Rogaland legeforening

Lokalforening

2020

London calling

London calling
Av Peter Christersson
27. februar 2020

London, Storbritannias største by, er nok mest kjent fra Jokke og Valentinernes klassiker «Gutta». London (grunnlagt i år 47 e. Kr. av romerne) er imidlertid også hjem til 8 889 375 innbyggere (ca 14.3 millioner i metropolitan area) og hele 6 Premier League-lag (hvorav ingen leder Premier League med utrolige 16 poeng per 27.01.20). Beliggende på begge sider av elven Thames, strekker storbyområdet  London seg ut over hele 8382 km2 – altså nesten like stort som Rogaland (9377,1 km2). Et interessant poeng, er at mens alle andre land i Storbritannia har egen hovedstad, er London hovedstad for både England og Storbritannia.

London var altså destinasjon for den tradisjonelle arbeidshelga for styret i Rogaland Legeforening. Flere daglige direkteflygninger mellom Stavanger Sola og London Heathrow (SAS) eller London Gatwick (Norwegian), gjør det enkelt å komme seg til storbyen.

Det er usikkert hva som var mest spennende før avreise; ville vi klare oss i utlandet uten vår eminente sekretær Heidunn som guide og reiseleder? Hvordan ville Brexit slå ut for oss – ville de for eksempel fortsatt ha det gode engelske ølet som de kaller Pint?

 

Iona Heath

Dr. Iona Caroline Heath (Commander of the Order of the British Empire - CBE) ble utdannet fra Cambridge University i 1974. Hun jobbet hele 25 år av sin yrkeskarriere som allmennlege i Kentish Town, London. I tillegg var hun i perioden 2009-12 president i The Royal College of General Practitioners (RCGP - tilsvarende norske NFA) og hun satt flere år i styret i WONCA (World Organization of Family Doctors). Iona er en kjent foredragsholder, og som den Norgesvennen hun er, har hun holdt flere foredrag i Norge.

Da vi planla arbeidshelg i London, var det ønskelig å få til et praksisbesøk. Vi traff virkelig jackpot da Torgeir Gilje Lid klarte å organisere et møte med selveste Iona Heath, og et besøk i hennes tidligere fastlegepraksis.

Ioana Heath møtte oss på tubestasjonen Kentish Town, kledd i lang ullkåpe og med en kakebomme med hjemmelaga mince pies. Sammen gikk vi et par hundre meter til legesenteret.

 

The Caversham Group Practice

The Caversham Group Practice, ligger i bydelen Kentish Town i Nord-London. Anglofile turister med en kjærlighet for punk rock er nok godt kjent med Camden Town - som ligger i umiddelbar nærhet til Kentish Town. Faktisk er Kentish Town en del av den administrative enheten London borough of Camden.

Camden er i utgangspunktet er et populært og relativt velstående område. Kentish Town, et område opprinnelig befolket av irske innvandrere, er imidlertid mer preget av stor utskifting av innbyggere. En stor del av befolkningen består av nylig ankomne immigranter, som siden reiser videre og bosetter seg. Det er store sosiale utfordringer, og det har dessverre vært en del knivrelatert kriminalitet. Lite stabilitet blant befolkningen, fører til redusert lokal tilhørighet, mye ensomhet og psykisk uhelse.

 

Caversham Group Practice, er en travel og stor allmennpraksis med 6 partnere og flere salaried doctors (se også sak i Syd-Vesten 4/2019). I tillegg har praksisen flere andre yrkesgrupper som sykepleiere, sekretærer, administrativt personell med flere.

Vi hadde en diskusjon med Iona om ulike forhold rundt det engelske helsevesenet NHS generelt, og primærhelsetjenesten spesielt. Deretter kom flere av legene på legekontoret, og vi satte oss ned i små grupper og diskuterte likheter og ulikheter.

En vanlig legetime i UK, er på 10 minutter. Våre engelske kolleger syntes det var både spennende og noe absurd at vi i Norge får tidstakst ved konsultasjoner utover 20 minutter, og sånn sett oppfordres til å ha lengre konsultasjoner. Samtidig så de absolutt at dette var hensiktsmessig. “Ofte vil vi ikke ha tid til å gå skikkelig inn i sakene når vi bare har 10 minutter til disposisjon. I tillegg tar aldri konsultasjonene egentlig bare 10 minutter. Dette fører til at en stadig er på etterskudd, og bare kommer mer på etterskudd etter hvert som dagen går. Dette øker stadig stressnivået, og gjør at pauser og lunsj må nedprioriteres. Det er nesten ingen fastleger som orker å jobbe fullt lenger”, fortalte den unge legen Miles.

 

Salutogenese i praksis

«Salutogenese er en teori om fysisk og psykisk helse som fokuserer på hva som fremmer god helse og gir individer økt mestring og velvære. Salutogenese ble utviklet som en motsatsteori til patogenese, som vektlegger årsaker til sykdom» (Store medisinske leksikon).

Ved The Caversham Group Practice har en satt i gang flere spennende prosjekter med dette i mente. Vi fikk besøke deres community garden hvor pasienter og andre innbyggere i lokalområdet kunne komme for å luke, dyrke grønnsaker, delta på grillfest og kose seg. Hagen lå i et atrium på selve legesenteret. På veggene på venterom og ganger, hang det kunst av ulike slag, inkludert flere veggtepper. Veggteppene var laget av pasienter som møter opp til den ukentlige håndarbeidssamlingen på venterommet. Vi fikk høre pasienthistorier som, på en sterk måte, demonstrerte hvordan slike små tiltak kan ha stor betydning for helsa - for både den enkelte og i et folkehelseperspektiv.

