Nyutdannede leger med bakgrunn fra både utenlandske og norske universiteter har lenge vært vant til å vente på «nybegynnerstillingene» som turnuslege og LIS1-lege. Før 2012 hadde staten i henhold til turnusforskriften plikt til å sikre alle kandidater turnusplass. Alle med Cand Med, uansett statsborgerskap eller studiested, kunne søke. En statsgaranti for turnusjobb kombinert med fritt arbeidsmarked førte etter hvert til større antall søkere enn antall turnusplasser og la et stort press på ordningen. I 2012 var ventetiden gjennomsnittlig 6 måneder, og man forventet at den kunne stige til 18 måneder. Det var en direkte årsak til at Helsedirektoratet fikk gjennomslag for å skrote trekningsbasert turnus samme år. Samtidig ble autorisasjonstidspunktet for norskudannede leger flyttet, slik at autorisasjon gis etter endt utdanning, men med krav til turnus for å kunne starte spesialisering. Etter omleggingen i 2013 søkte altså alle nyutdannede leger arbeid på lik linje med samfunnet for øvrig. Det var heftig debatt om temaet før endringen ble vedtatt. At det ville være vanskelig å vurdere kandidatene opp mot hverandre etter endt studium der de fleste har tilnærmet lik CV ville åpne for nepotisme fryktet kritikerene. Andre var bekymret for negative effekter på rekruttering til distriktene, og flere tok til ordet for å øke turnusplassene med fortsatt trekningsbasert tjeneste. Daværende president i DNLF, Torunn Janbu, sa: "Det å søke på en stilling er en annen situasjon enn loddtrekning, men man kan ikke si at det er noe automatikk i at dette vil redusere antallet som er interessert i å jobbe.". Noen år senere, i Mars 2017, fikk vi ny spesialistforskrift som innebar at turnusordningen ble avviklet og erstattet av LIS1. Denne stillingen skal være en felles plattform for videre spesialisering i LIS 2 og LIS 3 i, og representerte samtidig en innstramming i regelverket som medfører at et større antall leger må nå gjennomføre LIS1, dette har ført til enda flere søkere. Våren 2018 var det ca 1270 søkere til i alt 456 ledige LIS1-stillinger. Kun 36% av søkerene kunne forvente å få en stilling. Aldri har andelen vært lavere og man kjenner ikke nøyaktig til forløpet til nyutdannede som søker gjentatte ganger og om de på et tidspunkt slutter å søke.
Tull med tall om behov for spesialister.
Antall LIS1 stilinger har ligget stabilt rundt 950 de siste åtte årene, mens andre stillinger har økt betydelig. Helsedirektoratet gjennomførte i 2014 en vurdering av behovet av antall LIS1 stillinger for å dekke etterspørsel etter spesialister. De tok utgangspunkt i SSBs beregninger om vekst i stillinger, pensjonsavgang og importleger (HELSEMOD). Den gang konkluderte de med at dagens antall ville være nok for å dekke fremtidens behov for spesialister.
Etter påtrykk fra aktører som legeforeningen ba HOD (Helse- og Omsorgsdepartementet) Direktoratet om å vurdere dimensjoneringen av LIS1. Helsedirektoratets vurdering i 2014 la til grunn at man ville importere ca 350 spesialister i året. Det i seg selv er problematisk all den tid Norge har som uttalt ambisjon å utdanne egne leger. Å drenere andre land for verdifulle akademisk personell vil de fleste mene er uheldig og sågar uetisk. Av ulike årsaker har det vært en nedgang i antall konverterte spesialister fra utlandet, og beregningene fra 2014 er feilslåtte på dette punktet. Det viser seg at det i perioden 2014 – 2017 har vært en større vekst i legestillinger enn tidligere fremskrivninger tilsa. De siste årene har vi altså hatt en paradoksal situasjon der vi har et økende antall leger utdannet til arbeidsledighet, samtidig som det er mangel på legespesialister.
Fastlegekrisen.
Samtidig som antall ferdigutdannede leger som venter på LIS1 øker, tilspisses fastlegekrisen. I 2018 utførte Helsedirektoratet på oppdrag fra HOD en undersøkelse for å kartlegge fastlegers arbeidstid. Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin ledet arbeidet, og den avdekket at fastleger jobber gjennomsnittlig hele 55,6 timer i uken. Det er altså en betydelig mangel på fastleger, og i en rykende fersk rapport utarbeidet av KS, DNLF og Helsedirektoratet har man regnet seg frem til at det årlig er behov for 500 ALIS for å demme opp for leger som går av med pensjon, fremtidig befolkningsvekst og for å redusere arbeidsbelastningen blant fastleger. For å sikre befolkningen et fortsatt godt fastlegetilbud må man både øke antall LIS1, og man må finne tiltak som rekrutterer legene til fastlegeyrket. HDir foreslår i sin LIS1-rapport å opprette «øremerkede» utdanningsstillinger i allmennmedisin. Tiltaket er primært ment for å øke rekrutteringen til allmennmedisin men kan også ville føre til økt gjennomstrømning. Det er skissert to alternativer: 1 – Direkte ansettelse i kommunehelsetjenesten samtidig med LIS1 ansettelse. Denne modellen har fått støtte av både legeforeningen og medisinstudentene. Den andre modellen tar sikte på oppstart i ALIS etter LIS1 i sykehus. LIS1 får da ingen tradisjonell kommunetjeneste, men fortsetter direkte i ALIS-stillingen etter sykehusåret. Dette alternativet krever endring i forskriften.
