Helseminister Bent Høie (H) gikk 27.09.19 ut på sin Facebook-side og sa at videokonsultasjoner »kommer til å bli den vanligste måten vi har kontakt med helsetjenesten på for de vanligste tingene fremover». Dette var en brannfakkel i en allerede opphetet diskusjon rundt fastlegekrisen og manglende forståelse fra både embetsverket og politisk ledelse.
The Wuhan Effect
I starten av januar 2020, ble plutselig den kinesiske storbyen Wuhan kjent for hele verden. Wuhan er hovedstad i Hubei-regionen i Folkerepublikken Kina, og har over 11 millioner innbyggere. I Kina, og flere andre land i Sørøst- og Øst-Asia, er såkalte «wet markets» en institusjon. Til forskjell fra såkalte «dry markets» hvor en kan kjøpe elektronikk, klær, leker, krimskrams og allslags rabe, er våt-markedene en salgsplass for jordbruksprodukter, fisk, kjøtt, skalldyr, fjærkre mv. Det er ikke uvanlig at både dyrene og fiskene holdes levende, og slaktes når kunden kjøper produktet. Prisene er ofte veldig fordelaktige sammenlignet med supermarked, og sånn sett er markedene veldig populære blant innbyggerne.
Tett kontakt mellom ulike levende dyr som normalt ikke omgås, og mennesker, øker imidlertid risikoen for overføring av smittsomme sykdommer mellom de ulike artene. Alt tyder nå på at en levende flaggermus, som var til salgs på Wuhans våt-marked, har overført smitte av et coronavirus til mennesker – muligens via en pangolin. Pangoliner blir gjerne kalt «vandrende kongler», og er en type pattedyr dekket med store skjell som fungerer som et slags panser. De lever på insekter, særlig termitter og maur. De er ansett som en delikatesse i Kina og Vietnam, og produkter fra dyrene brukes også innen tradisjonell kinesisk medisin.
Det kom raskt skremmende rapporter fra Wuhan om hvordan dette coronaviruset, som skulle få navn COVID-19, spredde seg i befolkningen. Med et globalisert samfunn, og stor reiseaktivitet, tok det ikke lang tid før smitten kom til Norge. Ved hjemkomst fra vinterferien, var det som om smitten bare eksploderte. Mediene hadde ikke andre saker enn corona, og hele Norge stoppet opp.
Sykehusene og kommunene snudde seg fort rundt og gjorde betydelige endringer for å kunne håndtere smittetilfeller. Men som alltid, i front står fastlegen. Hvordan skulle vi håndtere en situasjon med en uselektert pasientpopulasjon, uscreena for luftveissymptomer og et venterom bestående av alt fra snørrete unger til immunosupprimerte og organtransplanterte pasienter?
Video
Kjartan Olafsson i Norsk Forening for Allmennmedisin og Legeforeningens IT-utvalg, forteller at anslagsvis 7-12% av fastlegene hadde mulighet for videokonsultasjoner før corona-pandemien, mens over 70% nå har fått dette. Tallene er basert på kommunikasjon med leverandørene av video-løsninger.
Foto: Sara Byberg Hansen
I løpet av få dager snudde fastlegene seg rundt og skaffet utstyr. Flere butikker gikk tomme for videokamera og headset. Vår helsesekretær måtte innom 5 ulike butikker for å skaffe utstyr til alle legene. Parallelt med dette, jobbet AF og HOD sammen for å fjerne hindre til bruk av videoløsninger. Blant annet ble kravet om nivå 4 kryptering frafalt i en periode, dersom pasienten kunne legitimere seg. Det ble også åpnet for bruk av elektronisk konsultasjon/video (heretter e-konsultasjon) på legevakt og for andre leger enn fastlegene (f.eks. vikarer, kolleger på kontoret og LIS1). En åpnet for å kunne skrive sykmelding ved e-konsultasjon, og en åpnet for å kombinere e-konsultasjon med flere andre takster, f.eks. prevensjonsveiledning, psykoterapi, livsstilsintervensjon, bruk av tolk m.v.
Erfaringene?
Hvordan fungerer så videokonsultasjon i praksis? I elektronisk pasientjournal (EPJ) kan legen definere egne konsultasjoner som «videokonsultasjon», og pasienten kan da bestille disse på nettet. Alternativt kan pasienten bestille en vanlig time på nettet og skrive «video» i emnefeltet, eller de kan ringe legekontoret og avtale video-konsultasjon med personalet. Pasienten får tilsendt en lenke til video-løsningen og kobler seg opp et par minutter før avtalt tidspunkt. De er ikke avhengig av å laste ned eget software, og kan bruke sin egen smarttelefon (eller PC, mac, nettbrett) i sin ende. Fastlegen bruker en web-basert portal i nettleser for å motta oppkall fra pasienten, og kan jobbe i EPJ mens en er på video. Løsningen fungerer helt knirkefritt på Norsk Helsenett (NHN). Ved hjemmekontorløsning må en imidlertid bruke en egen PC eller telefon til video-konsultasjon, og en annen til å gå inn på hjemmekontor.
Lyd- og bildekvalitet er utmerket, så sant pasienten har god nettilgang.
Konsultasjonene har vist seg å være enklere å gjennomføre enn fryktet. Det er en stor fordel å se pasienten når en snakker med dem (sammenlignet med å vurdere ting på telefon), og en kan både telle respirasjonsfrekvens, vurdere grad av dyspnoe, om det foreligger cyanose eller icterus, og en kan se på både såre halser og utslett. Samtaleterapi har stort sett fungert bra. Celleprøver og småkirurgi har derimot vist seg å være ganske utfordrende. Dynamikken med samtidskommunikasjon, gjør også at video er å foretrekke framfor skriftlige e-konsultasjoner. Da løsningen fungerer såpass smertefritt, er heller ikke video en tidstyv. Snarere opplever jeg at det er mer effektivt. Pasientene er mer to the point, og konsultasjonslengden går ned. Det som imidlertid er et ubesvart spørsmål, er om en går glipp av de mer vanskelige problemstillingene – de typiske «dørklinke-syndromet»-problemene som pasienten har kviet seg for å ta opp.
Framtiden?
Elektronisk kommunikasjon med pasienter, inkludert videokonsultasjon, har definitivt kommet for å bli. Jeg tviler fortsatt på at det vil bli den vanligste kontaktformen, slik Høie påstår, men et nyttig supplement er det helt klart.
Peter Christersson, fastlege, HTV Stavanger kommune