Buskerud legeforening

Lokalforening

Eldre saker

Spennede medlemsmøte - labert oppmøte

I et forsøk på å promotere Buskerud legeforening i Ringeriksregionen valgte vi å legge et medlemsmøte dit 25.11.13.
4. desember 2013
IMG_0028.JPG

Vi hadde fått tak i en foredragsholder som skulle snakke om et tema som burde interessere de fleste kollegene, både på og utenfor sykehus. Det ble et spennende møte, men med labert oppmøte.

Medlemsmøtet i BLF på Ringerike sykehus 25.11.2013.
I et forsøk på å promotere Buskerud legeforening i Ringeriksregionen valgte vi å legge et medlemsmøte dit. Vi hadde fått tak i en foredragsholder som skulle snakke om et tema som burde interessere de fleste kollegene, både på og utenfor sykehus. Bjarne Jensen, nå professor i samfunnsøkonomi, og med bakgrunn både i departementer og kommune, som rådmann.

Tittelen på foredraget ”Helseøkonomi og helsereformer - er vi på rett vei?” indikerer at situasjonen ikke er helt slik den ofte beskrives, og det er Bjarne Jensens kjepphest. Han har regnet på helseutgiftene i Norge og sammenliknet med andre land i OECD-landene og funnet ut at det ikke er sant slik det sies, at helseutgiftene i Norge er nest dyrest i verden.

Premissene for helsereformene (både sykehusreform, fastlegereform og samhandlingsreform) de siste årene er påstandene at det er stort overforbruk av sykehustjenester, at man oppnår bedre resultater og økonomisk gevinster ved å samle sykehustjenestene til færre og større sykehusenheter og at Norge bruker mest ressurser på helsetjenester i verden etter USA uten å oppnå gode nok resultater, og at det derfor et stort potensial for effektivisering. Han stiller spørsmålet, ”Holder disse premissene?”

I foredraget begrunnet han at premissene ikke holder, og baserte dette på en rekke undersøkelser, og har tanker om at de mindre sykehusene er like effektive som de store, og med like god kvalitet. Særlig henviste han i denne sammenhengen til Nasjonalt Kunnskapssenter for helsetjenester sinn undersøkelse om 30 dagers overlevelse i norske sykehus, publisert januar 2013. Her konkluderes med at det ikke er noen sammenheng mellom sykehusstørrelse og resultater. Det er flere små enn store sykehus med gode resultater, og det er både små og store sykehus med dårlige resultater. Det pekes på at det er andre faktorer enn sykehusets størrelse som er avgjørende. Dessuten ble det referert til en ekspertgruppe ledet av professor Ivar Aaraas med tittelen ”Helsetjeneste til syke eldre” hvor han selv måtte sørge for publisering av rapporten da konklusjonen ikke passet med overordnet syn. Konklusjoner i denne rapporten: ”Det er videre dokumentert at svikten i helsetjenestene til skrøpelige eldre er omfattende og at den kjennetegns ved at skrøpelige eldre ikke får tilgang på gode nok spesialisthelsetjeneste ved innleggelse på sykehus” og ”Omfanget av ”unødige” innleggelser er imidlertid ikke dokumentert å være av betydning på systemnivå», noe som er gjort rede for i en doktoravhandling hvor det konkluderes med at ”man risikerer at mange som har nytte av det ikke vil bli innlagt hvis man skal redusere antall innleggelser ved å prøve å forutsi hvem som ikke kommer til å ha nytte av et sykehusopphold. Pengene man vil kunne spare står ikke i noe rimelig forhold til de helsemessige tapene en vil få. ”Det finnes ingen dokumentasjon på at ”unødige innleggelser er et problem i norske sykehus.”

Som Bjarne Jensen sier, man kan ikke sammenlikne eple og pærer, hvilket innebærer at helseutgiftene utregnes på ulike måter i ulike land. I slike sammenlikning er det to hovedproblemer. Problem 1: Norge rapporterer utgifter til pleie og omsorg som helseutgifter, mens andre land rapporterer pleie- og omsorgsutgifter som sosiale utgifter; og problem 2: OECD bruker kjøpekraftsparitet for BNP (alle varer og tjenester som produseres) og ikke kjøpekraftsparitet for helsetjenester. For Norge er denne korreksjonen på ca 15 % ned, mens i Polen for eksempel må man korrigere ca 24 % opp. Konsekvensen av dette er at ressursbruken undervurderes i land med lavt inntektsnivå og overvurderes i land med høyt inntektsnivå.Helse og sosialutgiftene utgjør 27 % av budsjettet. Skal man korrigere for bare denne faktoren på det norske helsebudsjettet reduseres med disse 27 %. Imidlertid er utgiftene til langtidspleie større i OECD. Korrigerer man også for kjøpekraft ligger Norge omtrent på gjennomsnittet i OECD landene. I tillegg er investeringene i norske helsevesen i perioden 2003 til 2011 av de laveste i Europa.

 Jensen avsluttet med å stille følgende spørsmål:

- SINTEF har anslått at behovet for sykehustjenester fram til 2030, som følge av befolkningsøkning og flere eldre, vil øke med 50 %. Er det da fornuftig å bygge ned lokalsykehus som best kan ivareta eldre pasienters behov? Lokalsykehusene ordner også de mest vanlige lidelser som krever sykehusinnleggelse med lavest ressursbruk. Å beholde disse vi også gi oss anledning til å ha akuttmottak nær der folk bor og arbeider.

- Hvorfor har vi ikke en nasjonal helseplan som utreder behovet for sykehustjenester og framtidig sykehusstruktur?

- Hva vil bestemme kvalitet og omfang i vårt framtidige sykehustilbud? Som i dag vil følgende hovedfaktorer avgjøre: Behovene for helsetjenester,  medisinske muligheter og teknologi, inntektsgrunnlaget for å finansiere helsetjenester.

- Hva vil skje med framtidig organisering og finansiering av helsetjenester i Norge dersom det systematisk blir slik at befolkningens preferanser for kvalitet og omfant på helsetjenester er høyere enn nivået på offentlige tjenester?

Så langt Jensen.

Dessverre var det bare syv kolleger som fant tid til eller hadde interesse for å delta på møtet, i tillegg til styremedlemmer. En av de eldre lokale legene ga uttrykk for at dette var første gang han hørte en helseøkonom han var enig i at det var synd at så få fikk høre synspunktene, som jo vekket diskusjon. Innen styret, og de frammøtte for øvrig er det for øvrig ulike holdning til en del av spørsmålene, særlig til lokalsykehusenes viktighet og funksjon i fremtiden.

Gunnar Hjorth

Leder BLF