Av Peter Christersson
Aberdeen er kjent som oljehovedstaden i Europa, og kalles for «The silver city» da hele byen har en grålig koloritt grunnet alle granittbygningene. Aberdeen er nok ikke akkurat en vakker by, men besøkes ganske flittig av rogalendinger – både i jobbsammenheng og på ferie. Direkte flyforbindelse fra Sola, er en viktig årsak til dette.
Kurskomiteen i Rogaland Legeforening, er en aktiv gjeng. Vi står bak flere faste kursbolker i året (se annen sak i Syd-Vesten). Hvert annet år arrangerer kurskomiteen en arbeidstur til utlandet. Forrige gang var vi i Berlin, denne gangen gikk turen til Aberdeen (må nesten benytte sjansen før Boris trumfer gjennom en hard Brexit).
Vi var 4 komitemedlemmer og vår eminente sekretær og reiseleder Heidunn, som satte oss på
Widerøe-flighten over Nordsjøen en våt og kjølig maimorgen. Aberdeen skulle ikke vise seg fra sin beste side værmessig, men vi satt likevel igjen med stort faglig utbytte og mange fine minner.
Det var lagt opp til et hardt arbeidsprogram med lange møter, hele 7 kurs ble planlagt. I tillegg fikk vi endret rutiner for innhenting av kursevaluering, automatisert utarbeiding av evalueringer og mer miljøvennlig logistikk rundt kurs (mer digitale løsninger, og ikke papir).
Men, en tur til Skottland, kan jo ikke bestå kun av arbeid. Kurskomiteens leder hadde en klar agenda om å få smakt den skotske spesialiteten Deep fried Mars bar. Denne retten, som har sitt opphav i kystbyen Stonehaven, skal klokke inn på solide 640 kcal og har holdt skotske kardiologer sysselsatt siden 1992. Stonehaven er også kjent for det flotte slottet Dunnottar 
Castle, som vi besøkte. Da var det kanskje ikke noen krise at The Haven Chip Bar ikke var åpen, og vi måtte dra tilbake til Aberdeen uten frityrdeig og sjokolade i magen.
Aberdeen viste seg å ha et godt utvalg av butikker, og ikke minst et overraskende godt kulinarisk utvalg. Jeg vil tro de fleste i kurskomiteen klarte å legge godt på seg under turen, også uten Mars.
Ingen arbeidsreise uten å gjøre undersøkelser i byens natteliv. Like ved hotellet, lå Aberdeens kanskje mest rånete klubb; Prohibition. Med et DJ-sett kun bestående av «guilty pleasure»-musikk, og en bar med turkis og rød vodka slush (inkl. blanding), var dette tydeligvis det nærmeste en kunne komme Bevvå.
Det kulturelle alibiet, var en konsert i Aberdeen Music Hall. The Scottish Chamber Orchestra spilte nydelige stykker av Mozart, Ligeti og Haydn. Kontrastene kunne ikke være større til det som var kveldens piéce de rèsistance – verdenspremieren på Jonathan Dove’s Accordion Concerto. En burde kanskje ha vært sunt skeptisk til en trekkspill – kammermusikk – crossover, men graden av disharmonisk kakofoni var overveldende. Ekte kunst skal føre til at en blir emosjonelt engasjert og beveget. Sånn sett var vel dette ekte kunst – både kvalme, frykt, sinne og bunnløs angst var følelser en satt igjen med. Terningkast? Nei!
Alle var enige om at det hadde vært en fin tur 😊