Dette var inspirerende greier! Dag-Helge Rønnevik og undertegnede ble sågar så inspirert at vi endte med å skrive en lenger artikkel om besøket på legekontoret, og prosjektene der. Denne artikkelen publiseres sannsynligvis i Utposten 2/20.

 

Arbeidet fortsetter

Etter en koselig lunsj, sammen med Iona, på en lokal pizzarestaurant, gikk turen tilbake til hotellet for arbeidsmøte. Møtet fant sted i et mørk lokale i kjelleren på hotellet. Av hensyn til økonomien i lokalforeningen, hadde vi valgt bort kaffekopper til £4 stykk, og måtte i stedet nyte den stedlige aromaen. Denne kan nok best beskrives som en blanding av innestengt kjeller og godt besøkt røykerom. Fraværet av en arbeidsmedisiner i styret ble ekstra åpenbart - et slikt arbeidsmiljø ville i så tilfelle aldri gått gjennom.

Livlige diskusjoner gjorde at vi gikk over tida, ikke bare fredag ettermiddag, men også til formiddagsmøtene lørdag og søndag. Blant annet jobbet vi med høringssvar til Grimstadutvalgets rapport om medisinutdanning i Norge, målsetting og arbeidsprogram for styreperioden, og ellers vanlige styresaker.

 

Litt tid til sosialt program

Fredag kveld tok vi tuben til Spitalfields, på Londons østkant, og den kjente gata Brick Lane (“Curry Lane”). Vi spiste et særdeles godt og koselig måltid på den indiske restauranten Bengal Village. Denne anbefales sterkt.

Lørdag ettermiddag, var til fri disposisjon. Noen valgte å legge igjen surt opptjente pund i Oxford Street, mens andre gikk på sightseeing i nydelig, men kaldt vintervær.

 

West Ham United FC

De lureste (?) i styret, satte seg på tube og lokaltog til Stratford og Queen Elizabeth Olympic Stadium langt øst i London. Storoppgjøret mellom West Ham Utd. og Everton FC stod på plakaten. West Ham Utd., ble som kjent stiftet i 1895 og har så langt ikke vunnet 1. divisjon/Premier Leauge. Klubben har imidlertid 3 trofe fra FA-cupen (1963-64, 1974-75 og 1979-80). I tillegg har de vunnet Charity Shield i 1964, UEFA Cupvinner-cupen i 1965 og noe mer kuriøst Football League War Cup i 1940 og Intertoto-cupen i 1999.

Stadionet har blitt kritisert som upersonlig og lite intimt sammenlignet med “gamle Boleyn Ground” (av mange feilaktig kjent som Upton Park). Det ligger i et noe nedkjørt industriområde. Det var kun noen få minutters gange fra togstasjonen Hackney Wick og til banen. På veien lå det flere spennende spisesteder, blant annet Howling Hops. Dette viste seg å være et noe hipsteraktig skjenkested med anslagsvis 10 gigantiske tanker med hjemmebrygget øl - fortrinnsvis tappet på store mugger. Det ble servert spennende gatemat fra Colombia, blant annet arepas. Arepas er runde usyra brød av mais eller maismel - utseendemessig ganske likt pitabrød. Arepaene ble servert varme med innhold av kjøtt, grønnsaker og en saus. Veldig klissete, men også veldig godt. Ikke rart at dette stedet var stappfullt av West Ham-supportere.

Selve kampen ble spilt foran hele 59 915 supportere. Vi satt bak de mest vokale supporterne - og ettersom lyden i all hovedsak går framover - fikk en ikke inntrykk av at det var veldig høy stemning, bortsett fra under de obligatoriske framføringene av “I’m forever blowing bubbles” (John Kelette, 1918). Interessant nok er en fornorsket versjon av denne sangen også klubbsangen til hockeylaget Sparta Warriors fra Sarpsborg.

Vår vurdering av stadionet, var at det slettes ikke føltes upersonlig og lite intimt. Snarere var stadionet moderne, med godt overblikk over bane og spill, og sto ikke tilbake for verken SR-Bank Arena (“Viking stadion”) eller Haugesund stadion.

Selve kampen ble en heller ordinær affære, som endte 1-1 etter mål av Diop (WHU) og Calvert-Lewin (Everton).

Mayfair

Mayfair er et område sentralt i London, og er roughly avgrenset av Hyde Park i vest, Oxford Street i nord, Green Park i sør og Regent Park i øst. Det finnes flere eksklusive butikker i området, blant annet butikker som selger Bugatti, Aston Martin, Rolls-Royce og Ferrari. Antagelig finnes det også butikker som selger klær og smykker, men det la jeg ikke merke til.

I Mayfair ligger også restauranten Hakkasan. Hakkasan er del av en kjede med bedre restauranter som tilbyr kinesisk mat “på en moderne måte”. På vei til restauranten, møtte vi på en, for oss ukjent, kjent lokal hip-hop-stjerne. Alle, bortsett fra oss, ønsket selfie med denne karen, som forøvrig kjørte en Lamborghini med en lite kledelig foliering.

 

Hakkasan lå veldig diskret til, bak svarte vinduer. Vi gikk forbi uten å finne den, da vi trodde det var en nattklubb. Det trodde tydeligvis eierne av restauranten også, for den meget velsmakende maten ble servert sammen med store doser høylytt, migreneinduserende eurotechno. Ikkje bra...

 

Vel hjem

Etter mer jobbing søndag formiddag, og noen timer til fri disposisjon, gikk turen til Heathrow i en altfor liten taxi.

Konklusjon: En særdeles vellykket arbeidshelg. The Jam kalte London for “Strange Town”, men jammen er det også en flott, interessant og spennende by.