Postlegen
I likhet med situasjonen blant fastlegene ser man på sykehus et økt behov for flere leger til å dele oppgavene på postene med. Overlegene har ofte helhetlig ansvar, og legene i spesialisering mister progresjon i utdanningen fordi de, heller enn å bli supervisert av en spesialist i ulike pasientmøter eller operasjoner, går visitt på post. Den siste tiden har det dukket opp dedikerte stillinger som «postlege» eller «innkomstlege», stillinger beregnet på nettopp LIS1-ventende. Det er imidlertid svært betenkelig å opprette egne stillinger som ikke inngår i spesialiseringsløp. Arbeidsgiver argumenterer med at det er et bedre alternativ for leger som venter på LIS1, for slik kan de skaffe seg erfaring for å få en LIS1-stilling, men det er dessverre like logisk som å argumentere for våpenkappløp. Så lenge det er et vesentlig større antall søkere til LIS1 enn LIS1-stillinger vil det aldri bli nok slike stillinger i en konkurransesituasjon. Her blander arbeidsgiver kortene. Siden LIS1 ansettelser skal følge kvalifikasjonsprinsippet må man naturlig nok ta med tidligere arbeidserfaring når man skal skille kandidatene, men LIS1 er ment til å være nettopp steg 1 i en videre spesialisering, og det kreves i så måte ingen arbeidserfaring for å kvalifisere til stillingen. Det er altså er udekket behov for leger i sykehus som i arbeidsgiver mener kan dekkes av LIS1, derfra er ikke veien lang til å gjøre det til en fullverdig LIS1 tjeneste med supervisjon, veiledning og kurs.
#200nyeLIS1nå
YLF og Legeforeningen sentralt har prioritert arbeidet med å synliggjøre konsekvensene av å la ferdigutdannede leger vente på LIS1 mens man mangler både spesialister og fastleger, og man har satt søkelyset på at det ikke er etisk holdbart for Norge å basere sin legedekning på «braindrain» fra andre land. Emneknaggen #200nyeLISnå dukket opp i sosiale medier i 2018, YLF avholdt høsten 2018 fakkeltog og appell foran stortinget, og medisinstudentene har naturligvis engasjert seg sterkt i saken. 
Fra Granvolden til Høie - To Be Continued
Det sterke fokuset på manglende LIS1-stillinger har gitt resultater, og i januar dette året kom det, til manges store lettelse, og glede, inn i den nye regjeringserklæringen at man skulle «Øke antall LIS1-stillinger, for å imøtekomme rekrutteringsutfordringene i fastlegeordningen og spesialistmangelen i spesialisthelsetjenesten». Det står imidlertid ikke spesifisert hvor mange stillinger man vil øke med, og legeforeningen jobber videre for at minister Høie følger opp erklæringen for å nå målet om minimum 200 nye stillinger.
Kvalitet over kvantitet 
Dersom man skal øke antall LIS1-stillinger er det av avgjørende betydning at de nye stillingene også fylles med innhold, det vil si at kandidatene får både supervisjon og veiledning samt tilgang på læringsaktiviteter som i sum vil oppfylle læringsmålene som kreves for å godkjenne tjenesten. De regionale helseforetakene har spilt inn at de er bekymret for kvaliteten på LIS1 tjenesten dersom man øker antall stillinger for raskt. På flere steder har foretakene fortsatt utfordringer med implementering av LIS1 utdanningsløp melder de. Hvordan de samme foretakene da mener at de kan tilby «post- og innkomstlege» de samme betingelsene innenfor dagens økonomiske ramme fremstår noe underlig. Slik jeg tolker det trenger «post- og innkomstlegen» kun en formell godkjent LIS1-stilling for å få læringsmåloppnåelsen godkjent i det aktuelle tidsrommet. Det er da også et av forslagene til HDir for å øke kapasiteten i LIS1-løpene; Å la alle slike stillinger være tellende til LIS1.
For spesielt interesserte anbefales Helsedirektoratets rapport «Vurdering av antall LIS1-stillinger» (IS-2808)
Kristin Fagereng