Poenget med helsefellesskap er, ifølge tidligere statsråd Bent Høie, å opprette en samarbeidsarena hvor «sykehus og kommuner skal samarbeide bedre om de mest sårbare pasientene». I helsefellesskapene skal i tillegg representanter fra fastlegene og pasientene delta. Hvorvidt disse to gruppene har rett på reell medvirkning i helsefellesskapene, er det noe strid om. I noen helsefellesskap er det åpenbart at alle er likeverdige parter, mens i andre har fastlegene og pasientgruppene mer observatørstatus med talerett.
Helsefellesskapene finnes på 3 ulike nivå (se også figur). Fastlegene og pasienter har representanter på alle nivå. Øverste nivå er partnerskapsmøtet – som møtes årlig. Her skal politisk og administrativ ledelse i kommuner og helseforetak møtes for å bli enig om retning framover. Nivå 2 kalles strategisk samarbeidsutvalg, har hyppigere møter, og består av faglig ledelse i kommuner og helseforetak. Her skal en jobbe med strategier og handlingsplaner, og en skal håndtere saker og ta løpende beslutninger. Nivå 3 kalles faglige samarbeidsutvalg. Her er finnes det 4 ulike, som hver skal jobbe med en gruppe av de tidligere definerte sårbare pasientgruppene; Barn og unge, alvorlig psykiske syke, pasienter med kroniske lidelser og skrøpelige eldre. Da er det jo ikke så veldig mange pasientgrupper igjen, kan en si…
Hvordan sikrer en representative fastleger til helsefellesskap?
Dersom helsefellesskapene faktisk blir en handlekraftig og beslutningsdyktig realitet, vil en her kunne bestemme ulike tiltak som vil ha stor betydning for fastlegenes arbeidssituasjon. Samtidig skal dette ikke være en ny forhandlingsarena mellom partene. Legeforeningen er derfor ikke part i helsefellesskapene, og dermed er heller ikke de tillitsvalgte representert. Dette gir utfordringer rundt hvordan en kan sikre seg legitimitet hos fastlegerepresentantene.
En kan trygt si at det har vært en del diskusjon rundt dette temaet. Flere samhandslingssjefer i helseforetak kunne godt tenke seg å bruke sine praksiskonsulenter som fastlegerepresentanter. Dette uten å ha i mente at dette er leger som er formelt ansatt og i linja i helseforetaket, og sånn sett ikke har noe ansvar overfor fastlegene i kommunene. Kommunene og KS på den annen side, har uttrykt ønske om å bruke kommuneoverleger, gjerne kombileger, som fastlegerepresentanter – da «disse kjenner kommunenes organisering, utfordringer og behov godt». Disse synene kom blant annet klart fram i et møte mellom Regionutvalg Vest, KS og Helse Vest HF i 2021.
Fastlegene, og deres fagorganisasjon Allmennlegeforeningen og faglige forening Norsk Forening for Allmennmedisin, kunne selvsagt ikke stille seg bak den måten å utpeke representanter på. Etter ganske omfattende lobbyvirksomhet og diskusjoner, klarte KS og Legeforeningen å bli enige om en veileder om fastlegers deltakelse i helsefellesskap (https://www.legeforeningen.no/contentassets/075aa1795e1e418ead8fe56d24d9349e/veileder-fastlegerepresentasjon-i-helsefellesskap.pdf). Her anbefales det blant annet at fastlegerepresentanter utpekes av legenes samarbeidsutvalg (LSU). Det presiseres at også praksiskonsulenter og tillitsvalgte kan velges til helsefellesskap – men at de i så fall må være obs på sine hatter og at de da velges ut fra sin rolle som fastlege og ikke som praksiskonsulent eller tillitsvalgt. Det anbefales at en velges for en tidsbegrenset periode på inntil 4 år.
Det forutsettes at fastlegene gjennom dialog med allmennlegeutvalg (ALU) og LSU i de deltakende kommunene skaffer seg tilstrekkelige rammer og avklaringer.
Veilederen gir også anbefalinger rundt tid til saksforberedelser, honorering og mulighet for fritak fra kommunale oppgaver for fastleger som sitter i helsefellesskap.
Hvordan fungerer dette in real life (IRL)?
Som med så mange andre nyvinninger som kommer ovenfra og ned, har det vist seg utfordrende å få ting til å fungere etter planen IRL. Som nevnt over, er ikke helsefelleskap oppe og går skikkelig i Helse Stavanger enda. På seinsommeren 2021 tok Rogaland Legeforening initiativ til et møte mellom ALU-lederne i de ulike kommunene, for å kunne finne representanter til helsefellesskapene. ALUene i kommunene hadde fått i oppdrag å komme med kandidater på forhånd. Det var stort manne- og kvinnefall til dette møtet, og særdeles få av ALUene hadde foreslått representanter. En endte opp med å velge 3 fastlegerepresentanter, mens en trengte minst 7.
Mens ALUene jobbet videre med saken, tok flere kommuner i Sandnes- og Jærenområdet tingene i egne hender, og pekte ut fastlegerepresentanter til nivå 3, etter eget forgodtbefinnende.
Det blir spennende å se hvor veien går videre med helsefellesskap, ikke minst når det gjelder å sikre at fastlegene oppfatter sine representanter som nettopp sine representanter.