De legene som vil benytte en reservasjonsrett, er de som har et mindretallssyn: Hvis de som ønsket å reservere seg mot abort tilhørte majoriteten i samfunnet, ville loven blitt endret. Skal samfunnet beskytte et moralsk syn som ikke deles av majoriteten?
Gynekologer og jordmødre har en lovbestemt rett til å reservere seg mot å ta del i et abortinngrep. På sommerens landsmøte skal Legeforeningen komme med sin innstilling om også fastleger skal kunne nekte å henvise til medisinske tjenester som pasientene har rett på.
I mars arrangerte Troms legeforening og Norsk medisinstudentforening Tromsø et debattmøte om dette temaet. Fire dyktige debattanter gjorde tilhørerne klar over at dette er et vanskelig tema. Jeg hadde æren av å lede debatten. Fram mot debattmøtet anstrengte jeg meg for å se saken åpent og objektivt fra flere sider, slik at debatten ble så grundig som den fortjener. Målet med denne teksten er derimot ikke å vekte alle argumenter like tungt. Jeg vil her presentere tre gode grunner til hvorfor jeg etter å ha satt meg inn i saken mener at det er viktig at fastleger beholder mulighet til å reservere seg mot å henvise.
1) Vi må verne om moralsk integritet
Spørsmålet om reservasjonsrett handler om mer enn provosert abort, selv om abort blir det mest nærliggende eksempelet å bruke. Det er umulig å være nøytral i spørsmålet om abort. Det er for eksempel ingen plausible grunner for å trekke en abortgrense i uke 12 eller 18, det handler om et valg vi som samfunn har gjort. Jeg forutsetter at de som er for dagens abortlov kan være like moralsk bevisste som de som er imot. Moralen til en lege må gis gode vekstvilkår, og det skjer ved å ikke ødelegge legens moralske integritet.br>
«Moralsk integritet» handler om å være i stand til å leve i tråd med sine dype grunnoppfatninger. Et kjennetegn på en handling som bryter med din moralske integritet er opplevelsen av indre splittelse: «Jeg ville ikke kunne leve med meg selv hvis jeg gjorde dét…». Å gjøre noe du mener er umoralsk gjør deg til et annet menneske – til en hykler der sammenhengen mellom moralen din og de konkrete handlingene dine er brutt. Som leger må vi stadig gjøre etiske overveielser i møte med pasienter. Vår moralske integritet er i disse tilfellene vår indre ledestjerne. Dersom vi bryter med våre dypeste overbevisninger på ett punkt, hva skulle da hindre at vi gjør det i andre situasjoner?
I enkelte land med mer liberal lovgivning (som ved eutanasi i Nederland) praktiseres også en mer liberal reservasjonsrett, nettopp fordi det her anerkjennes at dette er kontroversielle temaer. Å hevde at det staten til en hver tid sier er det som er moralsk rett, er å ha for stor tro på demokratiet. Det er for mange eksempler i historien på at en stat og et folk kollektivt kan gjøre ting som er galt. For det første er det derfor uakseptabelt å kreve at de menneskene som bor i et land, alltid skal være passive mottakere av en moral som staten dikterer. For det andre blir det også uakseptabelt å kreve at de som er uenige med staten, ikke bør velge å bli fastlege.
2) Lege-pasient-forholdet er noe mer enn et forhold mellom tilbyder og kundebr>
Fastleger inngår i en juridisk og økonomisk kontrakt med stat og kommune. Men dersom forholdet mellom en lege og pasient reduseres til å bare være en kontrakt, passer det bare for visse pasientgrupper – nemlig de ressurssterke pasientene med enkle og klare bestillinger: «Jeg har vondt i en arm, jeg trenger en sykemelding og henvisning til MR.» Jo mer leger oppfatter seg selv som tilbydere, desto mindre vil de føle ansvar og ta selvstendig initiativ overfor svakere grupper: Kognitivt reduserte, sosioøkonomiske svakerestilte, eller de som ikke vet så mye om helse.
Medisin involverer verdivurderinger: Viktige goder for pasienten står på spill, og legen har stor makt over pasienten. Vi må selektere frem fastlegen som et menneske med et finstemt faglig og moralsk skjønn. Nettopp fordi legen er noe mer enn en som bare oppfyller en kontrakt, er det essensielt atdette skjønnet beskyttes gjennom en reservasjonsadgang.
3) De praktiske utfordringene gjør ikke det ikke mindre viktig å beskytte moralsk Integritet Siden loven om selvbestemt abort ble innført, har det eksistert en praksis der fastleger har kunnet reservere seg mot å henvise. De fleste steder har nok dette fungert bra, mens det andre steder kan ha utløst problemer. Vil det i takt med økende pluralisme og multikulturalisme i Norge, oppstå en mosaikk av ulike reservasjonsønsker? Er byrdene for pasienter og kolleger for store ved at fastleger har mulighet til reservasjon? Det er ikke tvil om at det eksisterer praktiske utfordringer.
Her kommer demokratiets viktige funksjon inn: Det kan ikke diktere moral, men det kan levere gode kjøreregler. Det er viktig at uakseptable og uhåndterlige reservasjonsønsker tilbakevises. Det er for eksempel ikke akseptabelt å reservere seg mot å behandle spesielle grupper i samfunnet, livsviktig behandling, eller komplikasjoner til en behandling som legen har ønsket å reservere seg mot. Det vil føre for langt å gå gjennom mulige løsninger på de ulike utfordringene i denne teksten. Men her må vi gå sammen for å finne middelveier som både gjør at vi slipper å trekke en moralsk tvangstrøye over legen, og at pasientene ikke blir hindret i å få en behandling eller tjeneste de har krav på.
Moralsk friksjon er et sunnhetstegn
Vi ønsker oss nok ofte et moralsk knirkefritt samfunn, på tross av at vi snakker varmt om å ha et fellesskap med rom for ulike meninger. I et så dyptgripende spørsmål som «hva er å ta liv?», må vi akseptere at ikke alle passivt mottar flertallets syn.
Som samfunn forventer vi at legen handler etter et finstemt moralsk skjønn. Da kan vi ikke samtidig forby legen å handle etter det samme skjønnet på de områdene der det er aller viktigst for ham eller henne. Det er ikke slik at alle leger som synes det er uetisk med abort, velger å reservere seg. Men muligheten må være der.
I stedet for å være et gufs fra 1978, kan vi se på spørsmålet om reservasjonsrett med takknemlighet: Det viser at vi på begge sider av debatten har en kultur for at Norges fastleger er moralsk bevisste. La oss fortsette å legge til rette for det.
Artikkel av Torbjørn Øygard Skodvin, medisinstudent