Sjøsette en ny skute
Det sies at det er krevende å snu en skute. De eksisterende medisinske fakultetene reviderer sine studieplaner med jevne mellomrom, men med gamle tradisjoner og store system i drift, er det utfordrende å justere for mye på en gang. UiS’ fortrinn er at vi starter med blanke ark. Det er ingen skute å snu, men vi har høy kompetanse i helsevesenet og i regionen, med vitenskapelig og klinisk bakgrunn, og ikke minst undervisningserfaring. Vi har et universitet som stiller med infrastruktur og administrativ studiekompetanse, i tillegg til relevante fagretninger som kan og bør integreres i medisinstudiet – for å fremme samhandling og tverrfaglighet.
Pasientforløpsmodellen
Helsevesenet er i endring, pasientene skal ha kortere liggetid, og utredning, behandling og oppfølging skal i økende grad gjøres poliklinisk. I tillegg forventes det at mye utredning og oppfølging blir utført i primærhelsetjenesten. Det er viktig at disse endringene gjenspeiles i utdanningen. For studentene betyr dette at mer av undervisningen må skje i den delen av helsevesenet de skal arbeide i. De skal lære systemet å kjenne, i tillegg til det fagmedisinske. Gjennom å følge pasientens forløp gjennom helsetjenesten skapes bedre rammer for å identifisere og lære god samhandling. Det gir rom for å lære hva som skal skje innenfor sykehusets vegger, når og hvordan man henviser og når tiden er inne for å tilbakeføre oppgaver til primærhelsetjenesten. Et gammelt prinsipp, Laveste Effektive OmsorgsNivå (LEON) integreres i studiemodellen, slik at det blir lettere for studentene å være med på å skape et effektivt og trygt helsevesen. Disse endringene er også implementert i den nye forskriften om medisinutdannelse i Norge, og tydeliggjøres gjennom krav om økt undervisningsmengde i primærhelsetjenesten.
Teknologi
Leger anno 2021 jobber i et annet landskap enn for bare noen år siden. Insulinbehandling kan justeres nøyaktig basert på pasienters sensorer og telefonapplikasjoner. MR-undersøkelser består av hundrevis av bilder. Utviklingen innen genetisk og epigenetisk forskning kan fremstå så avansert at selv de nyutdannede kan synes det er vanskelig å henge med. Big Data og algoritmebasert utredning og behandling er ikke lengre fremmedord, men få vet hva som egentlig ligger i det. For at fremtidens leger skal delta i denne utviklingen må de også kunne noe om det. Statistikk har lenge vært en del av undervisningen ved de fleste medisinstudier, men få har krevd at studentene skal kunne kode. Kanskje det er på tide? I det minste er det nyttig å kjenne til mulighetene og begrensningene som ligger i bruk av applikasjons-koding og teknologi. Gode stødige verktøy som det kliniske blikk, den gode samtale, anamneseopptak og grundige kliniske undersøkelser er fortsatt grunnsøylen i medisinen, og skal stadig læres. Men vi må gi rom for «hybridlegen», som er dels teknolog i tillegg til lege.
Lære for livslang læring
Et viktig prinsipp i høyere utdanning er at studentenes læringseffekt og læringsaktivitet skal være varig. Skippertakslesing kan gi gode eksamensresultater, men vi er mest opptatt av å utdanne leger som er gode gjennom studiet, og som fortsetter å være gode hele sin karriere fordi gode vaner er tillært i studietiden. Studenten må lære å lære, og lære å oppdatere seg. Faget er plastisk, og vi må være med på endringene. Når forskning viser at studentaktiviserende undervisning er mest effektivt, så lener vi oss på det. Plenumsforelesninger kan også ha en plass, men bare når det er vurdert som mest hensiktsmessig ut fra læringssituasjonen. Forelesninger er aktuelt når studenter som gruppe lurer på noe, og som repetisjon.
