"Der står en liten løvetann - blant andre løvetenner"

NFAs løvetannpris er så gammel at selv ikke NFA-leder Marte Kvittum Tangen vet når den ble opprettet. Prisen er ikke, som man kanskje skulle tro, et trillebårlass med løvetann. Heller ikke er det en kledelig midsommarkrans av løvetann og andre friske markblomster. Faktisk består prisen av et litografi av Barbara Vogler og hele 20.000 kr. Barbara Vogler, er som kjent født i Württemberg i Tyskland i 1937. Vogler, som bor i Nedre Eiker, har kunstutdanning fra Stuttgart, Berlin og Oslo. Norsk kunstnerleksikon skriver at hun er «best kjent for sine nøyaktig utførte tegninger, gjerne forsiktig fargelagt med pastell.»
Morten Munkvik, foto privat

Morten Munkvik, foto privat

Det deles ut en løvetannpris i året. I år ble det to, grunnet utsettelse fra i fjor... Coronaen, vet du.

Prisen skal gå til en allmennlege som har gjort en innsats for faget – det være seg sentralt eller lokalt, i det stille eller i media, faglig eller organisatorisk, praktisk eller teoretisk. Kort fortalt; Dette er en ærespris som henger høyt.

I juryens begrunnelse står blant annet følgende: «Denne kollegaen har gjort en innsats for faget vårt – han er med på å gjøre oss mer stolte over identiteten vår som fastlege.

Han var en av mange viktige bidragsytere for Allmennlegenes innsatsgruppe Covid-19 i 2020. Flytskjema og beslutningstøtter gjort tilgjengelig på legeforeningens og SKILs nettsider kom til med stor innsats fra denne legen. Han både tar initiativ og er lett å be, en god egenskap i en lege-kollega.

I tillegg til å synliggjøre allmennlegens kompetanse på idrettsarenaen, i det helsevitenskapelige miljøet på universitetet i Stavanger, og for leger i utdanning, formidler han kunnskap på en folkelig måte. Han skriver med en leken penn og har i løpet av de siste par årene hatt et to-sifret antall kronikker i Aftenposten, VG, Stavanger Aftenblad, Dagens Næringsliv og Khrono.

I NRK Radio kan du høre hans lune svar på «Radiolegen», en podkast hvor han blir intervjuet om medisinske tilstander.

På nettstedet fastlegen.no kan du lese tegneserien om Fargegata legesenter, et skråblikk på fastlegehverdagen, som også denne legen står bak.

Han er ikke sjelden foredragsholder på grunnkurs og emnekurs i videre- og etterutdanningen i allmennmedisin, og får gjennomgående svært gode tilbakemeldinger.

Han har dessuten laget flere populære sanger. Noen av disse omhandler seksuell helse, andre fastlegesituasjonen, og andre igjen utløp for humor i en allmennmedisinsk kontekst. Prevensjonssangen er spilt av 152 000 ganger og er delt i sosiale medier 850 ganger i tillegg har han mange avspillinger og delinger av Klamydiasangen og HPV-sangen. Han har også laget en populær kampsang for fastlegene, «Hør på oss» og «Fastlegesangen». Det siste tilskuddet til sang-listen kom ved juletider, da han la ut Vaksine-evangeliet.

I en tid hvor fastlegene opplever seg under press og rekrutteringen til allmennmedisin fallende er det viktig at vi framsnakker og utvikler faget. Prisvinneren er en klok og snill lege med stor arbeidskapasitet og vi gratulerer MORTEN MUNKVIK med Løvetannprisen»

Hva tenker du om det, prisvinner Morten Munkvik?
Jeg tenker at det ser ut som om jeg har gjort endel. Det har jeg også, men jeg koser meg egentlig bare med alt dette. Det aller meste av det jeg gjør, som jeg nå virkelig forstår blir langt godt merke til, gjør jeg fordi jeg synes det er gøy. Noen ganger blir jeg spurt om hvordan jeg får tid til alt, men for meg er det mer sånn at disse tingene gir meg overskudd og energi til å yte mer inn i fastlegejobben. Det er utrolig hva man får tid til dersom man synes ting er gøy. Sånn er det i alle fall med meg. Det går ikke mye tid fra jeg får en eller annen idé til prosjektstart. Det kan virke som om jeg ikke liker fritid. De som kjenner meg tror det er noe galt om jeg sitter i ro mer enn noen minutter av gangen. Jeg liker å formidle og liker å skrive. Da faller det seg naturlig å formidle tanker i kronikker eller debattinnlegg. At aviser og tidsskrift ønsker å trykke det jeg skriver er jo en motivator til å gjøre mer av det også. Sånn sett er det en selvforsterkende prosess. Det samme gjelder for sanger og andre framstøt jeg gjør. Jeg gjør det for å få utløp for min formidlingsiver. Særlig liker jeg prosjekt som ikke er helt standard. Du vet – jeg ble jo lege bare fordi jeg ikke kom inn på teaterhøyskolen. Dette blir litt scenen min, dette.

Morten Munkvik jobber vegg i vegg med meg på Stavanger Medisinske Senter. Han er fastlege, spesialist i allmennmedisin og phd. Morten er godkjent idrettslege og jobber også som laglege for ishockeylaget Stavanger Oilers. Han jobber med å spre faget som gruppeveileder i allmennmedisin, veilederkoordinater og førsteamanuensis ved universitetet i Stavanger. Morten står, sammen med kollega Kristian Høines, bak den medisinske podcasten Kvallm og han er på finne på radio NRK P1 som radiolegen. Videre har han skrevet bøker, vært lege på tv-programmet Newton og skrevet et utall kronikker, debattinnlegg og artikler. Foreløpig har han ikke skrevet noen i Syd-Vesten.

