Rogaland legeforening

Lokalforening

2021

En nestor takker av– Hans Petter Torvik er vinner av Rogaland Legeforenings ærespris

Hans Petter Torvik er vinner av Rogaland legeforenings ærespris

Rogaland Legeforening har opp gjennom årene hatt flere kjente, kjære og innflytelsesrike kolleger som medlemmer – både i primærhelsetjenesten, i sekundærhelsetjenesten og hos fylkeslegen. Lokalforeningen har vært aktiv med møter og aktiviteter for sine medlemmer, og vi har en aktiv kurskomite som arrangerer store mengder kurs – i både nord- og sørfylket – som sikrer en god økonomi for lokalforeningen.

Peter Christersson
7. oktober 2021
Hans Petter Torvik, foto privat
En nestor takker av– Hans Petter Torvik er vinner av Rogaland Legeforenings ærespris

Flere lokalforeninger har hatt tradisjon for å dele ulike typer ærespriser til sine medlemmer, eksempelvis «Årets Finnmarklege», «Årets Nordlands-doktor», «Oslo-legen» med videre. Rogaland Legeforening har ikke hatt noen slik pris. Styret i Rogaland Legeforening 2019-21 kom fram til at vi også ønsker å kunne hedre våre medlemmer på en slik måte. Etter store diskusjoner i styret om navn på pris, innretning, hvordan nominere, jury og selve prisen, kom vi til enighet.

Når det gjaldt kandidat til Rogaland Legeforenings første ærespris, var det derimot lite diskusjon. Styret kom raskt fram til at avtroppende allmennlege/kommuneoverlege Hans Petter Torvik i Sandnes og Gjesdal var en fremragende kandidat.

På det digitale årsmøtet 11. juni 2021 fikk Torvik overrakt prisen, et kunstverk av den lokale kunstneren Pia Myrvold.  Myrvold, er nok mest kjent som søsteren til avdøde frontfigur Lasse Myrvold (1953-2006) i legendariske The Aller Værste! (1979-81). Pia Myrvold har imidlertid også en egen framgangsrik karriere som bildekunster innen maleri og grafikk, designer av motekolleksjoner og «klær som media». Hun har blant annet deltatt på Høstustillingen i 1982.

image6bus.png

Kan du fortelle litt om deg selv, og karrieren din?
For nøyaktig 50 år siden startet jeg medisinstudiet på Universitet i Oslo, 19 år gammel. Jeg ble uteksaminert i 1977 og hadde turnus på Askim sykehus og i Hå kommune. Deretter fulgte sivilarbeidertjeneste som lege på Nærlandheimen, som da hadde omtrent 280 psykisk utviklingshemmede beboere. Samtidig var jeg områdeoverlege for HVPU-omsorgen i Rogaland. Jeg var også vel 1 år på barneavdelingen i Kristiansund før hele familien dro til Etiopia i mai 1983 og var der i 3 år. I Etiopia arbeidet vi i Mekane Yesuskirkens helsetjeneste i vest nær grensen mot Sudan, utsendt av den lutherske frikirken i Norge.

Fortsatt er jeg engasjert i helsearbeid i Etiopia som styremedlem i Nordic Medical Centre i Addis Ababa, et privat sykehus som også har startet sykepleierskole, og i Trauma Care Ethiopia. Sistnevnte har bl.a. utdannet de første «critical care nurses» i Etiopia – et samarbeidsprosjekt hvor både SUS og Haukeland var sterkt involvert, det programmet er nå overtatt av etiopiske myndigheter. 

Fra 1986 - 1988 arbeidet jeg ved medisinsk avdeling, SUS. Siden 1988 har jeg vært kommuneoverlege og fastlege i Sandnes, og fra 2004 også kommuneoverlege for Gjesdal. De 4 siste årene har jeg vært fulltids kommuneoverlege. Fastlegehjemmelen ved Lura legesenter er overført til kollega, men fortsatt er jeg innom en gang iblant. 

Jeg ble spesialist i allmennmedisin i 1992 og i samfunnsmedisin i 2001. Ved Nordiska Hälsovårdhögskolan i Gøteborg gjennomførte jeg 8 månedskurs i perioden 1990 – 1998. Sammen med min kone tok jeg et 4 måneders tropemedisinkurs i Liverpool i 1983, hvor vi møtte legendariske tropemedisinere som forelesere. 

I Rogaland legeforening (RLF) har jeg vært engasjert som styremedlem i noen perioder, og i mange år har jeg hatt ansvar for allmennlegenes grunnkurs i forebyggende medisin. Jeg har også fått være med på å arrangere 4 tropemedisinkurs i Kamerun for RLF.

