Nordland legeforening

Lokalforening

Aktuelt

Sistehjelp – når livet går mot slutten

Leger har en innebygd frykt for å gjøre for lite. Men når er nok nok? Hva er en god pårørendesamtale? Hva har vi i sistehjelpskrinet, og hvordan håndterer vi eksistensiell sorg.
20. september 2016
Siste-hjelp-panel
Odd Eidner, Benjamin Storm, Rinny Dalene og Ellinor Haukland.


Hvordan gir vi en helhetlig omsorg for våre pasienter når livet går mot slutten? For å finne noen av svarene inviterte Nordland Legeforening en onkolog, en fastlege med palliativ kompetanse, en anestesilege og en prest.
- Gjør for mye for ikke å gjøre for lite
I den siste levemåneden til en kreftpasient er det ingen hensikt med behandling. Allikevel får 30 prosent av lungepasientene behandling de siste 60 dagene.
  - Det er en erkjennelse at vi overbehandler kreftpasienter i livets sluttfase. Vi leger lærer ikke å ta gode beslutningsprosesser, og har en innebygd frykt for å gjøre for lite. Da gjør vi heller noen ganger for mye, sier Ellinor Haukland, onkolog ved Nordlandsssykehuset.
Mange unngår å svare
1/3-del av leger gir feil svar på spørsmål om hvor lenge pasienten vil leve. 2/3-deler unngår å svare, eller svarer mer optimistisk enn det de egentlig tror.
  - Magefølelsen er altså ikke helt til å stole på, og vi tør ikke å være helt ærlige. Onkologer er kanskje flinkere til å beregne tiden, og sykepleierne er flinkest. Når det nærmer seg slutten blir man bedre på å spå, sier Ellinor Haukland.
  Hun sier noe av det verste er å være for optimistisk.
 - Det er fryktelig for en pasient å leve på overtid.
  Internasjonalt jobbes det for at de siste tre månedene skal være uten behandling for å gi en som skal dø og de rundt tid til å forberede seg på å dø. 
Samtale for å gi best mulig omsorg
Ronny Dalene er fastlege på Innlandet med spesiell kompetanse innenfor palliasjon. Han er opptatt av samtalen leger har med den døende og deres pårørende. Hvordan kan den benyttes til å gi best mulig omsorg ved livets slutt?
 - Pårørendesamtalen foregår uten av den døende er til stede. Tanken er at pårørende kanskje ikke tør å stille spørsmål mens den døende er tilstede.
  Rekkefølgen i samtalen er ikke tilfeldig.
  - Den starter ganske åpent for å avklare om de pårørende skjønner at pasienten er døende. Det avklares om videre væske og ernæring. Mange pårørende er redd for at den døende skal tørste i hjel. Møt de pårørende på det. Fortell dem at vanlig mengde væske forlenger plagene for en døende. Det samme med ernæring. Oksygentilførsel og bruk av antibiotika er også noe man bør ta opp i samtalen. Så kommer symptomlindring mot smerter, surkling, uro, forvirring og kvalme. Oppsummer på slutten.
Åndelig selvangivelse
Odd Eidner er prest, og har både personlig og yrkesmessig erfaring fra sorg, savn og tap. På seminaret om sistehjelp bød han på sine erfaringer og kunnskap om hvordan man prater med mennesker som skal dø, og ivaretar omsorgen når livet går mot slutten.
 - Alle har behov for å gjøre opp regnskapet når det nærmer seg slutten. Legg til rette for en liv- og dødsamtale. Den som tar denne samtalen med pasienten, kan godt være hjelpepleieren.
  Benjamin Storm møter daglig døden i en medisinsk avansert hverdag. Som anestesilege redder han liv, men har også respekt for døden når den ikke kan unngås. Han tok for seg sisteskrinet og hvordan helsepersonell kan benytte medikamenter for å lindre symptom og fysiske plager.
  Rundt 80 deltok på miniseminaret i Litteratursalen på Stormen som ble arrangert i forbindelse med årsmøtet i Nordland Legeforening i slutten av august.