Etter diskusjon i styret, var det åpenbart en kandidat som skilte seg ut. Kari Ersland, fastlege ved Nytorget Legesenter i Stavanger, er årets vinner av æresprisen.
Kari ble nominert av en kollega fra et helt annet fagfelt i medisinen. Hennes formidlingsevne – og -glede, ble særlig trukket fram. Som det så nydelig stod i nominasjonsteksten: ««Hun er en brobygger mellom mennesker, og mellom fagfelt, mellom primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste, mellom somatikk og psykiatri.»
Prisen bestod i år av litografiet «Dragonfly», av grafikeren Elin Gabrielsen. Gabrielsen, som bor på Hundvåg i Stavanger, er født på Madagaskar. Hun har gjennomgått kunstutdanning ved Kunstskolen i Rogaland og Kunsthøgskolen i Bergen. Gabrielsen har mottatt flere ulike stipend som kunstner, og har blant annet vært utstilt på Høstutstillingen.
Hvem er så denne Kari Ersland?
Jeg har først lyst å fortelle hvor utrolig glad, stolt og ganske overveldet jeg er over å ha blitt tildelt denne prisen. Jeg har tenkt mye på hva det er ved mitt legeliv som har blitt lagt merke til og som har ført til denne anerkjennelsen. Jeg blir veldig glad når jeg ser at ting som har vært viktig for meg også har vært viktig for andre.
Jeg vokste opp i en stor søskenflokk, vi er 7 stk og min offisielle tittel er «Den eldste av de tre minste». Far var anestesilege og underviste medisinerstudenter i fysiologi. Mange var veldig glad i ham, jeg møter svært ofte hans gamle studenter som husker ham med varme. De forteller hvordan han støttet dem både før og etter eksamen og hvordan han veiledet dem gjennom vanskelige tider.
Han ble smittet av en pasient, fikk hepatitt B og døde av det da han var 53 år gammel. Jeg var 16 år da han døde. Savnet ble ikke mindre da jeg studerte i Oslo og etter hvert fikk turnus i Stavanger, samme sted som far hadde vært en generasjon tidligere. Det var vanskelig å prøve å bli en like god lege som far. Han var et idol jeg aldri kunne nå opp til. Jeg måtte finne min egen vei, ikke drives av at jeg skulle bli som ham. Etter turnus i Stavanger og Klepp begynte jeg på radiologisk avdeling på SUS. Det var en spennende spesialitet, man må være nysgjerrig, like å jobbe i team, finne forklaringer og drive god service for klinikerne. Men jeg valgte noen viktige oppgaver der i tillegg til den rene radiologien; undervisning, veiledning, jeg var med i klinisk etikkomite og jeg fikk være med på oppstart av kollegastøtteordning.
På et tidspunkt var vi flere ansatte på SUS som fikk opplæring i å være kollegastøtter. Dette lærte vi av ambulansefolk som hadde lært det av politiet. Det var tankevekkende at vi ikke hadde vært på banen først. På rtg avdelingen vil jeg si at radiografene var de mest sårbare; de kunne stå ganske alene med hardt skadde pasienter eller små livløse barn i pyjamaser som skulle fotograferes etter krybbedød, ofte midt på natten.
Jeg har alltid likt å gå inn i nye roller, da en god venn av meg trengte vikar i sin fastlegepraksis mente han at jeg var den rette. Det var en ny tanke for meg men spennende utfordring og det førte til et viktig skifte i livet mitt.
I allmennpraksis kom jeg hjem som lege, da følte jeg endelig at det er her jeg hører til. Jeg er egentlig veldig nysgjerrig og jeg liker mennesker, jeg tror kombinasjonen av disse to er min drivkraft. Da jeg lærte meg kognitiv terapi falt enda mer på plass. Jeg har også tatt utdanning i veiledning, både i kognitiv terapi og i allmennmedisin. Jeg liker å holde kurs, oftest med min gode venn og kollega Morten Munkvik, jeg liker fellesskapet man kan oppnå i formidling, det å dele kunnskap og erfaring.
