Den 1. mars dette året gikk startskuddet for den nye LIS 2/3 utdanningen. Som de fleste nå kjenner til innebærer det er overgang til kompetansebasert utdanning hvor oppfylling av læringsmål er det som ligger til grunn ved søknad om spesialistgodkjenning. I den nye forskriften har også spesialitetene allmennmedisin, samfunnsmedisin og arbeidsmedisin, også kalt ASA-spesialitetene, fått egne læringsmål. Forut for innføringen av nytt utdanningssystem har konsekvensene av den lenge varslede fastlegekrisen begynt å vise seg med stadig dårligere rekruttering til allmennlegeyrket. En av de som tidlig kjente på sviktende rekruttering til allmennlegeyrket var kommuneoverlege Rolf Martin Tande i Masfjorden kommune i Hordaland. Kommunen har knappe 2000 innbyggere og 2 fastlegehjemler, noe som gjorde de svært sårbare for sviktende rekruttering. Han tok kontakt med Helene Brandstorp i NSDM - Norsk senter for distriktsmedisin, og sammen overbeviste de i 2016 helseminister Høie til å bevilge penger til et konsept som de fleste nå kjenner under navnet ALIS Vest - Allmennlege i Spesialisering. Konseptet anerkjenner LISenes behov for sosial trygghet, forsvarlige rammer for arbeidstid og behov for bedre veiledning i faget. Målet var å øke rekrutteringen til faget, samt sikre et godt faglig innhold i utdanningen av allmennleger. Det ble Hans Høvik, spesialist i allmennmedisin, og fastlege i Fyllingsdalen som skulle lede prosjektet som har vist at populariteten til de utlyste ALIS-stillingene som var vesentlig høyere enn til de tradisjonelle hjemlene. I ALIS Vest er LISene fast ansatt i kommunen og de får tilrettelagte utdanningsløp. Kommunene får tilskudd fra Helsedirektoratet per LIS-ansatt og skal dekke ekstrakostnader knyttet til utdanningen som ikke dekkes av utdanningsfondene, samt administrative kostander. Nå ønsker også flere kommuner på Vestlandet å delta. RLF treffer Høvik under Legeforeningens seminar om spesialistutdanning og får tid til en prat over lunsj på Soria Moria.
Hvorfor har ALIS Vest lykkes med å øke rekrutteringen blant LIS i allmennmedisin?
I ALIS Vest prosjektet har vi hatt pengene og lykkes med å få gode veiledere. Vi har hatt et godt samarbeid med kommuneadministrasjonene, helseledelsen i kommunene, KS og DNLF. Det at vi rett og slett har satt oss ned og snakket sammen.
Vi vil vite hva Høvik mener om hvilke muligheter det finnes for bedre samhandling i ny LIS utdanning.
Først og fremst vil jeg fremheve at potensialet i bedre samhandling ligger i fokuset ny LIS-utdanning nå får i kommunene. De har nå et særlig ansvar for ny LIS-utdanning, noe de ikke har hatt tidligere. Med ALIS Vest har vi sett at samarbeidet med kommuneledelsen og KS er blitt bedre. I styringsgruppen til ALIS Vest har vi også hatt representanter fra DNLF som har ønsket å bidra med faglig støtte i form av veiledningsgrupper, og KS som har vist både stor interesse og god administrasjon av ordningen. Nå har vi en gylden mulighet for å fokusere på samhandling. Da tenker jeg på både vertikal, og horisontal samhandling, det vil si både gjennom behandlingskjeden fra primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste, men også innad i primærhelsetjenesten. Jeg tror vi vil se bedre samhandling som en slags bivirkning av at LISutdanningen krever integrerte utdanningsløp!
Hva med den vertikale samhandlingen mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten?
Ja, her finnes det også muligheter: allmennleger skal fortsatt ha tjeneste på sykehusene, så det er ikke nytt, men mulig at læringsmålene kan gjøre det mer spesifikt. Kravet er nå redusert fra 12 til 6 måneder, men jeg vil ha det sagt at jeg anbefaler alle å ha 12 måneder ved sykehuset, og det må være mest mulig relevant for allmennlegene. Jeg mener den nye spesialiteten akutt- og mottaksmedisin ville egnet seg godt for allmennlegekandidatene i tillegg til at flere av ALIS-legene ønsker pediatri og/eller gynekologi. Jeg oppfordrer helseforetakene til å tilby stillinger med kombinerte læringsarenaer, og helst på 12 måneder, da vil også LISene i større grad kunne bidra i sykehusene slik at de ikke blir gående som hospitanter.
Et helt konkret eksempel på at ny LIS utdanning setter fokus på samhandling er at vi har fått egne læringsmål om samhandling i felles kompetansemål for del 1 og del 2/3 for sykehusspesialitetene. Det er ofte snakk om hva allmennlegene skal lære på sykehus, kanskje noen av LIS2/3 i sykehus kunne tenke seg å bytte arbeidssted med en LIS i allmennmedisin? Det er flere muligheter å tenke samhandling på i ny utdanning.
Ser du noen utfordringer med ny utdanningsmodell for ASA-spesialitetene og samhandling?
Ja, utfordringene er de samme som tidligere: Høyt aktivitetskrav som gjør at vi glemmer samhandlingstanken. Jeg er bekymret for at det ikke settes inn nok ressurser både økonomisk og man får nok tid avsatt. Det er laget et godt regelverk, hvor vi risikerer at intensjonen ikke blir oppfylt. Innstillingen til de som jobber bevisst for samhandling i daglig virksomhet er viktig! Det gjelder både allmennleger og sykehusleger.
Hva blir den viktigste utfordringen til kommunene fremover?
Å skaffe gode veiledere! Det har vært en av de viktigste faktorene for at ALIS har fungert så godt blant utdanningskandidatene. Vi ligger nok litt etter RegUt i ASA spesialitetene med tanke på praktisk organisering, men vi ligger foran i hvordan vi har organisert veiledning, spesielt gruppeveiledningen. Kommunene bør se på muligheten for å opprette en organisatorisk overbygning for LIS-utdanning slik RHFene har gjort med Regionale Utdanningssenter (RegUt).
Andre muligheter for samhandling:
- Flere læringsarenaer for LIS1 i kommunen - helsestasjon, sykehjem.
- Læringsarenaer hos private aktører og NGO med nasjonal virksomhet
- Reversere vedtak om dobbel kursavgift for deltakere utenfor sykehusene til kurs arrangert av RegUtene
Kristin Fagereng