Trygge studenter
Alle studenter etterlyser mer tilbakemelding. Også medisinstudenter. Å legge til rette for dette er hensiktsmessig av flere grunner. På den ene siden vil en trygg student ha bedre forutsetninger for å lære. På den andre vil vi kunne fange opp studenter som faller akterut før det går for lang tid. Ved å agere tidlig kan vi hindre at viktige studiepoeng går tapt eller at studenter ufrivillig mister kulltilhørighet. Vi kan også bidra til en smartere studieadferd ved å legge til rette for flere små og ufarlige vurderingspunkt, for på den måten reduseres behovet for de store og fryktede, avgjørende eksamenene. De fleste studenter vil kunne fortelle om en viss grad av eksamensangst i forkant av en stor eksamen. Slike tester farger studieadferden for flere studenter, men ved å få flere tilbakemeldinger underveis er det lettere å være trygg på sin egen kunnskap og kompetanse, og dermed studere mer hensiktsmessig. Dette legger til rette for livslang læring som vi framholder som et viktig mål for vårt medisinstudium.
Mentor og vurderingsverktøy
Erfaringer fra universitet i utlandet tyder på at hyppige, ufarlige målepunkter som fanger opp studentens prestasjon og fremgang kan predikere den aktuelle studentens eksamensresultat. Et slikt vurderingsverktøy finnes ikke tilpasset norske forhold, men vi er i prosessen med å utvikle dette sammen med danske kolleger som deler vår målsetning om å legge til rette for en trygg og effektiv studieadferd. Ved UiS skal hver student ha en mentor gjennom hele studiet. Disse dedikerte mentorene kan bruke dette vurderingsverktøyet i personlig oppfølging av medisinstudenter. Studentene har dermed en person å forholde seg til angående forhold som kan dukke opp ved siden av studiene som kommer i veien for studieprogresjon. Mentorene kan fylle det behovet som studenter har savnet lenge: tilbakemeldinger i løpet av semesteret, som kan korrigere studieadferd tidlig nok til at studenten ikke faller fra. Et slikt vurderingsverktøy vil også kunne benyttes av studieledelsen både for å følge enkeltstudenters progresjon, men vel så mye kullet som helhet. Dermed kan vi bruke det til å evaluere og korrigere studiet og undervisningen.
Geografi, utplassering, kompetanse
Norge er ikke et stort land. Med sine drøye 5 millioner innbyggere vil det ikke være universitetsbysenter store nok til å tilby alle som vil studere medisin et 6-årig løp på samme sted. Dette har åpnet for desentraliserte modeller som flere studiesteder for medisin tilbyr. Argumentet for slike modeller har vært at studenter får praksis i det lokale helsevesenet. Det er viktig å ivareta den integrerte modellen selv om studiestedet ikke nødvendigvis er på universitetscampus. Akademikere og klinikere må jobbe hånd i hånd, til det beste for den medisinske fag- og forskningsutviklingen og for studentens utdanning. Stavanger har vært en satellitt-arena for Universitetet i Bergen (UiB) i flere år, men nå er UiS, Stavanger Universitetssjukehus (SUS) og primærhelsetjenesten i regionen klar for å ta steget opp og tilby et eget studium. Leger i regionen har lang fartstid som universitetslektorer for UiB, og vil kunne gjøre en like god jobb for UiS når medisinstudiet en gang legges til Stavanger. I tillegg er det allerede sterke fagmiljø innen for eksempel simulering og medisinsk teknologi som kan heve utdanningen ytterligere. Samarbeid med andre universitet er også mulig, så lenge det er et likeverdig partnerskap. Stavanger er en universitetsby, og medisinstudenter vil ha en universitetscampus å leve på. De vil ha tilgang til en studentsamskipnad, studentboliger, studentforeninger, idrettslag med mer. De vil kunne knytte bånd til regionen i vid forstand. Studiet vil bidra til å rekruttere nødvendig helsepersonell og studentene kan huske en unik studietid.
Ingvild Vatten Alsnes og Morten Munkvik