Av Tove Myrbakk
Åse Schrøder studerte i Oslo og hadde turnus i Bodø. På begynnelsen av 60-tallet var det stor mangel på allmennleger, spesielt i Nord-Norge og distriktene. Privat allmennpraksis hadde lav status, og distriktslegene hadde svært stor arbeidsbelastning. De fleste nyutdannete leger søkte seg derfor til sykehus som hadde ordnete arbeidsforhold og fast lønn. På hennes kull var det bare en håndfull leger som søkte seg til allmennpraksis.
Private legegrupper
Åse og legemannen Per Schrøder valgte å slå seg ned i Bodø. Først i en enkel privat praksis.
- Legedekningen i Bodø var i krise i 1961. Muligheten for å få flere leger til byen ble overlatt til legene selv. Kommunen tok ikke ansvar for befolkningens helsehjelp. Det samme problemet var presserende mange andre steder i landet, og førte til privat etablering av legegrupper. Først i Hokksund i 1968, deretter i Bodø, Moss og Ålesund. Ved å arbeide sammen i grupper kunne vi investere i mer utstyr og hjelpepersonell, og kanskje aller viktigst, få kollegialt samarbeid og avlaste hverandre i ferier og vaktberedskap.
Dette var en nyskapning i forhold til tidligere en-legepraksis, og ga mulighet for nyutdannete leger til å prøve seg uten for store økonomiske investeringer. I løpet av de første 10-12 år var minst 20 forskjellige leger innom Legegruppen, Bodø, for kortere eller lengre perioder, som sommervikarer og ved vakanser. På det meste arbeidet fem leger fast ved Legegruppen.
Nesten president
Åse Schrøder var leder i Nordland Legeforening i 1969 til 1973, og medlem av sentralstyret fra 1973 til 1979. De to siste årene som visepresident. Som medlem av sentralstyret ble hun også oppnevnt som legeforeningens representant i Statens Sykehusråd, senere Statens Råd for Helsetjenesten.
Ved valg av president i 1979 var det tre kandidater. To mannlige overleger fra Østlandet og en kvinnelig allmennlege fra Bodø. Stemmene fordelte seg ganske likt. Med tre stemmers overvekt ble Harald Hauge fra Gjøvik valgt som president. Åse Schrøder kom på andreplass. Hun hadde full støtte fra allmennlegene, leger i Nord-Norge og også Yngre legers forening. Noe omvalg mellom de to som fikk flest stemmer var ikke aktuelt den gang.
- I hele perioden jeg satt i sentralstyret, var jeg eneste kvinne. Majoriteten av de øvrige medlemmene var sykehusleger fra sentrale strøk. Et annet valgutfall kunne kanskje ha vært en fjær i hatten på Den norske legeforening, som i mange år hadde vært betraktet som en noe konservativ mannsbastion, sier Åse Schrøder.