Nå skal jeg jobbe i Kommunalt palliativt team fra høsten, det er en ny rolle jeg gleder meg veldig til. Jeg vil beholde en liten stilling som fastlege, men jeg har alltid vært nysgjerrig på nye utfordringer og muligheter for å lære noe nytt.
For å jobbe som fastlege tror jeg at man trenger å skru av hjernen av og til. Vi har litt skog på en øy utenfor Mandal, når jeg tar på meg motorsaghjelmen er det bare krattet som står i hodet på meg. Jeg liker å lage utsikt inn i en skog. God litteratur og en joggetur er også bra for kropp og sjel.
Hva føler du nå når du har fått Rogaland Legeforenings ærespris?
Jo, følelsene mine er ganske tydelige; jeg er glad, stolt, overrasket og ydmyk.
Jeg er litt overveldet over at det som har vært så viktig for meg også er sett og satt pris på av andre. Kjenner skikkelig inspirasjon og lykkefølelse.
Hva betyr det for deg å få en slik pris?
Det har fått meg til å tenke på min egen drivkraft og at jeg jo aldri har gjort det jeg har gjort for å få en premie. Men når det plutselig skjer så er det enormt stort, det må jeg si.
Hva betyr lokalforeningen for deg?
For noen år siden gikk min kollega og venn Torgeir Gilje Lid forbi kontordøren min som sto åpen. Han spurte om jeg ville være med i valgkomiteen i RLF. Det var rett før lunch, jeg var sulten og tenkte at det hørtes moro ut og sa ja med det samme. I den rollen har jeg fått ny innsikt og et nytt blikk på lokalforeningen. Jeg ser engasjerte mennesker som legger ned mye arbeid for å bedre og trygge legenes vilkår. Vi er godt ivaretatt.
Hvilke områder brenner du for i faget, og hvorfor?
Jeg brenner enormt mye for veiledning. Jeg har veldig tro på at dette er noe vi kan forbedre og utvikle i legeyrket. Vi har ikke vært så gode til dette, mange har følt seg redde, utrygge, ensomme i rollen sin. Og så kan det hende at en holdning om at «sånn var det for oss og man må lære å kaste seg utpå» lett har blitt videreført og kan hende er det en slags taus enighet om at dette er sånn det er å være lege. Det er forskjell på supervisjon og veiledning. Mange leger tror at de vet hva veiledning er men de færreste av oss har fått veiledning selv om vi har fått mye god supervisjon. Jeg liker veldig godt at det i alle nye spesialiteter stilles krav til veiledning, at det er satt i system og at de som skal være veiledere må få opplæring i det. Samtidig må LIS-leger lære å bli veiledet, ikke bare få et svar på hvordan ting skal gjøres etc. Jeg tror at om vi klarer å lage en kultur for dette så skaper vi et større, mer romslig og mer kompetent legefellesskap.
Det andre jeg brenner mye for er kognitiv terapi eller egentlig liker jeg å kalle det kognitiv kommunikasjon. Da jeg var ferdig å studere hadde jeg en teori om at når pasientene kommer til meg med et problem så gjør jeg noe for dem sånn at de blir bedre. Det har vært en stor glede og lettelse for meg å bli avlært den holdningen. Det er utrolig mye mer nyttig å øve på å ta pasientens perspektiv, være nysgjerrig og se på de mulighetene som finnes sammen med pasienten. Det å prøve å lære dette videre i min jobb som fastlege er noe jeg virkelig brenner for. Jeg tror at både veiledning og kognitiv kommunikasjon kan være metoder for å gi spesielt de yngre legene større grad av tilfredshet og trygghet i sitt yrke. Det oppleves også som en måte å gi omsorg på, både til seg selv og pasientene.