Troms legeforening

Lokalforening

2012

Juleball-jammer og tenners gnissel

Juleballet for medisinstudentene ved UiT er mer enn ribbefett, lommelerker og slibrige taler. For jentene starter de smertefulle forberedelsene til årets viktigste kveld opp til 2 måneder før.
19. desember 2012
Festkomiteen-600
Festkomiteen: Fra venstre. Ane Marthe Thorsvik, Frøydis Grøm Bakken, Caroline Grønbech, Tone Christensen, Kristine Gundersen og Barbro Lyngedal Wian overlevde også dette årets juleball.

Kristine Gundersen og Caroline Grønbech i festkomiteen hadde enda mer å bekymre seg over enn de andre gjestene. Det har vært intens jobbing med sponsorer, band-booking og billettsalg. Likevel er det de grunnleggende juleball-problemene som skapte størst frustrasjoner for de to andreklassingene. Som gutt var jeg klar over mange jenters noe fanatiske holdning til festantrekket, men det viste seg å være enda mer omfattende og alvorlig enn jeg hadde fryktet.
- Det er først og fremst kjolen som er det store temaet. Hvor skal man kjøpe den? Hva slags fasong og farge skal den ha? Man kan ikke ha samme kjole som i fjor, selv om garantert ingen andre enn man selv husker hvordan den så ut. Det er kanskje litt innbilsk å tro at alle andre bryr seg så mye, ler Kristine.

Storstilt netthandel
- Først av alt må man jo bestemme seg for om kjolen skal være lang eller kort. En lang er kanskje enda mer pynta, men kan ikke brukes ute på byen. Også er den dyrere og lettere og ødelegge, sier Caroline. Jeg spør dem hvor kort en kort kjole kan være for at man ikke skal få for vidåpne øyne fra guttene og for smale blikk fra jentene; midt på låret kanskje?
- Neineinei! Det blir altfor kort! Litt over kneet er vel mer akseptabelt, mener Kristine. Jeg registrerer at det er noen pripne piker vi har med å gjøre.
Jentene forteller at juleball-kjolen er et brennhett diskusjonstema blant venninner i mange uker før den store kvelden. Det er mange som bestiller på nett, prøver flere, finner den eneste ene og returnerer resten.
- Jeg bestilte tre stykker og fant heldigvis min blant de, sier Caroline
- Tre?!, utbryter Kristine, men kommer raskt på at det var bare en mer enn hun selv hadde bestilt.

Hårfine
Men du må ikke tro at julefreden senker seg over de kommende doktorinnene når kjolen er funnet. Er du deliriøs? Det finnes da en hel masse andre ting å bekymre seg for! Og det vet de geskjeftige jentene å ta tak i.
- I tillegg til kjolen må man jo bestemme seg for sko, veske, neglelakk, armbånd, øredobber, smykke og ikke minst hvordan man skal ha håret. I fjor brukte jeg 900 kroner hos frisør for å få satt opp håret. I ettertid ser jeg at det kanskje ikke var tidenes investering, men det var visst viktig for meg der og da, innrømmer Caroline.
Kristine kan fortelle om fingernemme jenter i klassen som tar seg av hårpryden til hele venninneflokken. De blir utnyttet på det groveste og svetter og sliter på seg bilaterale tendinitter i hver eneste underarmsmuskel de lærer om i bevegelsesapparat-kurset. Man kan bare håpe at de som fremtidige kirurger gjør seg halvparten så mye flid med pasientenes blindtarmer som de gjør med venninnenes hårlokker.

Kjole og knekkebrød
Det første jeg tenker på når jentene ramser opp alt som skal bekymres for, ordnes og handles er følgende: en brun lommebok der grønne pengesedler flakser bort med hvite vinger. Blir ikke dette hårreisende dyrt?
- Jo, det blir fort masse penger med nye klær, billetten, drikke og alt. Mange passerer nok to tusen kroner ganske lett, mener Caroline. Det begynner å gå rundt for meg, stemmene blir hule og fjerne mens rommet rundt meg slører seg til. Jeg tar en slurk vann og kommer gradvis til meg selv.
- Men dere er jo fattige studenter. Blir det bare nudler og knekkebrød i november da?
- Ja, det kan du nok si. Men det er jo egentlig ganske smart, for da sitter kjolen bedre også, gliser Kristine fornøyd.
Begge to kan opplyse om at de er ekstremt flinke til å forsvare pengebruken ovenfor seg selv. Det er i hvert fall godt å høre. For meg ville de røde tallene i studentbudsjettet resultere i tapt nattesøvn, angst og samvittighetskramper.

Heldige gutter
Men når kvelden endelig er der, stråler de fleste jentene fornøyd. De smiler og skryter av hverandre og bygger opp en utmerket kollektiv selvtillit. Men hvis du er gutt må du ikke tro du kan levere et enkelt ”så fin du er”, og så ligger de i armkroken din og gisper etter luft.
- Mange gir komplimenter uten å mene det, men det merker vi. Det vises godt om noen virkelig sier det med innlevelse, forklarer Kristine. Det er i det hele tatt en juleball-jungel der ute med fallgruver man risikerer å stupe forsvarsløs ned i. Har du for eksempel ikke avtalt hvem du skal sitte på bord med? Da står du igjen som litt av en løk når de andre benker seg.
- Vi klarer å le mye av oss selv fordi vi blir litt hysteriske, men om du har bestilt tre kjoler og ingen passer er det jo faktisk alvorlig krise. På denne tida skulle nok alle jentene ønske de var gutter, sier Kristine som dro hjem fra skola klokka 11 på balldagen for å ordne seg.
Selv satt jeg på et hotellrom med mine studiekompiser i singlet og boksershorts til en halvtime før avmarsj mot middagssalen. Da dro jeg på meg den samme dressen som i fjor, klaska litt hårvoks i knollen og tusla fornøyd mot offentligheten. Men det skal sies at jeg hadde noen tunge minutter kvelden i forveien, da jeg sto med slipset i den ene hånda og tversover-sløyfa i den andre. Jeg gikk for sløyfe. Det gikk kjempefint.

UiT-medisinstudentenes julebord:
• Lokale: SAS-hotellet
• Gjester: 299
• Mat: svinneribbe og pinnekjøtt
• Drikke: mer enn nok
• Konferansierer: Pål J. Haug og Dag Jørgen Brochmann
• Damenes tale: Daniel Poppe Skipenes og Torstein Schanche
• Herrenes tale: Heidi Repstad Jensen og Maria Boltshauser
• Takk for maten –tale: Krister Johnsen
• Underholdning: 6.klasse med humorvideoer
• Sang: Ultralyd og Cantus Cordis
• Billettpris: 500
• Totalpris, jenter: altfor mye
• Totalpris, gutter: akkurat passe
• Terningkast: 10

koret Ultralyd

Ultralyd-styret

Fra venstre. Jon Bårnes, Daniel Poppe Skipenes, Sigbjørn Bjørkly, Ottar Soknes og Simon Kildal i midten er kjernen i mannskoret Ultralyd som sang for gjestene.

Av Rune Skogheim