På fritiden har jeg i nesten 30 år vært engasjert i KFUM-KFUK-speiderne i Bekkefaret som leder for ulvungene. Jeg har også vært styremedlem i Kirkens Bymisjon i Rogaland fra 2002 – 2012.

Siden 1974 har jeg vært gift med Ingeborg Ask Torvik. Hun var i mange år fastlege i Stavanger. Sammen har vi 5 barn, hvorav de 2 yngste har valgt samme yrke som sine foreldre. Våre barn er spredt utover hele norgeskartet, og det samme er våre 4 barnebarn.

Hans Petter Torvik, mange unge leger kjenner deg kanskje best fra mange medieoppslag om covid det siste året. Hvordan var det å få dette opp i fanget på slutten av en lang karriere?
Jeg har alltid trivdes med å arbeide, og infeksjonsepidemiologi interesserer meg. Jeg har i alle år vært kommunens smittevernlege, og har opplevd dette som et spennende arbeidsfelt. Selv om covid-19 pandemien er helt spesiell, hadde vi også influensapandemien i 2009-10, SARS-CoV-1 i 2003-04 og fugleinfluensa et par år seinere. Covid-19 pandemien kom til Norge raskere enn vi hadde trodd, og mars 2020 var ekstremt hektisk. Imidlertid opplever jeg at pandemien har etablert gode faglige nettverk, hvor alle kommuneoverlegene i hele opptaksområdet for SUS, smittevernleger og mikrobiologer på SUS og fylkeslegene deltar aktivt. I tillegg har samarbeidet med beredskaps- og kommunikasjonsavdelingene og politisk ledelse vært omfattende og lærerikt. Så pandemien har skapt gode faglige nettverk som jeg tror vil ha verdifull betydning i årene som kommer. Selv om arbeidsdagene har vært hektiske og i perioder lange, har det vært kjekt å få være med i det faglige felleskapet. Etter så mye møter på nett, håper jeg vi kan samles til en real fysisk fest når pandemien er over.   

Rogaland Legeforening innførte for første gang denne æresprisen til et medlem, og du gikk av med prisen. Hva er dine tanker rundt dette? Hva føler du nå?
Jeg ble svært overrasket og målløs da jeg ble tildelt prisen. I mine tanker var det mange som har gjort en større innsats for RLF enn jeg har gjort. Jeg takker hjertelig for prisen og føler meg beæret og takknemlig som mottaker av den.

I juryens innstilling, trekkes blant annet dine mange bidrag til Legeforeningen - og ikke minst Rogaland Legeforening - fram. Hva betyr foreningen, og lokalforeningen for deg? Hva er grunnen til at du har engasjert deg så mye i så mange år?
RLF har vært et møtested hvor jeg har truffet kolleger på tvers av alle spesialiteter. Vi har hatt faglige samtaler som har vært inspirerende, og jeg har fått oppgaver som jeg har opplevd som spennende – som redaktør av Syd-Vesten, leder av tuberkulosefondet, arbeid med å fremme primærmedisinsk forskning og utdanning av unge leger i helsefremmende og forebyggende medisin. Jeg har møtt mange flotte kolleger som det har vært utrolig kjekt å samhandle med om fagmedisinske problemstillinger og fagforeningsinteresser. Dermed har engasjementet vært der i mange år.

Gjennom din lange, innholdsrike karriere - er det noen spesielle hendelser eller ting som du husker spesielt godt og ønsker å framheve?
Sultkatastrofen i Etiopia i 1984-85 står i en særstilling. Både å oppleve den på nært hold og samtidig å ha vært med å varsle den (som medlem av NGO Relief and Rehabilitation Committee) overfor verdenssamfunnet, som fikk varsler om at den ville komme. Intet skjedde før BBC-reportere fikk lurt ut TV-bilder nesten 1 år etter de første varslene. Til vår region kom nærmere 1 million internt forflyttede mennesker fra de verste sultområdene. I mai 1983 opplevde vi en meningokokk-epidemi med mange tusen sjuke, som lå i store skur og fikk behandling med en sprøyte prokain-benzylpenicillin daglig. Å arbeide 3 år på landsbygda i et av de fattigste land i verden setter varige spor. Vi møtte et samfunn hvor kvinner ikke hadde samme rettigheter som menn og hvor mor-barn-helsetjenester måtte og fortsatt må løftes fram.

