikk, terapi og ikke minst i klinisk forskning. - Det er så mye som ennå er ugjort, føyer hun til.