Trude Johnsen
I statsråd den 10. august 1923 ble Trude Johnsen beskikket til distriktslege i Høgsfjord, 51 år gammel. Hun kom da fra stillingen som distriktslege i Sørreisa, som hun hadde betjent i 3 år. Men før dette hadde hun også hatt sine «kampår» i Alta og Talvik fra 1913-1920 med tuberkulosen og spanskesyken tett på kroppen.
Hennes livshistorie tok til 10. desember i 1872 da hun så dagens lys på Grimelid Kobberverk i Askvoll, der hennes far var bergverksbestyrer. Moren døde i barselseng etter å ha født en gutt i 1874. Faren stod da igjen med Trude som var 1 ½ år og en nyfødt sønn. I 1883 gikk Grimelid Kobberverk konkurs og John Johnsen dro med sine to barn nordover til Svenningdalen i Vefsn kommune der han også ble bestyrer i Jakob Knudsen Gruver. I 1885 døde sønnen Petr av skarlagens feber, bare 11 år gammel, og familien bestod nå av Trude (12 år) og hennes far John (46).
For å ta videre skole flyttet Trude Johnsen til familie i Horten i 1887, mens faren ble igjen i Svenningdal. I 1890 tok hun middelskoleeksamen ved Horten Middelskole, etterfulgt av et år på Viggo Ullmans folkehøgskole i Seljord. Etter artiumskurs på Ragna Nielsens privatskole i Oslo fra 1891-1893 startet hun på medisinstudiet og avla embetseksamen i 1903. Hun var ikke den første kvinnelige lege i landet, for i 1903 hadde det blitt utdannet 42 kvinner før henne, som utgjorde 8 % av samtlige leger.
Trude hadde sin turnustjeneste ved Rikshospitalet, Trondheim sykehus, Ullevaal og Krohgstøtten i Kristiania. Hun var i et par år assistentlege ved Hagevik Kysthospital i Os ved Bergen. Fra 1910 drev hun praksis i Kristiania. Så i 1913 ble hun konstituert som landets første distriktslege, og om det sier hun selv:
«Det var i lægenødens tid. «Tidsskriftet» og avisene sa mig at mange distrikter stod ledige i landet, særlig i Nord-Norge. I Finnmark var tilstanden slem. Fra mine barneår i Øvre -Vefsen elsket jeg Nordland. Med min fars tillatelse og medisinaldirektør Holmboes godtagelse til å gjøre et forsøk, kom jeg til Bossekop i november 1913 med ansettelse som distriktslæge i Alta, der omfattet Alta og Kautokeino herreder i Vest-Finnmark.»
Trude Johnsen som ung lege.
Trude var den gang 41 år gammel, og det var langt fra det enkleste distrikt å være distriktslege i, tillegg til det å være kvinne. Allerede 4 dager etter at hun kom til Bossekop fikk hun vite at kollegaen som betjente Talvik legedistrikt hadde flyttet, og hun ble pålagt å betjene også dette distriktet til ny lege kunne tilsettes. «Herved fikk jeg et land -og sjøområde å befare, der i lengdeutstrekning var som fra Koppang til sønnenfor Oslo.» Talvik og Alta legedistrikter dekket et areal 11226 km2 (Rogaland 9376 km2). Det strakte seg fra fastlandet omkring den ytre delen av Altafjorden, med deler av Stjernøya og Seiland. Videre hele landområdet syd for Alta og inn til Kautokeino og grensen mot Finland. Befolkningen på totalt 5800 bestod av etniske nordmenn, samer og kvener.
Det kom ingen ny lege til Talvik, så etter to år bestemte hun seg for å bli forflyttet til Talvik, som hun «kjente godt, og «visste at jeg aldri ble sjøsyk.», og fordi hun trodde det ville bli lettere for medisinalstyrelsen å få ansatt en lege til Alta landdistrikt. Det skjedde da også i 1915, men det gikk ikke lang tid før hun måtte tre til igjen der da Alta-legen ble beordret til Hammerfest. 12. november 1915 måtte hun av gårde til Kautokeino. «Da sviktet min humoristiske sans, men ikke mine ben eller mine ren. Jeg av sted på en 13 dagers rundreise til Kautokeino. Så måtte jeg inn til Bossekop marked, som efter gammel regel ikke kunde undvære læge. Lille julaften igjen på tur til Kautokeino, kjørte over Finnmarksvidda julaften og juledag, var tilbake i Leirbotn i Talvik igjen nyttårsaften.»