Her hjemme i Norge har det vært å se enkeltmennesker og lytte til deres historier. Å kjøre i sykebesøk har vært en glede og har vært lærerikt. Da har jeg fått se hvordan pasientene bor og fått se litt mer av hvordan de lever sine liv. Av enkelthendelser minnes jeg en fisketur i robåt på Gandsfjorden med en av de første i Rogaland som fikk en ICD implantert. Selv med sin alvorlige hjertesvikt, og mot kardiologenes råd, rodde han ut for å fiske nesten daglig. En gang fikk jeg være med, og vi hadde en god samtale om å være livstruende syk.

Utfordringene for Legeforeningen ser ut til å stå i kø - både hva gjelder sykehusutbygging, manglende kapasitet i psykiatrien, en forestående eldrebølge og fastlegekrisen. Hvordan ser du for deg framtiden for faget vårt? Har fastlegeordningen en framtid?
Det viktigste i dag er å sikre og bevare en fortsatt god fastlegeordning. Den må bli attraktiv for unge leger. Det vil bety at økonomien må bli betydelig bedre, pasientlistene kortere, bedre vaktordninger og fleksible ansettelsesvilkår. Jeg ønsker meg også en legevakt på allmennmedisinske prinsipper og hvor allmennlegene deltar og bidrar i den akuttmedisinske kjeden. Det vil kreve mange nye, unge leger til primærhelsetjenesten. En god og faglig sterk primærhelsetjeneste hvor fastlegene er grunnmuren, vil være beste måte å beskytte og sikre 2. linjetjenesten mot kollaps. Fastlegen skal være både dørvokter og døråpner. Jeg er engstelig for at faget vårt fragmenteres og at pasientene må forholde seg til mange tjenesteutøvere hvor ingen har et helhetlig ansvar. Jeg mener fastlegene er best til å ivareta dette.

Samhandlingsreformen har medført at kommunehelsetjenesten i dag ivaretar sykere pasienter både hjemme og på sykehjem enn mange av de som var på SUS for 20-30 år siden. Jeg mener den utviklingen er riktig. Jeg håper vi kan beholde en sterk offentlig helsetjeneste for alle - og hvor vi yter tjenester til dem som har størst behov. Håpet er å utviske sosiale gradienter og prioritere psykisk helse, helsetjenester for rusavhengige og yte personer med kronisk sykdom gode mestringsstrategier og rehabilitering. Egenmestring og helsefremmende tiltak håper jeg kan bli prioritert slik at behovet for helsetjenester ikke vil fortsette å øke. Å finne den rette balansen mellom 1.og 2. linjetjenesten vil være avgjørende for hvordan den kommende eldrebølgen skal motta nødvendige helsetjenester og dermed også nødvending sykehuskapasitet.    

Hvilke råd vil du gi til unge leger som nå skal ut på sykehus og i kommuner?
Først vil jeg ønske dem velkommen inn i et flott kollegialt fellesskap som bygger på faglig kunnskap. Medisin er både humaniora og naturvitenskap – og å holde sine kunnskaper oppdatert er nødvendig. En liten bok jeg har satt pris på og vil anbefale lest, er skrevet av Eli Berg: «Pasienten – fra objekt til subjekt.»  Jeg siterer også noen ganger: «A good history is better than 2 CT scans» (fra Postgraduate Medicine). Sentralt i vår helsetjeneste står fortsatt møtet mellom lege og pasient, hvor det er viktig å lytte til pasientens sykehistorie. Så vil jeg si: Les Per Fugelli sine kronikker om tillit i Tidsskriftet 12/2001 og helsens grunnstoffer i Utposten nr. 4/2011.

Pasientens behov er utgangspunktet for all diagnostikk og behandling, som må bygge på solid fagkunnskap samtidig som den skal være forsvarlig, begrunnet, være virksom og lindre. Hippokrates’ ord må vi også huske: «Sjelden kurere, ofte lindre og alltid trøste.» Høflighet, vennlighet, ansvarlighet og ydmykhet er sentrale begreper i møtet med pasienter. Så må vi skeivfordele ressursene til dem som trenger det mest.

Nå som du snart blir pensjonist - hvordan skal du få dagene til å gå? Hva skal du finne på?
Dette har jeg ikke rukket å tenke på foreløpig, men jeg håper å kunne engasjere meg i faglige og sosiale sammenhenger. Medisinsk historie tiltrekker meg, samt innsats for helsetjenester for folk som bor i fattige land. Forhåpentligvis blir det også mer tid til å seile og lese.