I dag er han professor og psykiatrisk forskningsleder ved UNN Åsgård. Av sin gode venn og kollega Eivind Eckhoff beskrives han som kulturinteressert, lettlivet og leken. Han er glad i skitur og opera, og tar gjerne en arie på fjelltoppen! Han liker musikk (alt som er bra, det vil si klassisk, rock og jazz), og har et lidenskapelig forhold til Italia som han oppdaget p haiketur sammen med en sommerflørt for omlag 44 Âr siden. Med en far som var kretsmester i turn og en mor som var lærer i gymnastikk var det ikke så rart at det under hele oppveksten lå en skumgummimatter på stuegulvet, og etter eget utsagt kan han den dag i dag gjøre en araber flink-flak!
Hvem er du?
Jeg er en mann som elsker livet! Det er fantastisk og innholdsrikt. Det bekymrer meg at det er så mange ting jeg ikke rekker å få gjort. Jeg har bedrevet med så mange spennende ting: aikido, sprangridning, klassisk gitar og piano ñ men jeg har ikke rukket å bli skikkelig god i noe. Det er stadig noe nytt jeg har lyst å prøve.
Hva bragte deg til Tromsø?
Etter distriktstjeneste i Honningsvåg fant jeg ut at jeg likevel ikke ønsket å bli allmennpraktiker. Det var en tøff tid med dårlig veiledning. Jeg hadde vakt døgnet rundt i flere måneder. Butikk-konsultasjoner var det mange av, og en av mine konsultasjoner ble jo opphavet til et revynummer som herjet i Honningsvågrevyen i en årrekke. Etter en slitsom arbeidsdag i 1973 satt jeg i bilen på parkeringsplassen og skulle kjøre hjem. En mor med et lite barn på armen kommer bort, og moren forteller at barnet har vondt i halsen og noen flekker i halsen. Jeg ser på barnet og sier îdet er ingen ting å gjøre med, det vil gå over av seg selvî, og ìdet blir 10 kroner takkî. Moren ble svært forferdet og kontakter avisen. Avisen ringte meg og overskriften dagen derpå var ì10 kroner, takk, sa legen på gataî. Stor oppstandelse! Tenk at legen tok seg betalt! Jeg hadde hatt tanker om å bli psykiater i studietiden og bestemte meg for å flytte til Tromsø når distriktstjenesten var over.
Hvorfor ble du psykiater?
Jeg var interessert i mennesker og ikke i biologi, og den første delen av studiet i Oslo var en ørkenvandring for meg med biokjemi, kjemi, fysiologi etc. Det var bare så vidt jeg ikke hoppet av. Men som psykiater kan jeg jo kombinere disse tingene, og jeg er glad jeg ikke ble psykolog, jeg er en îordneroppíerî, og det er letter å være som lege. Det er utrolig givende å behandle pasienter når vi finner god behandling og ser forandringene.
Du engasjerte deg mot nedleggelse av sengeplasser i psykiatrien denne vinteren. Har det avstedkommet noen reaksjoner?
Jeg er en gammel sosialist og det var uaktuelt å ikke engasjere seg i denne saken. Jeg fikk mange støtteerklæringer fra andre ansatte på Åsgård og noen eksterne. Det viktigste var likevel støtten fra pasientene. Det kom ingen negative reaksjoner på mitt engasjement i denne saken, sykehusledelsen har nok lært av Sparr-saken.
Du fryktet at kuttet i senger ville føre til at flere pasienter tar sitt eget liv. Hva tenker du om at UNN styret likevel besluttet å legge ned en hel subakutt post?
Jeg mener det er faglig uforsvarlig, og styret har jo ikke fulgt tilrådningene til sitt eget utvalg, som pekte på svært stor fare for reduksjon i kvalitet av tilbudet hvis man la ned Subakutt Sør. Noe tilsvarende ville aldri skjedd i somatikken. Å legge ned en avdeling der personalet har kjørt seg inn over 5-10 år, og driver utmerket miljøterapi etter den akutte fasen, er som å gå tilbake til de medikamentene man hadde for 5 år siden i kreftbehandling, eller stoppe å bruke MR. Det er utenkelig, men politikere og befolkningen forstår ikke hvor alvorlig det er når det gjelder psykiatri. Det tar år å bygge opp et miljø, og DPSene kan ikke erstatte dette tilbudet, ikke på mange år, om noen gang. Rekrutteringen til overlegestillinger ved DPSer er svært dårlig, jeg mener desentraliseringen ikke passer for Nord-Norge. I distriktene får ikke pasientene godt nok tilbud, for personalet har ikke den nødvendige fagkompetansen på systematisk psykoterapi, blant annet.
