Videre hadde han turnus ved UNN Tromsø og på Sjøgata Legekontor, så ble han mikrobiolog ved en (etter eget utsagn) feiltagelse. I dag lener han seg tilbake i sjefsstolen på en ekspanderende infeksjonsmedisinsk avdeling. Han er faglig leder ved forskerlinjen på medisinstudiet og en engasjert foreleser som mer enn gjerne bidrar med en god historie og til rungende latter. Undertegnede husker et seminar på siste studieår i infeksjonsmedisin hvor en medstudent hadde bakt boller, hu tilbydde Skogen en bolle, men han takket høflig nei. “Kona mi veier meg før jeg drar hjemmefra og når jeg kommer hjem!”. Vi har vel alle sett han pesende opp Rødtinden i hælene på kona, tryglende om å bli lagt i stabilt sideleie. For litt siden bestemte han seg for å bli skiløper – og gjorde som mange: kjøpte rulleski for trening på asfalt og meldte seg ubeskjedent på skiløpet Marcialonga i Italia (70 km, slått med 90 minutter av kona).
Han beskriver seg selv som et lam (men er en rebell), og kolleger føyer gjerne til at han er en mann med et varmt hjerte for folk.
Du har vært faglig leder på forskerlinjen ved medisinstudiet siden 2008. Hvorfor takket du ja til den jobben?
Jeg synes det er dødskult å jobbe med unge og sultne studenter. Å være med å legge til rette for forskning tidlig er inspirerende og morsomt. Forskerlinjeprogrammet er et nasjonalt program, og jeg håper jeg kan bidra til at studentene i Tromsø får gode forutsetninger for å kunne forske.
Turnustjenesten er i vinden om dagen. Hvordan mener du UNN kan gi turnuslegene en god indremedisinsk praksis?
Det er enkelt, vi må få flere turnusleger til infeksjon! Turnuslegene må bli sett, få muligheten til å jobbe selvstendig med tilstrekkelig supervisjon i et trygt miljø hvor de kan utvikle seg i en god balanse mellom selvstendighet og veiledning. Den nye turnusordningen er jeg svært skeptisk til – det kan fort bli et system med tildeling etter hvem som kjenner hvem; hvem som har riktig etternavn og kontakter. Det er verken vi som sykehus eller pasientene tjent med. Kanskje forsvinner mangfoldet? Jeg tror UNN Tromsø kommer til å få mange gode søkere på grunn av sin beliggenhet, men de små sykehusene og distriktene kan komme til å slite.
Mens resten av UNN står foran kutt i både sengeplasser og ansatte, kan du kassere inn en stor oppbygging av det infeksjonsmedisinske miljøet både i personell og sengeplasser. Hva er din forklaring på det?
Det har dessverre aldri eksistert et skikkelig infeksjonsmedisinsk miljø i Tromsø. Ledelsen ved UNN har nå prioritert at det skal satses på infeksjon, og det er gledelig. Vi har nå over år med målrettet arbeid, etablert et infeksjonsmedisinsk fagmiljø og en kan nå bli spesialist i infeksjonssykdommer uten å måtte forlate landsdelen. Det har over en periode vært et økende behov for infeksjonssenger og dette er nå på plass. Utfordringen blir å sikre gode forløp for pasientene med infeksjoner fra hele sykehuset i tillegg til regionen.
Er det spesielle ting innenfor infeksjonsmedisin du brenner for?
Jeg har nok en stor forkjærlighet for pasienter med sykdommer som har en global betydning som for eksempel HIV og tuberkulose. I tillegg er jeg opptatt av å møte våre pasienter med en mer trøblete bakgrunn som våre rusmisbrukere og innvandrere.
Har du noen gode råd til dine yngre kollegaer?
Husk den gode samtalen, og husk hvorfor du er på jobb! Men det rådet gjelder vel til alle i helsevesenet.
Du lever i et dynamisk miljø og du treffer mange kollegaer. Hva er snakkisen om dagen på UNN?
Mange er opptatt av sengetallsreduksjonen på UNN. Jeg stusser over forankringen nedover i organisasjonen, og tempo har vært for høyt, med stadige nye innspill som ikke har fått en grundig behandling. Jeg tror ikke de gode pasientløpene lages av dem som sitter lengst unna pasientene. Det virker heller ikke som om det er noen overordnet plan i forhold til samkjøringen mellom de ulike klinikkene.
Omstillingene i UNN – LUO – er nylig evaluert. Har du fått tak i rapporten og hva tenker du om utviklingen i sykehuset de siste årene?
Kortversjonen er vel at rapporten underbygger at det er en diskrepans mellom hvordan direktøren og hans ledergruppe, og de andre ansatte, opplever situasjonen. Dette er et tankekors for meg, og bør bekymrer de med vekttall i ledelse.
Du er helseminister for en dag. Hva gjør du?
Den jobben ville jeg aldri takka ja til. Det er ikke mulig å rydde opp i verken primær eller spesialisthelsetjenesten og dets samhandling på ett døgn. Dessuten trenger en jo hundre dager i tenkeboksen før en ”synser” offentlig i den jobben.
Mens vi sitter og snakker sammen kommer flere kollegaer bort, noen pasienter nikker og smiler til han. Latteren sitter løst, engasjementet likeså. Det hersker liten tvil om at denne doktoren har et godt hjerte for sine pasienter og kolleger – og at de har det samme for han!
Av Carina L. Kaspersen