I alle år hadde hun i tillegg til de alminnelige sykebesøkene også rundreiser i Talvik hver tredje uke. Når alle sund og fjorder var tatt, var denne rundreisen på ca. 330km. Under disse reisene kunne hun også bli kalt tilbake til syke som var friske når hun hadde besøkt stedet. Hun må ha hatt en sterk psyke og fysikk i dette barske miljøet, både natur og samfunnsmessig. I Fragmenter av Talviks historie blir hun karakterisert slik:
«Talvik var et verhardt sjødistrikt. Det var å gå i båten når noen budsendte henne. Ofte kom sjarken til steder der det ikke var telefon, var det så uver til, og de måtte ligge i ro, så visste ingen hvor «doktorsjarken» var, eller fant den kanskje både to og tre dager etter. Men dr. Johnsen var aldri redde- tvert imot karslig og modig til sjøs. Hun kledde seg etter vind og ver. Hun fant snart at komager var ypperlig fottøy og brukte dem alltid på tur. Men det var jo så at komager var ikke fint å ha på seg- sjøl ikke i båt. Hun tålte også sjøen, var aldri sjøsjuk.»
De sosiale og økonomiske forholdene var vanskelige i landet i årene etter 1.verdenskrig, og ikke desto mindre i Finnmark. Levevilkårene her var svært avhengig av det utbyttet som fiskeriene ga, og de de få produktene man kunne få fra enkle jordbruk. Husene som eksisterte var enkle og trekkfulle, og mange steder bodde folk fremdeles i gammer. Med ofte store familier, som bodde tett på hverandre og dårlig hygienisk standard, ga dette god grobunn for epidemiske sykdommer som influensa, difteri og tuberkulose. Dødeligheten fra tuberkulosen i Finnmark var høyere enn ellers i landet, med 23,6% av dødsfall på grunn av sykdommer (1915). I Talvik arbeidet Trude Johnsen, sammen med sanitetsforeningen på stedet, aktivt for å få reist et hjem for behandling av de tuberkuløse i kommunen. Med bidrag fra Norske Kvinners Sanitetsforening sentralt, og tilskudd fra Staten, ble Talvik Tuberkulosehjem reist på Jansnes i kommunen og innviet 23. februar 1923. Det hadde plass til 13 voksne og like mange barn. Ved innvielsen var Trude Johnsen allerede flyttet fra stedet i 1920, men hun ble behørig rost for det arbeidet hun hadde nedlagt i kommunen og for realiseringen av tuberkulosehjemmet.
I 1918 inntrådte to hendelser som endret mye i hennes liv. John Johnsen, hennes far, som noe tidligere hadde flyttet opp til henne i Finnmark fra Oslo, døde den 11.januar. Han var da 79 år. Det var bare de to i familien og det er nok sannsynlig at de var nær knyttet til hverandre, og at hans død gikk hardt inn på henne. Samme år tok hun også til seg to små piker hvis mor døde av tæring.
I september 1920 ble hun beskikket til distriktslege i Sørreisa, Troms fylke. Om dette sier hun: «Da jeg søkte meg fra Talvik hadde jeg ikke lyst til å forlate Nord-Norge straks, men tok Sørreisa i 3 år som en mellomstasjon på veien sydover. Her var også mange og lange reiser, til dels til Senja og rundt i Lenviken, til Bardu og Målselv.» Etter de tre årene i Sørreisa gikk ferden langt sydover, da hun i oktober 1923 ble beskikket til distriktslegestillingen i Høgsfjord, Rogaland. Selv om årene i Nord-Norge må ha vært utrolig krevende for en kvinnelig lege, satt hun igjen med gode minner. «Midnattsol og sommerens blomsterprakt. Høsthimmelens vidunderlige farveskiftninger. Vinteren med nordlys og stjerneskinn lysere enn sydpå, morild og goplenes strålende glødelamper i sjøen. Så var det kuling og storm på reisene; det virket alltid så begeistrende på meg.»
Høgsfjord legedistrikt
1. juni 1915 ble en ny distriktslegeinndeling vedtatt for Stavanger Amt. I den ble Høgsfjord legedistrikt opprettet. Det skulle bestå av herredene Strand, Høle og Forsand. Strand ble overført fra Finnøy, Høle og Forsand fra Sandnes. Distriktet var på totalt 1448 km2 og hadde 4989 innbyggere (1923), fordelt med 2213 i Strand, 1794 i Forsand og 952 i Høle. Forsand var det største geografisk herredet som den gang strakte seg helt inn til Dirdal, Byrkjedal og Maudal.