Hvorfor ikke, Morten?
Sabla godt spørsmål! Kanskje fordi det heter «Syd-Vesten» og ikke «Annals of Stavanger Medical Center»? Nei, jeg tar utfordringen. Kan være jeg må skrive noe for Syd-Vesten framover. Om jeg ikke tar helt feil har jeg noe i dette nummeret? Eller kommer det i neste?

Juryen trekker særlig fram at du framsnakker faget og gjør oss mer stolt av å være fastleger. Dette mens vi har en fastlegekrise. Hvorfor er det viktig å snakke fram allmennmedisin da?
Du var nettopp inne på min rolle som medisinsk ansvarlig for ishockeylaget Stavanger Oilers. Som idrettslege har jeg et ganske nært forhold til hva det vil si å være en supporter. Jeg er tett på et lag som er vandt til å prestere på høyt nivå. Det er lett å være supporter da. «Vi vant!» sier de til hverandre etter kamp, supporterne, på vei ut arenaen etter kamp. Vi har hatt perioder hvor det har buttet også. De som ikke er sterke i troen skal ikke ha mange kampene med prestasjon under pari før de sier «De tapte selvfølgelig igjen...». Det jeg har lært fra idretten, som man ikke trenger være noen Einstein for å forstå, er at laget trenger supporteren sin særlig i motgang. Da kan laget gjenfinne troen på seg selv, finne støtte i hverandre sammen med supporterskaren. En negativ trend kan snu og laget begynne å vinne igjen. Men da MÅ vi ha noen som blåser i seilene. Så ofte jeg har overskudd og får anledning til det prøver jeg å være en av de som blåser. Om ting begynner å skli riktig vei, kan kanskje enda flere finne styrke til å blåse, og da er det ikke godt å si hva vidunderlig som kan skje! Dette er kjernen. Om vi ikke snakker om hvordan vi vil at faget vårt skal se ut, er supportere og verner om hverdagen vår, så frykter jeg vi vil ende opp på et sted som vi ikke ønsker å være. Og da kan det være for sent å gå tilbake til hvordan tingene var før.

Hva synes du er mest spennende eller unikt med allmennmedisinfaget?
Jeg har sikkert provosert kolleger når jeg har sagt at fastlegen er «den siste ekte legen». Jeg står for det, men det er ikke ment som egging til en profesjonskamp. Det er åpenbart at jeg som generalist ikke hadde klart å navigere som spesialistene gjør når tilstanden blir for avansert eller om diagnosen er for sjelden. Det jeg mener er det generelle med allmennmedisin. Det diagnostiske vinduet er vidåpent. Pasienten kan feile nær sagt hva om helst. Som fastlege må man være klar for det. Vi kan aldri sleppe oss helt nedpå. Selvfølgelig gjelder «hov-tramp i Norge er oftere hest enn zebra», så heldigvis trenger man ikke tenke avansert hele tiden. Da kan man surfe inn en konjunktivitt eller en UVI. Man kan ikke alltid frykte slag, infarkt eller diabetes koma, men poenget er at vi må ha øynene og alle sansene med oss hele tiden sjonglere kunnskap om nesten alt. Samtidig som vi evner å se mennesket si stolen foran. Det er vel det som fasinerer meg. Det og det lange perspektivet man får, når man blir kjent med mennesker som har deg som fastlege år etter år. Det blir en nærhet i dette som gir meg mye. Både personlig, men også i å hjelpe mennesker bedre. Allmennmedisin ligger, viser det seg, mitt lynne nær; Jeg finner stort sett alt jeg holder på med, interessant (bortsett fra noen unntak som de som kjenner meg vet om...). Da ble det vanskelig å velge, så jeg gikk for «alt». Mine medstudenter spådde meg som indremedisiner, men den gang ei.

Du har vært en aktiv røst i debatten rundt å få medisinsk fakultet ved Universitet i Stavanger. Hvorfor er dette en viktig sak? Hvilke konsekvenser vil det ha for fastlegene og rekruttering til vårt fag? Hvordan kan et medisinsk fakultet i Stavanger være bra for de andre delene av fylket, som Haugalandet eller Dalane?
Jeg tror et medisinstudium ved Universitetet i Stavanger vil gavne hele regionen. Vi har hatt medisinstudenter i store deler av Rogaland før, utplassert fra Universitetet i Bergen, men det blir noe helt annet når studentene hører hjemme i Stavanger som universitetsby. De har sitt lokale universitet, sin studentsamskipnad, sine treningsfasiliteter og sine medstudenter fra andre universitetsutdannelser. Dette skaper ikke bare en tilhørighet til universitetsbyen, men også en helt annen tilhørighet til regionen. Isteden for å være tilflytter, en kort periode, som man har vært som UiB-student, blir man nå i større grad integrert. Jeg tror at dette legger grobunn for en helt annen prioritering hos studentene etter endt studium sammenliknet med om man bare var innom regionen en periode av utdannelsen. Med 70 studenter årlig i tre år, som er det vi foreløpig legger opp til ved UiS, så vil alle fire regionene i Rogaland få tilbud om å bidra i utdanningen av disse. Som norm skal fokus på allmennmedisin heves i all medisinsk utdannelse i Norge. UiS prioriterer primærhelsetjenesten i undervisningen enda høyere enn hva som framkommer i forskriften. Vi håper selvfølgelig at dette, sammen med andre tiltak, kan være rekrutterende til en knelende fastlegeordning.