Barneteateret ved Rogaland Teater, ble startet i 1957. De har siden starten satt opp årlige teaterstykker hvor alle skuespillerne kommer fra barne- og ungdomsteateret, og dette er nok unikt i både Norge og Europa. Flere organisasjoner og firma har hatt tradisjon hvor en har kjøpt lukka visninger av stykkene til sine ansatte/medlemmer og deres familier. Det skulle gå 62 år, før Rogaland Legeforening fikk til et slikt arrangement. Men, den som venter på noe godt, venter jo ei forgjeves.
Det var forventningsfulle store og små, som møtte opp i god tid til den utsolgte forestillingen “Grusomme Måns”. Stykket er basert på den svenske fortellingen om Pelle Svanslös (Pelle Haleløs på norsk). I denne oppsetningen spiller Pelle bare en birolle, som mobbeofferet til hovedpersonen (eller rettere sagt hovedkatten) Måns. Grusomme Måns blir omtalt som hundenes og kattenes West Side Story, og forteller om den umulige og forbudte kjærligheten mellom tøffe gatekatten Måns og den skikkelige og fine hunden Daisy. Som i sitt menneske-aktige søsterspill, er forestillingen krydret med flere sang- og dansenummer. Sangene er stort sett på amerikansk, og mer apropos enn drivende for historien. Mangelen på norske tekster, ble imidlertid kritisert i Aftenbladets anmeldelse av stykket.
Sånn så ungdommen likar
Jeg spurte et representativt utvalg av mine egne unger om hva de syntes om stykket. Panelet bestod av en gutt (H) på 12 år og to jenter på (K) 9 og (N) 6 år.
Hva syntes dere om stykket:
K: “Veldig bra, jeg likte det”.
N: “Jeg likte det, men det var litt skummelt når hundene ville ta kattene”.
K: “Næh! Jeg synes ikke det var skummelt, for jeg er vant med skumle ting. Og, pappa, hvorfor tar du opp alt vi sier på telefonen din?”
H: “Det beste var det med den filmen, Ikke 17 katter, men 18. Det var veldig løye. Jeg føler ikke jeg har sløst bort tida mi, for å si det sånn”.
Hva syntes dere om alle sangene? Skjønte dere hva de sang - det var jo på engelsk?
K: “Det var veldig gøy. Jeg skjønte alt de sang”.
H: “Jeg synes den engelske uttalen deres var veldig bra”.
Hva var det beste med stykket?
K: “Jeg likte best da den røyken kom, og de sprengte hele den greia”
N: “Jeg likte best da alle ble venner”.
Når en skal anmelde et teaterstykke eller en film, er det vanlig å gi terningkast. Hva ville dere gitt?
K: “Terningkast 6!”
N: “Terningkast 6! Eller, kanskje 3. Nei, jeg sier 6”.
H: “Terningkast 4.”
K: “What? Hva får deg til å si det?”
H: “Noen av navnene var litt rare”.
Du vet at stykket er basert på en bok, og at de har brukt navnene fra boka?
H: “Åh, det visste jeg ikke. Det var ny informasjon for meg”
K: “Jeg synes det var en 6er fordi jeg likte stykket, jeg likte skuespillerne og hvordan de levde seg inn i stykket”.
H: “Det var veldig kult da de sprang rundt i salen, men av og til var det litt kjedelig, så derfor synes jeg det var en 4er”.
K: “Jeg skvatt noen ganger”
Vil dere anbefale stykket til andre?
K: “Ja! Jeg vil anbefale det til to jenter som går i klassen min, for de går på barneteateret”.
H: “Jeg synes stykket er ganske enkelt å like. Jeg vil anbefale det til folk som liker teater. Det siste jeg vil si er at stykket er ganske kjekt og løye, men at det kan være litt kjedelig av og til”.
K: “Jeg synes det var litt dumt at hundene og kattene sa at de ikke kunne være venner. En kan like både katter og hunder”.
Der har vi det altså; Dette var kjekke greier, og forhåpentligvis kun første RLF-sponsa familieteater i det som kan bli en fin ny tradisjon.