Målet var flere fastleger og redusert arbeidsbelastning, men tiltakene var ikke tilstrekkelig finansiert. Det har ført til at mange av kommunene har sett seg nødt til å iverksette lokale tiltak. Det er fortsatt behov for økt satsning i kommende statsbudsjetter om vi skal sikre alle innbyggere en fastlege og årets styrkning er bare et skritt på veien.
Etter flere år med negativ utvikling og sviktende rekruttering er det nå antydning til bedring, Vi ser at antallet nye fastleger siste året har økt mer enn tidligere og at antall innbyggere uten fastlege ser ut til å ha stabilisert seg rundt 210.000 ifølge de offisielle tallene. Unge leger melder tilbake at rekrutteringstiltaket med nasjonalt tilskudd til ALIS (Allmennlege i spesialisering) gjør det langt mer attraktiv å begynne som fastlege. Det gir mulighet for noe kortere pasientliste i starten på karrieren og en får kompensert inntektstap ved fravær samt kan få dekket utgifter i forbindelse med kurs. Så ting har blitt bedre.
Selv om antall innbyggere uten fastlege har stabilisert seg, ser vi at stadig flere kommuner mangler kapasitet. Mer enn halvparten av norske kommuner har nå ingen ledig kapasitet på fastlegelistene. Ved innføringen av fastlegeordningen mente en at det måtte være minst fem prosent ledig kapasitet, slik at pasientene selv kunne velge fastlege og ha en reel valgmulighet. Nå er det i flertallet av kommunene ikke mulig å velge fastlege da alle listene er fulle. Fastlegene har grunnet økte oppgaver sett seg nødt til å gå ned på listelengden for å redusere arbeidsmengden. Selv om det har kommet flere fastleger til, er samlet kapasitet i ordningen likevel gått ned. Vi vil derfor i tiden fremover trenge enda flere fastleger om vi skal kunne opprettholde en tilgjengelig fastlegetjeneste. Leger som går inn i ordningen ønsker seg kortere lister enn det de som går ut har hatt.
Handlingsplanen til forrige regjering innførte et knekkpunkt i basistilskuddet som skulle legge til rette nettopp for kortere lister og sikre at også leger med kortere lister fikk en mer rettferdig del i økningen av basistilskuddet enn om det bare var basert på listelengde. Kombinert med høy andel aktivitetsbasert finansiering (ca. 70 %) opplevde legene det som et forutsigbart og rettferdig system.
Dagens regjering valgte likevel, før deres eget ekspertutvalg hadde lagt frem sin rapport og uten noen forutgående prosess med partene eller tilstrekkelig utredning, å avvikle denne knekkpunktmodellen og erstatte den med sitt nye pasienttilpassede basistilskudd. I stedet for en fast sum per pasient og høyere sats for de første 1000 på listen, beregnes det nå en sum per pasient ut ifra ulike kriterier som forbruk av helsetjenester, kjønn, alder, sosioøkonomi og sentralitet. De to sistnevnte indikatorene kun på kommune- eller bydelsnivå.
Datagrunnlaget i modell er begrenset, og den har mindre treffsikkerhet. I store populasjoner som nedslagsfelt til sykehus, fylker el. kan nok slike anslag benyttes med rimelig grad av treffsikkerhet, men fastlegelister er til sammenlikning mye mindre og sjansene for utilsiktet variasjon derfor store. Det blir relativt store forskjeller i tilskuddene til lister som erfaringsmessig gir legene like mye arbeid. Ved gjennomgang av tilskuddene gitt til hver liste, ser vi også at lister til kvinnelige fastleger gjennomgående får mindre økning i tilskuddet per pasient enn mannlige kollegaer. Det kan dels skyldes avvikling av knekkpunkt, men også at regjeringens nye modell ikke tar inn over seg at det også er en rekke yngre pasienter med store behov som ikke i tilstrekkelig grad fanges opp ved beregning av tilskudd. Vi ser også at Rogaland som fylke kommer langt dårligere ut enn gjennomsnittet.
Samtidig med denne endring av basistilskuddet bevilget regjeringen en økning av økonomien med 490 millioner i 2023. Samlet basistilskudd utgjør ikke mer enn ca. 30 % av totaløkonomien, slik at økningen tilsvarer omkring 5 % av totaløkonomien. Men omleggingen gir større forskjeller mellom legene enn tidligere da modellen slå ulikt ut avhengig av listelengde og sammensetning.
Enkelte kommuner har valgt å ikke ta i bruk regjeringens nye modell. Tromsø, Larvik og Skien vil beholde knekkpunktet og fortsetter som tidligere. Overføringene fra staten til kommunene er økt, men fordelingsnøkkelen mellom kommunene er ikke endret og omlegging til nytt basistilskudd vil derfor kunne påvirke kommunenes utgifter ulikt.
Tromsø innførte en lokal tiltakspakke for fastlegeordningen i juli 2021. I korte trekk bestod den av en 60% økt basistilskudd, etableringstilskudd på 300 000 kr, garantert ALIS utdanningstilskudd, kommunal «sykeforsikring» med 60% av praksiskompensasjon for inntil 10 dager pr. år. I tillegg gir kommunen bistand til oppstart av to nye næringsdrevne legekontor, øker antall årsverk i samfunnsmedisin, styrker merkantilt personell knyttet til allmennlegetjenesten og etablerer samhandlingsstillinger på 5% på hvert legekontor. Det ligger mer midler i den lokale tiltakspakken i Tromsø enn det som har kommet i statlig styrking de siste årene, og kommunen opplever at satsningen lokalt har hatt ønsket effekt. De får kvalifiserte søkere til hjemlene som lyses ut og har beholdt etablerte fastleger. De har også klart å opprettholde næringsdrift som hovedmodell, noe som er langt billigere for enn kommunen enn blant annet fastlønn.
Tall fra KS har vist at kommuner som velger å tilby fastlønnsstillinger får økte kostnader på opp mot en million ekstra per lege per år. Det skyldes at grunnfinansieringen via takster og basistilskudd ikke strekker til om legene skal forholde seg til 37,5 timers arbeidsuke. KS sine beregninger viser at genererte inntekter innenfor normal arbeidstid dekker lønnsutgifter til legen inkludert sosiale utgifter, men da er det ikke noe til dekning av driften av selve legekontoret. At kommunen dekker dette er for mange likevel en billigere løsning enn bruk av vikarer/vikarbyrå. Rapporter fra KS har likevel vist økende vikarbruk de siste årene og kommunens merutgifter til fastlegeordningen økt fra 2020 til 2021 fra 591 millioner til 813 millioner. Tall for 2022 foreligger foreløpig ikke, men det er grunn til å tro at trenden fortsetter.
Det er etter hvert mange eksempler på at vikarer tilbys betingelser langt bedre enn de øvrige fastlegene i kommunen. Det skaper fort misnøye. Vi ser også at kommuner konkurrerer om de samme legene. Det er viktig at kommunene jobber langsiktig om de skal sikre en stabil fastlegeordning. I påvente av økt statlig finansiering for å få finansiert flere leger med lister tilpasset en mer normalisert arbeidstid, blir det kommunene som må finne løsningene og ta regningen. Styrking av næringsdrift gjennom økt basistilskudd lokalt eller tilbud om 8.2 avtaler hvor kommunen dekker deler eller tar helt over driften av legesenteret har vist seg langt billigere enn fastlønn og vikarstafetter. Flere har derfor sett til Tromsø. Det er ingen grunn til at ikke flere kan gjøre som dem.