Du har forsket på dødeligheten for psykiatriske pasienter. Hvordan er dødeligheten for denne pasientgruppen i dag i Nord-Norge, sammenlignet med for 20-30 år siden?
Jeg har, sammen med registerleder Anne Høye, bygget opp et register for innleggelser på Åsgård siden 1980, og utviklingen går feil vei. Gapet mellom dødeligheten til pasientene og normalbefolkningen blir større. Særlig ille er det for kvinner. Registeret vi har bygd opp over innleggelser på Åsgård er det eneste i landet, og dekker nå mer enn 30 år og ca 7000 pasienter. Vi kan koble det til andre registre i Norge, og også se utviklingen over tid. Vi ser bl.a. at behovet for psykiatriske sengeplasser har vært sterkt stigende de siste 10 år, vi behandler en økende andel av befolkningen. Den store utbyggingen av DPSer har ikke avlastet de sentral e sengeplassene, vi behandler ulike grupper. Jeg har også irritert meg over begrepet "vinterdepresjon" som amerikanerne fant opp, og gjennom flere ulike studier vist at det ikke er noe som tyder på at vi blir deprimerte av mangel på variasjon i lys. I de siste årene har jeg interessert meg for måling av behandlingsresultater i psykiatrien, og vi innarbeider nå et resultatmål ved noen sengeposter på Åsgård og etter hvert forhåpentligvis i poliklinikker. Der er viktig å dokumentere at det vi gjør virker, og ha noen objektive må å styre behandlingen etter. Vi skal også nå gå i gang med translasjonsforskning i et multisenterprosjekt under ledelse av Oslo Universitetssykehus, hvor vi skal forbedre diagnostikken av psykoselidelser, og ta blodprøver til genetiske analyser.
Det som i hovedsak tar livet at psykiatriske pasienter er kardiovaskulær sykdom. Atypiske (nyere) antipsykotika står sentralt i dette. Har psykiatrien nok fokus på dette?
Ja, det forskes mye på det, og hvilken rolle de spiller i dødeligheten er uklart foreløpig. Men de gir jo en rekke bivirkninger som er svært uheldige kardiovaskulært. Men antagelig spiller usunn livsstil en like stor rolle. Vi vet dessuten at alvorlig psykisk syke ikke oppsøker lege i samme grad som andre, de tolker signalene fra kroppen feil. Og når de kommer til behandling får de faktisk dårligere behandling enn andre, kanskje fordi legene altfor lett tenker at symptomene har psykiatrisk forklaring. Nasjonal faggruppe for medisinsk og helsefaglig forskning har satt ned et fagråd for alvorlige psykiske lidelser, som jeg er med i. På vårt siste møte ble vi enige om å sette i gang forskning på flere helseforetak med fokus på den fysiske helsa til disse pasientene. For min del har jeg veldig lyst til å starte et intervensjonsprosjekt på Åsgård på dette, og det tror jeg flere avdelingsledere vil være med på. Vi vet jo at det er mulig å endre helsevaner og fysisk aktivitet hos alvorlig psykisk syke, og det er på tide vi gjør noe med det.
Rekrutteringen til psykiatrien er nå på bedringens vei. Har du tanker om hvordan man på best mulig måte kan sikre en jevn rekruttering til faget ditt?
Psykiatrien må få mer plass i medisinutdanningen! Det er meningsløst at psykiatri fortsatt er klassifisert som et îsmåfagî i eksamenssammenheng, de psykiske lidelsene er jo de største folkehelseproblemene.
Har du noen gode råd til yngre leger?
Du må huske å lytte! Vær åpen for det mennesket du treffer der og da, i den situasjonen vedkommende er i, uavhengig av sykehistorien.
Du er helseminister for en dag. Hva gjør du?
Gir stoppordre på de nedleggelsene av psykiatriske sengeplasser som har foregått siden Opptrappingsplans-perioden var over, og berger Subakutt Sør her ved Åsgård. Vi kan omorganisere og bli flinkere, men vi trenger alle de sengeplassene vi har.
Av Carina Lill Kaspersen