I Strand argumenterte man for at boligen burde ligge der de fleste i distriktet bodde, nemlig på Jørpeland., mens Forsand mente at legen burde bo sentralt i distriktet. Forsands argumentasjon og tilbud falt i god jord hos Socialdepartementet, for i oktober 1915 ble de meddelt at bostedet skulle være på Meling i Forsand, «paa betingelse af at Herredet oppfører godkjent Lægebolig inden utgangen av 1916, med fri Husleie de første 5 aar.» Doktorboligen stod ferdig en gang i 1917, og den kostet langt mer enn budsjettet som kommunen hadde vedtatt. (fra kr.8000 til 25000)
Magnus Sofus Samuel Vinje ble utnevnt som den første distriktslegen i Høgsfjord fra 10/12 -1915 og ble i stillingen til 19/1-1917. Den første distriktslegen som tok i bruk legeboligen på Meling, var Peter Donner Hegbom. Han virket i Høgsfjord fra 8/9-1917 til 31/1-1919. Stillingen stod så ubesatt til utgangen av 1920. I denne perioden hadde distriktslegen i Finnøy, Hilmar von Krogh også ansvaret for Høgsfjord. Torjus Torjussen Bergen, ble beskikket til distriktslege 23/12-1920, og fratrådte etter to år 5/2- 1922.Han ble igjen etterfulgt av Henri Delgobe som praktiserte fra 20/2-1922 til 15/5-1923. Trude Johnsen ble beskikket som distriktslege den 10/8-1923, som vi nå skal omtale nærmere.
Trude Johnsens år i Høgsfjord.
De samfunnsmessige forholdene i Høgsfjord på 1920-tallet var som ellers i landet preget av enkle boliger og trangboddhet. I tillegg var man avhengig av vann fra brønner, og toaletter i form av utedo. Varmt vann var en sjeldenhet man tydde til for personlig hygiene, og såpe var dyrt. Kostholdet var enkelt, lite variert og med lavt innhold av viktige ernæringsmessige stoffer. Trangboddheten, kostholdet og manglende hygiene førte derfor til at epidemiske sykdommer hadde god grobunn blant befolkningen. Av de epidemiske sykdommene i Høgsfjord var tuberkulosen den mest utbredte og dem med høyest dødelighet.
Trude Johnsen med sine to adoptivdøtre i Høgsfjord (privat foto).
Trude Johnsen beskriver forholdene i distriktet slik: «Forholdene er mindre tilfredsstillende og aldeles ikke bedre enn i mine tidligere distrikter i Finnmark og Troms fylker. Særlig blandt kvenbefolkningen nordpå står den personlige renslighet langt højere enn her, idet man i disse grender har én eller oftest flere badstuer, som benyttes nokså ofte. Noget tilsvarende finnes ikke her.» (Rapport til Medisinalstyrelsen 1924)
En av de viktigste oppgavene til distriktslegen var å drive tilsyn, spesielt rettet mot barn og deres oppvekstsvilkår. I rapport til Medisinalstyrelsen i 1925 sier hun:
«De hygieniske forhold er dårlige. Følgene herav ses altfor tydelig på barna. De i år påbegynte skolebarnundersøkelser i Forsand herred viser at ca. 60 pct. av de undersøkte er undermåls, undervektige og blodfattige, ca. 75 pct. skrofuløse i mere og mindre grad. (2 av de best situerte skolekretser er undersøkt).» I skriv til Høle skolestyre tar hun for seg flere mangler med selve bygningen og lokalene, men mer alvorlig er: «Den drikkevandsbøtte med felles drikkeøse som jeg fandt i skolens gang, gav jeg ordre om at den skulde fjernes straks. Den er farlig for skolebarnas helse.»
Trude Johnsen var derfor en sterk talsperson i kampen mot tuberkulosen. Det engasjementet hadde hun sikkert med seg fra årene i Talvik der hun som tidligere omtalt fikk etablert et tuberkulosehjem for både voksne og barn. Gjennom en hel serie med artikler i Stavanger Aftenblad i februar og mars 1927 førte hun en kampanje for mer informasjon om, og innsats i bekjempelse av sykdommen som rammet så mange, spesielt barn «-ikke bare med et krafttak nu og da ved pengeinnsamlinger på en fest, men dessuten til å motarbeide sykdommen i det daglige liv, i hjem og skole. Ja overalt der hvor mennesker lever og ferdes i det daglige liv, der er kampplassen, der skal hovedslaget stå.» God hygiene ble i artiklene tatt opp som et sentralt tema, og her driver hun ren folkeopplysning. «Enhver i familien bør ha sin egen kopp, skje, gaffel som ikke brukes av andre. Dyp aldri i felles matfat. Værelsesrengjøring bør foregå like omhyggelig. Det vaskes like grundig langs gulvlister, i kroker og under møbler som er fremme på gulvet». Og i en annen artikkel:« Tenk på dette du som spytter uvørent, som tørrfeier gulvet, lar vinduene stå uåpnet, lar kropp og klær bli for lite vasket.»
Trude Johnsen var en foregangskvinne på mange vis. Hun anskaffet seg bil 1926/27, og må ha vært en av de første kvinner i Rogaland som tok førerkort. Etter mange undersøkelser både hos Vegvesen og Politi har forfatteren ikke funnet noen opplysninger om hverken bilmerke eller når førerkortet ble tatt. Men bildet av bilen foreligger i fotoalbum fra forfatterens mor og er datert 1926/27. Med de få veistrekningene som fantes i Forsand den gang er det sannsynlig at den stort sett bare var i bruk mellom Norland og Oanes.
Familien Johnsen med bil L-2141 (privat foto)
Om det var boligforholdene, trangsynthet, sterk pietisme eller vanskelige kommunikasjonsforhold som fikk henne til å søke seg bort fra Høgsfjord i 1927 er usagt. Distriktet bestod av tre kommuner og striden om hvor legeboligen var nok belastende for henne, i tillegg til at hun også var kvinne der herredstyret bestod av menn. Hun nærmet seg 45 år, og hadde tjent distriktet i nærmere fire år. Mange distriktsleger i store og kommunikasjonsmessige vanskelige distrikter holdt heller ikke ut så mange år på hvert sted.
Den 21/10-1927 ble hun i statsråd utnevnt til distriktslege i Strandebarm, Hordaland.
Hun forlot et komplisert og omfattende distrikt til fordel for et mindre. Men som tidligere dro hun denne gangen også til et distrikt som lå ved sjøen (fjord). Hun må helt fra de første år i Alta ha blitt tiltrukket av sjøen og kanskje også menneskene som bodde og virket ved den.
I Strandebarm ble hun til hun gikk av med pensjon i 1937 i en alder av 65 år, som den gang var aldersgrensen for kvinnelige distriktsleger. Hun flyttet så til Oslo, der hun døde i 1954. I en biografisk artikkel fra 1932 summerer hun opp sitt liv som distriktslege slik:
«Skulde jeg si hvilke tanker jeg har fått i disse år som læge så blir det nærmest: gid sjelelig og legemlige hygiene måtte få den mangedobbelte plass av hvad den har nu både i våre læreår og vår praksis. Gid denne fryktelige karikatur av lægevidenskapen som kalles viviseksjon måtte forsvinne fra verden, likeså alkoholen i form av berusende drikk. Kunde min barndoms og ungdoms ønske å være til nytte og hjelp om bare for et eneste menneske være gått i opfyldelse, da ønsker jeg intet mer, da kan jeg dø så glad.»
Epilog
Gjennom mange år fra opprettelsen av Høgsfjord legedistrikt i 1915 foregikk det en kamp mellom Strand og Forsand om bostedet for legen. Striden la seg noe da Strand fikk egen kommunelege i 1931 men distriktet ble opprettholdt uforandret helt til Strand ble utskilt som eget distrikt i 1953. Boligen på Meling ble da klart vurdert å være i dårlig forfatning. Den ble derfor revet og flyttet til Forsand i 1936. Legedistriktet ble så nedlagt i forbindelse med kommunereformen i 1964. Høle ble en del av Sandnes legedistrikt mens Forsand fortsatte som eget distrikt.
Kilder
Utvalgt litteratur
Bjørgan, M, Fragmenter av Finnmarks og Alta-Talviks historie. Bnd II,Leirbotn, 1969.
Kobro, I..Norges Læger 1800-1908 Andet bind, Alb. Cammermeyers Forlag , Kristiania 1915
Kobro, I, Norges Læger 1909-1925, Aschehoug & Co, Oslo 1927.
Kobro, I, Tillegg til Norges Læger, 1800-1908,H. Aschehoug& Co, Oslo 1944. Kvinnelige Studenter 1882-1932, Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund, Gyldendal, Oslo 1932.
Larsen, Ø, mfl., Norges Leger. 5 bind, Den Norske Lægeforening, Oslo 1996.
Schiøtz,Aina, Doktoren. Distriktslegenes historie 1900-1984,Pax forlag, Oslo 2003.
Studenterne fra 1893: biografiske opplysninger samlet til 25-aars jubileum 1918, Grøndahl & Søns boktrykkeri, Kristiania, 1918.
Digitale
Bøker, statistisk materiale i Nasjonalbiblioteket.no
Kirkebøker, folketellinger i Digitalarkivet.no
Skriftlige
Forsand, Strand og Høle formannskapsarkiver i Statsarkivet, Interkommunalt Arkiv Rogaland
Stavanger Aftenblad, historisk arkiv.
Sunnhetstilstanden og Medisinalforholdene, Norges Offisielle Statistikk (årganger fra 1913-1928)
Ove Sembsmoen.
Født (1942), vokste opp i Flekkefjord og Skien.
Utdannet siv.ing. NTH 1968. Har arbeidet som
leder både i Tandbergs Radiofabrikk og Statoil.
Gikk av med pensjon i 2005.
Studerte historie som pensjonist, ved Universitetet
i Stavanger. Tok Bachelorgrad i 2015 og Mastergrad
i 2017 (i en alder av 75 år). Bor i Stavanger.